Ünye - Istanbul

I mål på Pera Palace, Istanbul

Dag 34 av 35.

Jeg har hatt en grevling i taket i natt. Om det finnes grevlinger ved Tyrkias Svartehavskyst. I alle fall har jeg delt rom med uvedkommende og jeg synes vi burde dele på romutgiftene. Grevling eller ei, et nattdyr bosatt i ventilasjonsanlegget våknet til live ved to-tiden. Dyret var i full aktivitet frem til det lysnet av dag. Det har vært høylydt og iherdig løping, skliing, grafsing og kloring, akkompagnert av støv og rusk som har regnet ned fra ventilasjonsrister og takplater. Ned i sengen, ned i ryggsekken, ned på eiendeler på skrivebordet og i tannglasset på badet. Det har pågått i time etter time, like til det var på tide å stå opp for ei som har et fly å rekke. Forsøk på skremmelyder og banking i taket har gitt et opphold på maks 3 minutter. Så har grevling-monsteret igjen satt i gang. 

En gang i løpet av natten dro jeg på meg klær og vaklet ned i resepsjonen for å klage. Der var det mørkt og ingen å klage til. Det er det når jeg kommer ned for å sjekke ut. En mann som skal gå av vakt. Han bekrefter at taxien min er på vei, men er totalt lukket for kundeklager.

- Dyr i ventilasjonsanlegget er helt normalt. Se deg om. Det er natur på alle kanter. Klart dyrene kommer inn, sier han gestikulerende på svært dårlig engelsk. 

- De holder jo ikke bare gjestene våkne. De ødelegger også bygget, argumenterer jeg.

Mannen er overhodet ikke interessert. Ber meg sette meg ned og vente på taxien min. Om jeg ikke vil utsette avgangen? Til etter frokostserveringen åpner?  Jeg ser forundret på han. 

- Tror ikke AJet utsetter flyavgangen for at jeg skal spise frokost, sier jeg.

Han trekker på skuldrene og overlater resepsjonen til dama som sjekket meg inn ved ankomst i går. Hun som ikke snakker et ord engelsk. Har heller ikke et snev av viljeg til å forstå noe som helst. Hun er veldig u-tyrkisk i så måte. Kanskje hun er russisk? Georgisk? Bulgarsk? Jeg kikker på klokken. Den har passert 8 og avtalt tid for lenge siden. Jeg tar frem oversettelses-appen og spør hvor det blir av taxien. Hun tar faktisk affære. Ringer et sted. Sier den kommer snart.

Ti minutter senere har den ennå ikke kommet. Jeg er i ferd med å mase på nytt når det faktisk ankommer en gul taxi utenfor døren. Jeg antar den er min så triver ryggsekken og går ut. 

- No, no! roper resepsjonisten etter meg. 

Siden taxien slipper av en passasjer, forstår jeg at den ikke er min. Jeg begynner derimot å bli desperat så spør om han kan kjøre meg til Samsun flyplass. Han rekker kun å se på meg før resepsjonisten jager han bort. 

- No, no! 5 minutes. Taxi come. Sier hun. 

Hun har allerede gjentatt 5 minutter så mange ganger at jeg har sluttet å tro henne. Forklarer via avsettelses-app at jeg går opp i hovedveien for å praie en taxi.

- No, no taxi.

Hva mener hun? Finnes det ikke taxier langs hovedveien? Hun peker på resepsjonsinngangen og vil ha meg inn dit igjen. Jeg ser desperat på klokka. Det er snart 45 minutter siden taxien skulle vært her. Hvis jeg ikke kommer meg av gårde temmelig kjapt går flyet til Istanbul uten meg. 

Under over alle under skjer. En ny gul taxi kommer ned blindveien som fører til hotellet. Jeg vifter med armer og bein. Har allerede skrevet inn en setning på tyrkisk via oversettelses-appen. 

Kan du kjøre meg til Samsun flyplass for 1000 lire? Jeg flasher mobilen når han stopper og ruller ned ruta. Den unge sjåføren ser fra mobilen min til meg og nikker iherdig. 1000 lire er ikke mer enn jeg måtte ha betalt for taxien som ikke kommer, men som tydeligvis er overpris. 

Resepsjonisten som alt var på vei inn i resepsjonen i den tro at jeg ville følge etter henne, snur på hælen. Hun triver tak i armen min i det jeg er i ferd med å åpne døren til taxien. 

- No, no, no go. No taxi, nesten skriker hun, før hun henvender seg til sjåføren. 

Ordene spruter som fra et maskingevær. Jeg er kjapp med å legge inn neste setning på telefonen. Stikker hånden med mobilen opp mellom sjåføren og den sinte resepsjonisten som på død og liv skal ha meg til å vente på hotellets taxi. Den som ikke kommer. 

Jeg skal rekke et fly klokken 10:25!!

Sjåføren nikker igjen OK. Han skjønner. Det kommer til å gå bra. Jeg og ryggsekken har alt sklidd inn i baksetet. Han lukker døren på passasjersiden som dama har åpnet for å bedre å argumentere hvorfor han ikke skal kjøre meg. Sveiver opp vinduet, snur bilen på en tiøring midt i gata og girer oppover bakken. Tar til høyre inn på hovedveien, retning Samsun. Jeg puster ut. Vi er på vei. Google Maps sier at bilturen vil ta 65 minutter. Vil jeg rekke flyet?

Sjåførens mobil ringer. Han fører en over 5 minutters ilter samtale med noen. Sakker farten, kjører sågar ut på veiskulderen og stopper opp. Hva skjer? Dette kjennes ikke greit ut. Det er noen som prøver å stoppe oss. Hotellet? Taxiselskapet han jobber for? Han ser ut til å fatte en avgjørelse, heldigvis til min fordel. Han blinker ut på veien igjen. Girer i rask rekkefølge fra 1. til 5. gir. Det er som å ta av i et fly. 

- Problems? spør jeg. I så tilfelle beklager jeg. 

Som antatt snakker han ikke engelsk i det hele tatt, så jeg bruker fremdeles oversettelses-appen. Han rister iherdig på hodet. Kjøre kan han imidlertid. Jeg velger å se en helt annen vei når speedometeret fyker over 150 km/t. Det er så vidt han toucher bremsen i 50 og 60 soner. Lyskryss rekker ikke å bli ordentlig grønne før vi har passert. Nervene mine når omtrent samme modus som under en kjøretur til Beirut lufthavn i 2019. Der ble det offroad-kjøring fordi veiene var blokkert av demonstranter. Her ligger heldigvis gatene omtrent øde. Innbyggerne her langs Svartehavskysten synes bedagelig innrettet en tidlig lørdags formiddag. De fleste sitter nok fremdeles hjemme med sin cay, om dagen er aldri så vakker med sol fra klar blå himmel. 

Det er først når vi kjører inn mot flyplassen at skuldrene mine senker seg. I alle fall for noen minutter. Før vi ender opp i en mega-lang kø. Køen ser ut til å være oppstått fordi bevæpnede soldater tilsynelatende sjekker hver eneste bil som skal inn på flyplassområdet. Vi nærmer oss sakte. Altfor sakte. Jeg sukker høy fra baksetet og det er som om flere enn sjåføren hører meg. Plutselig vinker en av soldatene både oss og flere andre biler forbi slusen. Terminalbygget dukker opp, og sekunder etterpå stanser min unge redningsmann ved fortauet utenfor den lille avgangshallen. Det er 35 minutter til flyet går. 

Det er ikke 35 minutter til flyet går. Det står delayed på skjermen. Jeg får nesten en hel time å slå i hjel på Samsun flyplass. Det er mer enn nok til en cappuccino og et par croissanter. Det er slikt som er å oppdrive på alle verdens flyplasser uansett størrelse. Også i Tyrkia. 

Ingen av Istanbuls to flyplasser ligger sentrumsnært, og særlig ikke Sabiha Gökcen. Den ligger langt inne på asiatisk side, utenfor byen. Det er her AJets innenriksfly fra Samsun lander. Jeg gleder meg ikke akkurrat til å ta kollektiv transport til sentrum, men taxi er uaktuelt. Det får holde med den langer taxituren jeg alt har tatt i dag. Jeg får hjelp til å kjøpe et transportkort på flyplassens T-banestasjon. Følger den til Airilik Cesmesi-stasjonen på bredden av Bosporosstredet. Tar rulletrapper opp i dagslyset hvor jernbanestasjonen befinner seg. Til min store glede krysser toget Bosporos over en bro hvor jeg har fantastisk utsikt over den flotte storbyen. På europeisk side bærer det under jorden igjen på samme billett. Tar ny t-bane til Sishane. Så er det å ta beina fatt oppover en bratt bakke. Til mitt fasjonable sluttpunkt for den tyrkiske rundreisen. Til luksuriøse Pera Palace Hotel.

En regnskapsbok fra Pera Palace anno 1909

Byggingen av Pera Palace Hotel startet i 1892. Orientekspressen var blitt utvidet til Konstantinopel og Euoropas eventyrlystne fikk en smakebit av Orienten. De første passasjerene klagde imidlertid på at det ikke fantes standsmessig innkvartering i sultanens fargerike by. Det tar tid å bygge et fasjonabelt hotell med innlagt vann i de nederste etasjene og nymotens elektrisitet. Tre år senere kunne Pera Palace åpne med sine store, flotte salonger, værelser og barer, holdt i gjennomført art-nouveau stil og med detaljer innredningsdetaljer fra en fremmed, eksotisk verden. Kjente skuespillere, forfattere, politikere, kongelige og andre rikfolk strømmet til. Nå kommer også jeg.

Mitt kjennskap til hotellet kom først etter at min tyrkiske rundtur var planlagt. Det var da jeg leste om Gertrude Bells opphold her på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Jeg fikk blod på tann da jeg fikk vite at hotellet fremdeles eksisterer. Hele grunnen til at jeg avkortet rundturen med en innenriksflyvning er at jeg vil oppleve dette historiske eventyret av et hotell. Jeg varmet opp med den tyrkiske Netflix-serien "Midnight at the Pera Palace" før jeg dro hjemmefra. Men hvordan vil en ryggsekkturist som meg bli mottatt på et luksushotell av ypperste klasse? Tankene mine tumler rundt spørsmålet der jeg sliter meg opp siste bakken blant andre bygg, også holdt i art-nouveau stil. 

Galatatårnet

Vakre bygg, mange turister

Sommeren har desidert ankommet Istanbul siden jeg var her for 34 dager siden. Jeg er sjasket i klærne, har svetteringer rundt armhulene, er bustet på håret, sminken har halvveis forsvunnet gjennom dagens stressopplevelser. Leppestift og neglelakk har jeg ikke en gang med meg, ei heller cocktailkjoler og stiletthæler. Og hvem er det som ankommer med ryggsekk i stedet for store kofferter av dyre merker? Vel, Osprey-ryggsekken var dyr nok, men den er blitt noe grå og flekket. 

- Welcome to Pera Palace, ditt hjem i Istanbul, kommer det hjertelig fra den eldste av to resepsjonister. 

Begge antrukket i mørke stilige dresser med lange jakkeslag, hvite skjorter, fluffy slips og grå innervester. Selvfølgelig med matchende tørkler stikkende opp fra den lille brystlommen. Det later til at jeg er like velkommen som andre gjester med langt bedre bekledning enn meg. Mens mannen sjekker meg inn, forteller jeg at jeg har valgt Pera Palace som høvelig endestasjon for rundreisen min Tyrkia rundt i grensestrøkene. Resepsjonisten holder opp med å gjøre det han holdt på med. I stedet vil han høre mer. Han mente selv at han hadde vært mange steder i eget hjemland, men aldri Tyrkia rundt. Hvordan kom jeg på den idéen? 

- Jeg synes du fortjener et glass cay, sier han i det han overleverer nøkkelkortet. 

Bortskjemt på Patisserie de Pera

De har sluttet med tunge, store nøkler på Pera Palace. Resepsjonisten fører meg inn på Patisserie de Pera. Konditoriet er holdt i sukkersøtt rosa, har blinkende glassdisker og montere, speil med massive, elegante rammer, flotte krystallysekroner og matchende rokokkostoler. Han fører meg bort til disken hvor han bestiller en cay. Ber meg peke ut en søtsak jeg vil ha attåt. På huset. Jeg velger en rosa makron som serveres i en liten skål. Setter meg ned ved et av de små bordene mens min velgjører tar vare på min støvete ryggsekk i resepsjonen. Sånn er det å komme hjem til Pera Palace. La gå at husleien er i øvre sjiktet.

Et hjørne av Pera Palace

Utsikt til en instrumentmaker fra restaurantbordet

Dusjer av meg veistøv og svette på et bad av marmor og glass. Går ut for å ta inn en ny bit av Istanbul og ikke minst finne meg en matbit. Det finner jeg i et sjarmerende smau ikke langt fra Galata-tårnet. De snakker engelsk i denne byen. Ikke overraskende er Pera og nabostrøket Galata fremdeles elsket av turister, selv om Orientekspressen har utspilt sin rolle for lenge siden. Det er påfallende trangt i gatene. Her er spanjoler, franskmenn, italienere, tyskere, amerikanere, svensker, briter, nordmenn og dansker. Her er belgiere, polakker, russere, nederlendinger og alt mulig annet. Istanbul er og har alltid vært et trekkplaster og en smeltedigel.

Solnedgang sett fra Sishane

Her er også en og annen tyrker. Jeg finner flere av dem sittende i en bred trapp nedenfor Sishane-stasjonen. De venter på solnedgangen. Den er gul og magisk der den går ned bak høye minareter. Jeg sikksakker meg videre gjennom gågater, handlegater og andre gater til jeg blir lei. Finner hjem igjen til Pera Palace og benker jeg meg i Orient Bar. 

- Har du en cocktail å anbefale? Spør jeg bartenderen.

Tenker at det er det minste jeg kan innvilge meg selv på min 34. kveld i Tyrkia.

- Hva med en Midnight at the Pera Palace? 

Det er ikke tvil. Det blir en midnatts-cocktail selv om klokken kun er 22:30. 

"Midnight at the Pera Palace". Netflix-serie og drink