Bombekrater og eldgamle templer
 |
| I My Son |
Jeg har meldt meg på halvdagstur til My Son. Blir plukket opp på hotellet i 12:30 tiden. Det er fremdeles flere timer til. Før den tid rekker jeg en ny vei gjennom nabolaget før jeg går broen over til gamlebyen.
Google har sladret om et sted som har acai på menyen, som jeg fikk smaken på i HCMC. Ikke langt fra broen har iVEGAN sin butikk og café. De selger og serverer sunne, veganske matvarer og grønnsaker. Og kaffe, da. Det er deilig å sitte her og bare nyte, før jeg går en runde rundt i byen, på jakt etter et bakeri. Finner bakervarer i en gul sidegate. De har, ikke uventet, nybakte croissanter. Jeg får med meg to i en pose som sikringskost til My Son-turen. I turbeskrivelsen står det at vi skal få servert kaffe i My Son og grillmat på båtturen hjem, men det kan jo raskt bli lenge til.
 |
| Tok en snarvei til sentrum |
Organisatoren av turen har sender meg en melding om at jeg vil bli plukket opp ved hotellet en time senere enn planlagt. Timen slås i hjel med en bok på egen balkong for jeg var alt på vei tilbake til hotellet da meldingen tikket inn. Forsinkelsen skyldes kanskje at deltakernes hoteller ligger langt fra hverandre og jeg står trolig sist på listen til å bli plukkes opp. Feil teori, for det sitter ingen i bilen når jeg blir hentet 15 minutter etter utsatt avgangstid. Litt lenger borte i gaten min står soloreisende, Angelica, og venter med en stor paraply. Det er meldt kraftig regn. Hun er tidlig i førtiårene, er egentlig fra Argentina, men har nå somlet seg til å bli statsborger i New Zealand. Hun dro dit som expat for et år, men det ene året har nå blitt til elleve. Hun har nå skjønt at hun trolig blir der for resten av sin levetid.
Det er langt mellom de neste to hotellene så det tar tid før vi vender nesen i retning My Son. Vi har da plukket opp Beatrice fra Frankrike som reiser sammen med sin godt voksne mor, og en broket familie fra Helsinki i Finland. Far er en finlandsk-svensk og prater svensk med de to barna, mens moren snakker finsk.
Yret tar til i det vi når det første tempelområdet. Vi er ivrige etter å utforske disse eldgamle, vakre, røde templene, men guiden skysser oss i stedet inn på en paviljong med stoler foran en scene.
- The show is soon beginning! Hurry up! Hurry up! Nesten skriker han.
Show? Stod det noe om show i annonseringen? Lydige som lam entrer vi paviljongen. Fra alle kanter kommer det løpende turister fra store deler av kloden som enten kommer for å unnslippe regnet eller se showet. Showet er ment å oppsummere Champa-folkets historie og tradisjoner på 30 minutter, noe som de ikke helt lykkes med. En langvarig fløytesekvens er så høy og skingrende at de to finske barna og flere med, stikker fingrene i ørene. Det er langt over smertenivået for mange. Jeg lurer på trommehinnene vil sprenges. Mulig det er en form for regndans for utenfor tiltar regnet med beundringsverdig styrke. Det kommer ned som fossefall fra himmelen.
Finnene har glemt å kle seg etter finske forhold og må kjøpe regnponsjoer i suvenirsjappa etter endt forestilling. Familien er ute på en lengre reise gjennom Kambodsja og Vietnam. De bor nå på et strandhotell utenfor Hoi An for å bade og slappe litt av underveis. Strandferien har ikke blitt helt som planlagt grunnet det våte været og rufsete havet.
 |
| Eldgammelt, vakkert |
Så begir vi oss i vei mellom tempelruinene og gravstedene som ligger i forskjellige soner. De er særdeles vakre og flere av byggene er rikt dekorert. Figurer av guden Shiva er å se flere steder. Et av byggene er gjenoppsatt som utstillingslokale med flere informasjonstavler. Shiva sitter stor, grå og rank i et hjørne. Bak guden står en ansamling rustne amerikanske missiler funnet i grunnen akkurat der vi nå står.
 |
| Hodeløs Shiva og amerikanske missiler |
Det er mye å se og undres over. Angelica undres over hvorfor vi ikke tok programmets kaffepause på kaféen ved suvenirssjappa. Hun er skrubbsulten. Jeg er også sulten, så tar frem croissantene og deler med henne. De finske barna får utdelt hver sin lille chipspose av sin mor. De er også sultne. Guiden skynder på oss som om vi har dårlig tid.
 |
| Bombet tempel uten håp for gjenreisning |
Mange små, grønne bakketopper sladrer om at det er flere ruiner å grave ut og mer å restaurere. Vi undres om det er en plan for det. Guiden stiller seg tvilende.
- Grunnen er blitt særdeles ustabil etter alle bombene som amerikanerne slapp.
Han peker ut noen templer rundt oss som helt tydelig kun delvis er restaurert.
- Arkeologer gjorde et grundig kartlegging og forsøk på restaurering under de to Covid-årene. Da var det ingen turister her, så de fikk jobbe i fred. Konklusjonen var at det kun kan bygge opp til et visst nivå og en viss vekt på grunn av den ødelagte grunnen.
 |
| Titt-tei |
Han peker utover alle de vannfylte, grå bassengene i området. Pussig nok har alle bassengene ca. samme størrelse og fasong.
- Alt dette er bombekrater. Amerikanerne mente at kommunisthæren gjemte seg i ruinene. Sannheten er at det var enklere å systematisk bombe synlige 1500 år gamle templer enn usynlige soldater i den tette jungelen omkring. Av dem grunn er mye gammel historie gått tapt.
Kommunistlederen Ho Chi Minh samlet Vietnam til et rike i 1945. Kolonimakten Frankrike hadde vært opptatt på annet hold under 2. verdenskrig og hadde delvis mistet grepet om Fransk Indokina. De tok imidlertid opp kampen etter verdenskrigen, og fikk med briters og amerikaneres hjelp, kontrollen over Sør-Vietnam. Ho Chi Minh ga ikke opp drømmen om å samle riket igjen, og tok til våpen i 1954. Etter kun 3 års fred, våknet storebror, USA. Den kalde krigen hadde senket seg over verden de ville bekjempe det det trodde var Sovjetunionens lederskap i Vietnam. At vietnameseren Ho Chi Minh ikke ble dirigert fra Moskva, gikk opp for dem langt uti krigen. USA trakk seg ut av Vietnam i 1975. Det er den første krigen amerikanerne har tapt. Forsøket på å bekjempe kommunismen i Vietnam fikk en stikk motsatt effekt. Kommunismens popularitet spredte seg til nabolandene Laos og Kambodsja.
Den amerikanske krigføringen er kjent som en av de mest hensynsløse og grusomste. Totalt ble det sluppet flere bomber over Vietnam enn i løpet av hele 2. verdenskrig. Blant annet av det utstrakt bruk av napalmbomber som skapte store branner som var vanskelig å slukke. Som i alle kriger er det den sivile lokalbefolkningen det går verst utover. En massiv sprøyting fra fly av ugressmiddelet "orange" tok ødela både natur og mennesker.
 |
| Disse tempelruinene ble gjenoppbygget så sent som under Covid. Dessverre kan de ikke bygges høyere |
Det er fremdeles ikke trygt å ferdes utenom stier og veier i området rundt My Son. Blant annet Norsk Folkehjelp er engasjert i omfattende minerydding i landet. Men her, på det hellige stedet, er miner ryddet bort for lengst. Det er trygt å vandre mellom de enestående templene som tross alt står igjen. Her er massevis av vakre fotomotiv, men vi får hele tiden beskjed om å stadig gå videre. Blir omsider bevilget 10 minutter "fritid" i en ruinklynge hvor vi iherdig løper rundt og knipser bilder. Så er det hastig gange til utgangen hvor sjåføren skal hente oss. Skumringstimen kaster seg over oss der vi følger stien som snor seg mellom de over 50 år gamle bombekraterne. Stien er full av store, brune sølepytter. Jeg burde ikke tatt på meg lys bukse. Den er brunspraglet opp til knærne.
 |
| Smadret tempel med bombekrater i forgrunnen |
Vi regner alle med at kjøreturen er kort fordi programmet sier at vi skal ta båt tilbake til Hoi An. Sultne som vi er, gleder vi oss alle til grillmaten om bord. Så kollektivt feil kan man ta. I realiteten blir vi fraktet til en liten kai like utenfor Hoi An. Der ligger det en sliten båt og venter, riktig nok med noen fargerike lanterner. Men grillmat? Angelica spør på alles vegne hvor den blir av. Guiden deler da ut et liten vakumpakket, søt formkakestykke til hver av oss, sammen med en mikroskopisk juicekartong med neonfarget innhold. Det smaker ubeskrivelig syntetisk.
Det er ikke mer å hente til tross for at vi alle har lest både kaffe og grillmat. Vi finner humor og trøst i fellesskapet. Hadde vi startet da vi skulle starte, kunne vi i det minste rukket kafébesøket. Men sånn er det med gruppeturer. Man er ikke lenger herre over tid eller prioriteringer. Etter endt 15 minutters båttur blir vi loset i havn like i nærheten av sentrum.
Jeg forlater gruppen til fordel for en vakker Thai-restaurant med god mat og mega-treg betjening. De andre prioriterer mat på hotellene, bortsett fra Angelica som har fått migrene.
- Skulle gjerne blitt med, men kjøper mat utenfor hotellet. Jeg skal til Hue i morgen. Må finne ut hvordan jeg best kommer meg dit. Du vet, vi soloreisende finner ut av det meste selv, blunker hun mot meg.
Jeg gir henne en klem og ønsker henne lykke til på ferden. Hun skal hele veien nord til Hanoi før hun flyr hjem til New Zealand. Selv har jeg en vakker tur over broen og hjem til hotellet etter endt middag.
 |
| Utsikt fra broen på vei hjem |
Kommentarer
Legg inn en kommentar