Trabzon

Dag 32 av 35.

Står opp til tom leilighet, men fullt kjøleskap. Det står litt igjen av Noas pudding på noe som ligner et Norgesglass. Det varer ikke lenge. Så en dusj på det koboltblå lille badet. Deretter tannpuss i vasken på gangen hvor det står en stor flaske Jägermeister med flytende håndsåpe. Så er jeg klar for nye oppdagelser i Trabzon.  

Også i dag går jeg i kloster. Jeg har vært innom overraskende mange kirker, kapell og kloster på rundreisen i Erdogans muslimske Tyrkia. Nå gir jeg meg i kast med den bratte gaten opp fra den grå bygården hvor Murat bor. Han har fortalt at følger jeg gaten langt nok, kommer jeg til Kizlar Monastiri (jenteklosteret). Opprinnelig het det gresk-ortodokse klosteret Panagia Theoskepastos. Jomfru Maria omtales ved mange navn på gresk. Panagia er et av dem. Theoskepastos betyr "bevoktet av Gud". Her vokter ikke Herren lenger et kloster, men et museum eiet av staten. 

Murat har også fortalt meg noe annet om denne slitne gaten, bestående av eldgammel brostein og grus, flekkvis og halvhjertet lappet sammen med asfalt. Bob Dylans besteforeldre på farssiden bodde her før livet ble for tøft også for de med jødisk tro. De utvandret til Odessa (dengang det russiske emperiet, nå Ukraina), men endte opp i USA. Farmoren var opprinnelig fra Kars som ligger nært Armenia-grensen i Tyrkia, før hun giftet seg inn i Zimmerman-slekten. Det er ikke helt tilfeldig at en av Bob Dylans mange låter heter "Turkey Chase". 

Jeg er svett på ryggen alt halvveis opp i bakken fra Zimmerman-familiens anested. Gaten slutter tilsynelatende der den støter på en av Erdogans nyere motorveier. Jeg speider i begge retninger etter et krysningspunkt. Slipper å speide lenge. En mann har skjønt jeg vil over motorveien og peker meg mot et brospenn til høyre. Mellom søylene som bærer veien har det dannet seg en sti. Den er tråkket opp av byens innbyggere som her har funnet en passasje under motorveien som bokstavelig talt og uskjønt deler Trabzon i to. Ingenting tyder på at myndighetene har tenkt å bygge en gangvei eller annen form for passasje. 

På oppsiden av motorveien står flere vakre villaer i gresk stil. Fraflyttet. Venter på rivningsdøden som flere andre lignende historisk verdifulle bygg i byen. Mellom et par av dem finner jeg fortsettelsen av Iran Cadde. Gaten bringer meg de siste høydemetrene opp til klosteret. 

Panagia Theoskepastos var et nonnekloster, der av det tyrkiske ordet Kizlar. Klosteret ble grunnlagt på 1300-tallet mens Trebizond fremdeles var et selvstendig rike. Det er langt fra samme antall besøkende her som i Sumela-klosteret. Her er kun en tyrkisk voksen datter og hennes gamle mor utenom meg selv. Riktig nok har ikke klosteret samme spektakulære beliggenhet som Sumela, som er bygget inn i en fjellside. Utsikten fra Panagia Theoskepastos er likevel høyst upåklagelig de jeg skuer ut over hele Trabzon by og Svartehavet. Kun Hotel Radisson Blu Trabzon kan skryte på seg bedre utsikt der det ligger i skråningen over. 

Nonneklosteret har i likhet med Sumela en grottekirke. Her er freskoer som portretterer keiser Alexios og hans kone, Theodora. Her er også et av hans mor, Irene, som var grunnleggeren av klosteret. Dessverre er freskoene utydelige av elde og fuktighet. Klosteret har i tillegg til grottekirken et kapell og et klokketårn, samt ruiner av nonnenes dormitorium. Det lå helt ute på klippekanten. Ved siden av ligger et modernisert bygg hvor det er satt inn kraftige tregulv mellom etasjene. Lokalene blir brukt som utstillingslokaler. Pussig nok står ikke klosteret oppgitt som en severdighet.

Jeg tar en annen vei ned fra Boztepe-fjellet etter å ha passert under motorveien. Ned mot Meydan for å sjekke bussforbindelser til den flunkende nye busstasjonen et stykke utenfor sentrum. Dit jeg skal i morgen. Blir distrahert av god matlukt fra flere restauranter rundt den store plassen. Befinner meg raskt på en av dem. Deilig mat, god service. 

Ettermiddagen blir brukt til å oppdage mer av Trabzon. Like nedenfor restauranten ligger en park oppkalt etter Atatürk. Det er trolig ikke den eneste Atatürk-parken i Tyrkia, men i 1924 han skal ha holdt en tale til innbyggerne fra en balkong like ved. Huset og balkongen står der ennå. Like ved er det flere restaurerte bitter-gule hus fra Trabzons nære fortid. Det gleder meg å se. 

I en av sidegatene praies jeg inn på en baklava-kafé etter lovnader om kaffe. Innehaveren slår seg ned sammen med meg. Forteller at egentlig holder han på med foredling av fisk og har flere fiskeutsalg. Han forsvinner inn i kaféen igjen. Kommer like etterpå ut med en ekstra baklava til meg - on the house - men har også med seg en bok under armen. Det er noe han ønsker å vise meg. Han blar opp på en side og peker på et bilde. To menn står og trykker hender i en fiskebutikk. Den ene er landets president. Erdogan. Den andre er mannen jeg sitter og drikker kaffe sammen med. Han er synlig stolt av bildet og omtaler Erdogan som om de er bestekompiser. Jeg føler meg beklemt og sier minst mulig da jeg ikke diskuterer politikk på mine reiser med mindre jeg er trygg på samtalepartneren. Nå vil jeg helst gå. Må bare få spist opp baklavaen først. 

Plutselig står flere svartkledde, heldekte kvinnelige turister fra Saudi Arabia like utenfor. Vurderer om de skal ta ettermiddagskaffen her eller et annet sted. Kanskje vil de ha en vannpipe til kaffen. De velger å fortsette nedover gaten. 

Min mann skifter brått samtaleemne. 

- Disse menneskene, araberne, er i ferd med å ødelegge Trabzon totalt. De dukker opp over alt, leder det ene prosjektet etter det andre, kjøper seg inn i den ene forretningsvirksomheten etter den andre. De eier snart alt her! Vi som bor her har ingenting vi skulle ha sagt, utbasunerer han mens han gestikulerer med hendene som en italiener.  

Han som var så rolig og fornøyd for kun minutter siden. Jeg skjønner ingenting. Først hyller han Erdogan som det største statsoverhodet som noen gang har tråkket på denne jord. Så forbanner han alt hva Erdogans utspekulerte politikk har ledet til. Hallo! Hvilken side står du på, får jeg lyst til å spørre. Jeg lar være. Vet han ikke at landsfaderen selger landet, bit for bit? For å tilsynelatende vise handlekraft som sittende statsoverhode. Fakturaens forfallsdato er satt til etter han gir fra seg roret. Den må arvtakeren og folket betale.

Det er mer å se av sentrum. Tråkler meg videre inn og ut av souker og gågater. Like til himmelen åpner seg og Herren begynner å høytrykksspyke byen. Jeg rømmer inn på en sjarmerende kafé med deilige lenestoler, milde lampetter og Staffordshire-mønstret servise. Får britiske assosiasjoner men teglasset er tyrkisk nok. Løper deretter sikksakk hjemover, men tar meg tid til en stopp på en blomsterforretning. Kjøper bitter-gule solsikker som jeg plasserer i en vase på Murats skrivebord. Det har han fortjent.