Urla - Izmir - Urla 🇹🇷

Dag 11 av 35.

Planen for dagen er å gjøre unna severdighetene jeg ønsker i storbyen Izmir, Tyrkias 3. største by. Planen er også å stikke innom DHL’ s servicekontor sentralt i byen for å plukke opp sendingen hjemmefra med nytt kort. Den skulle vært fremme i går og jeg forundres over at den har gått via Leipzig og nå ligger i Istanbul. Trøster meg selv med at Istanbul er ikke mange timene unna så da kommer den nok til Izmir i løpet av dagen.

Klokketårnet på Konak-plassen i Izmir fra 1901

Izmir er lenge unna  Urla i tid enn jeg hadde trodd. Tar dolmuș, kalt Urla Express til bussknutepunktet Fahrettin Altay. Derfra er det metro inn til sentrum. Hvor vanskelig kan det være? Etter en halvtime og løping hit og dit konkluderer jeg med at metroen ikke er beregnet på enkeltbilletter. Du må først innom et servicesenter, kjøpe et kort for deretter fylle på et minimumsbeløp. Det vil bli ekstremt dyrt for kun et par turer. Ikke at det er et kortutsalg i sikte heller. Jeg satser på buss i stedet og spør meg frem til riktig holdeplass. På bussen kan jeg i det minste beepe kredittkortet. Det blir 20 minutter å vente til den kommer men en dame på holdeplassen vet den vil komme. På byens lokalbusstasjon i Konak viser det seg at jeg må på en 3. buss for å komme til sentrumskjernen. Det gidder jeg ikke. Det tar en halvtime å gå som er peanuts for en nordmann. Kjøper en deilig sandwich med tomater og ost på min spurt inn til sentrum. Klokt tenkt for ellers hadde jeg gått i bakken. 

Gikk gjennom en gate full av salgsboder med brukte bøker

Min magefølelse angående DHL Express daler til 0 når jeg sporer sendingen på nytt. Den har fremdeles ikke rikket på seg i Istanbul, ergo kommer den tidligst i morgen. Da skal jeg etter planen dra herfra. I stedet for å lete opp Izmir Museum of History & Art og andre planlagte severdigheter, velger jeg å lete opp DHL’s servicekontor for å finne ut hva som er galt og hva jeg kan forvente. Det er da dagen gå fullstendig i vranglås.

Det er lett å finne adressen. Det er bare ikke noe DHL-kontor der. Går rundt bygget er par ganger. Spør et par på baksiden som sitter og røyker. De bekrefter jeg er på rett adresse. Men DHL?? De kjenner ikke til det. Det er en skjønnhetssalong her og den har vært her et par år. Siden de er lite oppegående i engelsk haler de meg med inn på salongen. Der sitter en dame med ansiktsmaske  behagelig tilbakelent i en stol mens hun patter på en sigarett. Jeg og problemet mitt blir prensentert for den tilsynelatende velkjente kunden som får pedikyr der hun sitter. Hun kan engelsk. Men DHL? Her??

Kvinner stumper sigaretten og griper etter mobilen. Hun har en venninne som jobber på turistkontoret. Hun vet det meste og kan snakke med meg på enda bedre engelsk. Venninnen råder meg til å dra til DHL’s hovedkontor. Der må de kunne hjelpe meg og hun sender meg adressen dit. Mannen som dro meg inn i skjønnhetssalongen følger meg ut på gata og peker meg av gårde i rett retning. 

«Kun en halvtime til fots» trøster han. 

Jeg labber i vei i nordlig retning gjennom den myldrende, støyende storbyen. Finner DHL i et anonymt kontorbygg, tar heisen opp i 5. etasje og er så lettet at jeg nesten griner over å ha funnet frem. 

- Dessverre, vi er ikke riktig DHL. Vi driver bare med frakt av gods, sier den medlidende unge damen på utmerket engelsk. 

Jeg skjønner. Hun kan også fortelle at DHL’s servicekontor pleide å ligge på adressen hvor det nå er skjønnhetssalong, men de flyttet til en paralellgate for et par år siden. Hun beklager at de ikke har rettet opp adressen, men siden hun jobber i «feil» DHL så må jeg altså gå dit. 

Att og frem er dobbelt så langt og jeg begynner å bli sliten i beina. Går likevel tilbake og finner servicekontoret på ny adresse. Der sitrer det en blondine i privat video-call med venner og er overhodet ikke interessert i å hjelpe. Jeg kan spore sendingen selv, er svaret jeg får når hun motvillig avslutter call’en og finner frem neglefilen i stedet. Hun viser til app’en som jeg allerede har. Jeg forteller at det ikke er sporingen som er problemet men at sendingen ikke rikker på seg. Jeg får da et sentralt DHL-nummer å ringe i Tyrkia. 

Dama på service-nummeret kan kun se at sendingen ligger til fortolling men ikke hvorfor den tar så lang tid. Den vil trolig ankomme Izmir i morgen. Jeg ber henne omadressere sendingen til adressen jeg befinner meg nå. Ingen problem er svaret.

Utmattet slenger jeg meg ned på nærmeste kaffebar. De har svære cookies, god kaffe og en vegg som skriker “Yankees go home!» i grelle farger. Kaffe og svære cookies hjalp i alle fall godt i Ayvalik da jeg kom til låst pensjonatport. Kanskje hjelper det nå også. 

Jotun og andre oljefarger på Aras Kunstsenter. 

Med hvilte bein og fornyet energi begir jeg meg til nærmeste severdighet. Arkas Art Centre. Ligger i en gammel fjong bygning visstnok bygget av franskmennene som tydeligvis var innom rundt 1. verdenskrig. Ligger ut mot sjøsiden hvor den superlange Kordon går; delvis park, sykkelsti og promenade for gående langs hele sjø- og havneområdet. Sies å være Izmirs lunge. Jeg smetter inn på kunstsenteret som viser seg å være gratis. Nyoppusset senter med knall farger på veggene og utstilling av to tyrkiske kunstnere. Nejad Devrim (1923 - 95, for det mest bosatt i Polen) og Mübin Ohron (1924 - 81 for det meste bosatt i Frankrike). Begge malte tilsynelatende aller mest abstrakte bilder, mange i like klare farger som galleri-veggene. Tyrkisk tekst er oversatt til fransk, begge deler like «gresk» for meg. På vei ut av det flotte bygget ser jeg en plakett med takk til de som har finansiert oppussingen av galleriet. Som nummer en på lista står et velkjent navn. Jotun. Det forklarer fargene på veggene.

Piren med hurtigbåtanløp

Det er ikke mange gamle byggene i Izmir, men denne tollbygningen ser ut til å ha overlevd

Jeg begir meg ut på Kordon for frisk luft, stillhet og vind i håret. Med en hovedvei gående på innsiden av Kordon blir det ikke de to første behovene innfridd. Det er uansett fint å gå her så jeg følger Kordon nesten hele veien tilbake til den lokale busstasjonen i Konak. Virrer rundt for å finne rett holdeplass, gir opp, finner ei bu med bussjåfører, den ene peker, jeg krysser gaten for n’te gang. Går på samme bussjåfør litt senere for det kommer jo ingen buss.

- Men står du her? Sier han. Han hadde ment holdeplassen foran. 

Bussen går akkurat i det jeg spurter over til rett perrong. Uten meg. Det blir en halvtime å vente til neste. Den er kraftig forsinket. I mellomtiden fylles perrongen til bristepunktet. Jeg overlater sitteplassen til en søt, bitteliten, tradisjonelt kledd eldre dame med skaut på hodet. Hun blir i fra seg av takknemlighet. Når bussen omsider kommer, triver hun tak i meg og dytter meg fremover i køen. Det var tross alt jeg som var her først påstår hun på tyrkisk. Hun vinker gledesstrålende til meg når hun går av litt etter. Holder hånden til hjertet som en muslimsk hilsen. Det skal forbausende lite til for å glede folk i dette landet.

Finner kjapt Urla Express for returen hjem. Den går med det samme men har bestemt seg for å ta en ekstra rundtur langs kysten. Ordet «ekspress» og meg fungerer ikke helt sammen for tiden. Det er stupmørkt når jeg kommer hjem. Absolutt hele dagen har gått. Kommer på at jeg ikke har spist noe særlig. Ikke søren om jeg går en meter til. Jeg har godt brød fra en av de lokale bakerne, labne i kjøleskapet og tyrkisk çay. Det er vel omtrent det beste som har hendt meg i dag. Bortsett fra den knøttlille dama