Urla 🇹🇷

Dag 10 av 35.

I dag tar jeg fri. Sover lenge, vasker klær, spiser brød med labne til frokost. Henger ut klesvasken på balkongen. Det blir lunsjtid før jeg omsider finner tiden moden til å gå ut. Spiser en lett lunsj på Chakra Café i kunstgaten før jeg også bestiller kaffe og småkaker. De baker nemlig småkakene selv i denne makeløse kaféen som har en ytterst spennende innredning og dekor. 

På et hjørne i kunstgaten

Jeg går på nytt gjennom kunstgaten. Den har en annen atmosfære enn kvelden før. Er innom en bokhandel som har en del klassikere på engelsk. Jeg kjøper «Jorden rundt på 80 dager» av Jules Verne. «Tyrkia rundt på 35 dager» er trolig ikke skrevet ennå. Er også innom et tradisjonelt bakeri hvor jeg kjøper et rykende ferskt lite brød. 

Den beste boktittelen jeg fant. Det tyrkiske flagget og Atatürk i bakgrunnen

Beveger meg ned til det nyere sentrum av byen. Blir lei av å gå og dumper derfor ned på en benk i skyggen i en park. Selv om jeg sitter og leser får jeg med meg at det stopper en varevogn med kjøkken på motsatt side av parken. Folk stimler til med det samme. Tydeligvis svært populær street food. Ikke lenge etter kommer det en tradisjonelt kledd kvinne på egen alder sammen med sitt barnebarn på 2 år. Hun balanserer en papptallerken med runde, glinsende kuler. Strener rett mot min benk selv om det er mange ledige benker rundt. Setter seg, prater i vei på tyrkisk med meg og jeg ser meg nødt til å stoppe henne. Jeg skjønner jo ikke bære. 

- Norveççe, sier jeg og peker på meg selv før jeg presenterer meg ved navn.

Det blir en slags samtale ut av det ved hjelp av en oversettelse-app. Hun stapper noen kuler i munnen på barnebarnet og resten insisterer hun på å dele med meg. Kulene er smultringaktige og duppet i søtt rosevann. De er knallgode og jeg er ikke vanskelig å dele med.

Et av de mange torgene med markeder og kaféer

På den andre siden av kunstgaten er byen eldre og har mer spennende gater. Går igjennom fargerike fruktmarkeder. Stopper opp i en sidegate hvor en kvinnelig restaurantinnehaver lurer på om jeg vil smake hennes tyrkisk pasta. Den er særdeles god og hjemmelaget påstår hun og jeg lar meg invitere. Hun overdrev ikke angående pastaen som serveres med en saus som består av både yoghurt og tørkede tomater. 

Meg og den vakre lille Haci Turhan Kapan-moskéen

Opp en annen sidegate får jeg øye på en vakker liten moské. Går for å ta den nærmere i øyensyn. En tilslørt ung kvinne med en gutt blir synlig stolt av at jeg liker nabolagsmoskéen hennes. Hun tilbyr seg å ta bilder av meg foran den. Det blir ikke for mange bilder av meg selv som soloreisende så takker glad ja. 

Mia Sanat Café

Sikksakker meg videre og kommer ned til en liten koselig kaffebar med antikviteter og bøker som innredning. Den heter Mia som var kallenavnet mitt da jeg var liten. Blir nødt for å ta en kaffe der av den grunn. Kjenner på at det lakker mot kveld. Jobber meg deretter ned mot min ende av kunstgaten. Dras opp i enda en sidegate fordi jeg har fått øye på et stort, gammelt og vakkert restaurert hus. Det strømmer musikk og latter fra hagen men jeg er bare opptatt med å glo oppetter veggene. 

- Det er det gamle posthuset. Liker du det? Spør en ung mann som har kommer ut gjennom hageporten. 

- Det er jo helt fenomenalt! Og så flott ivaretatt! Kvitrer jeg entusiastisk.

- Vil du se hvordan det ser ut inni også? spør mannen.

- Å ja! Men kan jeg det da? Spør jeg forundret

- Så klart du kan. Jeg eier bygget sammen med en kompis og det er vi som har satt det i stand. Suo-Lo Boutique Hotel heter det nå. 

Det gamle posthuset

Han presenterer seg som Yusuf. Sier han er herfra men er bosatt i Warszawa, Polen. Han skal tilbake dit neste uke. Har en polsk kjæreste som drar. Han drar meg inn gjennom postkontorets hovedinngang, forteller at de har prøvd å beholde det historiske i bygget. Resepsjonen var en gang stedet for utlevering av post. Der kakedisken i kaféen står stod en gang postkontorets skranke. Trappen opp til annen etasje er beholdt som den var. Der oppe har de innredet 5 rom til utleie. Større er ikke hotellet. Fargene de har valgt er de som var i bygget. I hagen har de en cocktailbar. 

Kakedisken i kaféen på Suo-Lo

Yusuf er tydelig stolt og det har har han grunn til å være. De har fått en bitte liten støtte fra myndighetene til oppussingen. Bygget stod bare og forfalt og ville blitt en ruinhaug om ingen hadde tatt initiativ. Siden både han og kompisen er historisk interessert var det gøy å se hva de kunne gjøre for å ta vare på det historiske men samtidig gjøre det moderne. Han høres ut som Petter Stordalen. 

Vi tar farvel og jeg går utenfor. En gammel mann sitter på en trestol og peker opp mot posthuset. Snakker til meg med en slepende gammelmannsrøst. Det er noe viktig han vil fortelle meg. En ung mann kommer etter meg ut døren på posthuset. Spør om jeg trenger tolk. Så absolutt. 

Den gamle mannen har særdeles mye på hjertet og den frivillige tolken er ytterst tålmodig. Jeg får historien på nytt om posthuset og den stemmer helt overens med Yusufs versjon. Den gamle mannen har bodd i huset ved siden av i hele sitt liv og er takknemlig for hvert av de greske byggene som blir ivaretatt. 

- For det var grekerne som bygget dette stedet, sukker han og begynner på historien om befolkningsutvekslingen i 1923. 

Folk som måtte flykte fra hus og hjem hvor de hadde bodd i århundrer. Historien er omtrent lik alle steder langs hele den vestlige delen av Tyrkia og østlige Hellas. Graden av massakrer er det eneste som varierer fra sted til sted. Lenge leve nasjonalismen. Jeg tusler hjem og tar inn tørre klær. Tar selv kvelden og føler meg takknemlig for hvert hjertelig møte i løpet av dagen.