Trabzon & Sumela

Dag 31 av 35.

Sør for Trabzon rager fjellkjeden Pontic. På tyrkisk er fjellkjeden bedre kjent som Kuzey Anadolu Dagli som betyr den Nord-Anatolske fjellkjeden, eller Perhar som også er forståelig på gresk og betyr "høy tind". Sistnevnte er svært treffende. Høyeste tind rager nesten 4000 meter over havet. Gjemt oppi Pontic-fjellkjeden ligger Sumela-klosteret. Jeg har sett spektakulære bilder av klosteret. Det ser ut som klosterbygningene svever ut av en loddrett, høy fjellvegg. Dit har jeg tenkt meg i dag. Murat har sagt han vet hvordan jeg kommer meg dit uten å vrenge bankkontoen til vestlige guide-plattformer som Get Your Guide, Viator, etc.  

Sumela kloster må vente til senere i dag. Murat er i gang med å kokkelere frokost på sitt lille kjøkken. Det er fylt til randen av spennende inventar, som resten av leiligheten. Minimalisme er absolutt ikke noe for denne mannen. Fra hyller og skap synes det å tyte ut en forkjærlighet for Sverige. IKEA-produkter er én ting. Det kan kjøpes over alt, også i Tyrkia. Men krus med svenske ord som "häftig" og "modig"? Og krus med røde dølahester og kokebøker på svensk? Det er ikke IKEA-produkt.

- Jeg har en kusine som bor utenfor Stockholm. Jeg har besøkt henne flere ganger. Skal dit også i juli, ler Murat. 

Han stråler med utsiktene til en ny Sverige-tur. Mannen elsker å "fika". Han elsker gamle svenske hus og røde småbruk, svenske markblomster og blåbærpai. Jeg har allerede skjønt at han liker å reise. Med seg hjem bringer han suvenirer i form av bruksgjenstander, billedbøker og kunst. I går kveld viste han meg en utrolig vakker billedsamling av gamle hus i Georgia. Norge er likevel ukjent terreng.

- Er ikke det som Sverige? undres han.

- Du får ta turen over grensen i sommer og sjekke ut forskjellene. For forskjeller er det, belærer jeg han mens jeg smatter meg gjennom frokosten. En frokost jeg ikke fikk lov til å hjelpe til med.  

Føler meg virkelig bortskjemt. Jeg leide bare et rom, men her følger det med både mat og guiding. Nå overlater han også hele leiligheten til meg, inkludert et fylt kjøleskap. I ettermiddag drar han til Ordu for å delta på en konferanse. Byen ligger litt lenger vest på Svartehavskysten. Han beklager at han må dra fra meg.

- Nå skal jeg følge deg til den lokale, lille busstasjonen hvor det går turer opp til Sumela. På veien har jeg andre ting jeg gjerne vil vise deg, sier Murat over et siste glass cay. Han har allerede ringt busselskapet for å sjekke rutetider.

Jeg er ytterst lydhør. Det er en fryd å valse rundt i Trabzon med en kunnskapsrik mann som Murat, som i tillegg har samme interesser som meg selv. Han påstår vi er gamle sjelevenner som var ment til å møtes igjen. 

St. Anne-kirken ligger like i nabolaget. Den er tilsynelatende like stengt i dag som i går. Spiller ingen rolle for på cay-kaféen like ved observerer Murat kirkens oppsynsmann. Vi låses inn og får hele den bysantinske kirken for oss selv. Det har ikke vært gudstjenester her de siste hundre årene. Ikke siden Atatürk kom til makten og etablerte et ytterst sekulært Tyrkia. Kirkens menighet, som kan spores tilbake til tidlig på 600-tallet, smuldret bort. Gamle, religiøse veggmalerier ble skjult under lag av hvit kalkmaling. Kirkebygget ble stående å vansmekte. I 2021 og-22 ble hvitmalingen vasket bort, og siden har de gamle, vakre freskoene kunnet bli beundret av besøkende. Dessverre kunstverkene slitt. Grunnkonstruksjon av stein bryter flere steder igjennom murpussen, som er selve fresko-lerretet. Fargene er falmet. Maling flasser. Likevel: å vandre rundt i en så gammel kirke og tyde veggmalerier gir en sakral følelse.

Murat drar meg videre innom et konditori. Det er en gammel familiebedrift i Trabzon med tradisjonelle bakverk. Her kjøper han meg en lokal søtsak. Med pose i hånden går ferden til avisen han skriver for. Også her hilser Murat til høyre og venstre. Han synes å kjenne alle. Bygningen hvor avisredaksjonen holder til, er av gammel gresk arkitektur. Innvendige dører har nydelige, originale dørhåndtak. Det er noe spesielt han og en journalist-kollega vil vise meg i 2. etasje. I et av rommene står to gamle, massive bokreoler på motsatte vegger. Ved første øyekast ser de identiske ut. De har samme størrelse og er begge utført i mørkt treverk. De har begge skap med glassdører og er rikt dekorert med de vakreste treskjæringer. Forskjellene består i at den ene har utskjæringer i gresk stil og her ble trolig gresk litteratur bevart. Den andre reolens ornament er av typisk osmansk karakter. Innredningen i dette ene rommet speiler en bit av Trabzons rike kulturelle historie. Reolene forteller også historien om hvor ukomplisert det en gang var å leve sammen på tvers av ulik kulturell bakgrunn, etnisitet og religion. Symbiosen og samholdet varte frem til nasjonalismen gjorde sitt inntog, paret med bruk av vestlig politisk splitt og hersk-teknikk. 

Den hyggelige journalisten vil ikke slippe oss helt. Her, som alle andre steder i Tyrkia, står te-kokeren og damper de fleste av døgnets timer. Han byr ikke bare på te, men vil vise meg en artikkel i gårsdagens utgave av avisen. Forfattet av Murat. Artikkelen handler om hvordan vi oppfører oss som gående individer. Opplevelse av avstand, hvordan vi hilser og oppfører oss i forhold til våre omgivelser. Når bør vi holde høyre eller venstre? Har drar sammenligninger mellom Tyrkia og Sverige, og han refererer til Robert Moores bok "On Trails: An Exploration". 

Det er hyggelig å være her blant folk som har skrevne ord som sitt levebrød. Men hvor frie er de egentlig, de som smetter inn og ut av rommet og vennlig og nysgjerrig hilser på en vestlig reisende? Ifølge Nilas Johnsens bok, "Erdogan - Tyrkias nye sultan", er alle landets aviser er nå styrt og eid av staten. Frittalende journalister og de som stiller politisk kritiske spørsmål har de siste 10 årene blitt fengslet eller har måttet rømme landet. De få som er tilbake, lever i skjul fordi både de selv og hele storfamilien blir truet. Jeg klør av spørsmål, men lar høflig det betente temaet ligge. 

Som på alle andre reiser er jeg her for å oppleve mennesker, kultur og historie, og ikke grave i folks politiske meninger. Samtaler jeg har gjør meg imidlertid nysgjerrig på å vite mer, og minner meg selv på at jeg må lese meg opp på Gülen-bevegelsen når jeg kommer hjem. I Tyrkia har jeg fått spørsmål om hvorfor Norge er et av få land som innvilger politisk asyl til medlemmer av bevegelsen jeg ikke en gang har hørt om. I Tyrkia kan bevegelsen oppfattes som en terror-organisasjon, men nå blir jo alle motstandere og opposisjonister stemplet som terrorister av Erdogan. Hvem vet den egentlige sannhet? Her og nå har jeg ikke tid til å gruble på andre sannheter enn at Murat sier det er på tide å gå. 

Murat loser meg ned noen etasjer av byen, til en åpen, uasfaltert plass beliggende i en dump, omgitt av falleferdige tomme hus, gravemaskiner og rivningsutstyr. De få husene som ennå ikke er revet kan ved første øyekast se ut som fraflyttede rønner. Det er ikke det. Det er arkitektonisk vakre hus oppført i gammel gresk stil som nå står med skrikende tomme vinduskarmer. Menneskene som bodde her er tvangsflyttet til fordel for et nytt, stort boligprosjekt, iverksatt av politikerne i Erdogans ånd, finansiert av grønne penger fra velstående islamsk land, trolig Saudi Arabia. Det meste av prosjekter her i traktene blir finansiert derfra. Majoriteten av turistene i Trabzon-området er fra konservative islamske land. Jeg har ikke sett flere kvinner kledd i svarte, flagrende burkaer og heldekkende niqaber noe annet sted på reisen rundt Tyrkia. De har funnet sin lekegrind i dette hjørnet av Svartehavet. Denne turistgruppen, som er så totalt fraværende der jeg kommer i fra, ønsker grelle, moderne ferieleiligheter, prangende shoppingsentre, fornøyelsesparker og store moskéer. Ikke gammel historie. Det er til å grine av.

Den uasfalterte plassen fungerer som en busstasjon for minibusser. Provisoriske bord plassert under et halvtak fungerer som billettkontorer. Murat leder an til et av bordene. Jeg får en billett i bytte for noen lirer. Minibussen til Sumela-klosteret blir pekt ut. Så er tiden kommet for farvel. Han må skynde seg hjem for å pakke for å nå sin egen buss til Ordu. 

Så bærer det av gårde. Ut av byen og oppover et frodig dalføre. Veien følger en brusende elv. Mine medpassasjerer er en god blanding av arabere og tyrkere på tur. Jeg skiller meg ut, men er ikke alene om det. Det sitter en sporty ung, lyslugget og blåøyd gutt i baksetet. 

Vi må gå det siste stykket opp til klosteret og følger en forholdsvis bratt sti som så går over i trappetrinn. Jeg får ikke utfordret høydeskrekken min for stien er på sett og viss på innsiden av fjellet. På veien får jeg først selskap av en hyggelig fabrikkeier fra Ayvalik i Vest-Tyrkia, som produserer alt av vaskemidler. Han er stødig i engelsk. Det må han være for de fleste forretningsreisene hans går til Europa. Nå har han tatt seg en liten ferie. Det har blitt år med for mye jobbing. 

Opp på siden vår kommer en som er lett til beins. Det er den unge lysluggen fra baksetet. Han presenterer seg som Mattis.

- Finsk? skyter jeg fra hofta.

Han ler.

- 50%. Den andre halvdelen er belgisk. Kjenner meg mest belgisk siden det er der jeg har hatt oppveksten min. Sommerferiene har vært veldig finske, tilbrakt hos mammas familie. 

- Men nå har jeg tatt skrittet ut og flyttet til Helsinki. Studerer ved universitetet der. Neste skritt blir vodka og sauna, ler han videre.  

Mattis er tidlig i tyveårene, lett å prate med. Her er lite som minner om finsk fjernsynsteater fra 70-årene.  Til tross for nesten 40 års aldersforskjell blir vi et par for resten av dagen. Vi er jo nesten som naboer å regne, og de to eneste med blå øyner i en verden av mørkøyde. 

Sumela Kloster er ikke overraskende et gresk-ortodokst kloster. Det har klort seg fast her i klippeveggen på 1200-meters høyde i Altindere-dalen siden år 386. Siden den gang har det vært lagt i ruiner og bygget opp igjen flere ganger. Det var først på 1200-tallet det fikk sin nåværende form og det hadde sin storhetstid i hele 700 år fremover. Dette til tross for Trebizond-riket falt og ble innlemmet i det osmanske riket i 1461. Sultan Mehmed II utnevnte seg som beskytter av det kristne klosteret og klosteret fikk bevare alle sine rettigheter og privilegier. Samme garanti ble gitt av alle påfølgende sultaner. I perioden 1682 til 1921 lå det også en gresk utdanningsinstitusjon i tilknytning til klosteret på fjellhylla. Sumela var til alle tider et populært sted å dra for både omreisende munker og andre reisende, helt frem til Tyrkia ble grunnlagt og alt "gresk" og "kristent" ble fortrengt ut av Atatürks nye stat. 

Klosteret vi inntar er en blanding av nykonstruerte bygg og eldgammelt. Først i 2012 fikk tyrkiske myndigheter øynene opp for kulturskatten. Tre år senere ble området totalt stengt av. Forfallet var så stort at det var livsfarlig å komme i nærheten. En omfattende renovering ble igangsatt, og i 2019 ble Sumela-klosteret åpnet som museum. Tyrkiske myndigheter har imidlertid fått kritikk for også her å ikke restaurere i henhold til gjeldende standarder. Her er mye fuktighet som trolig vil ta knekken på de de eldgamle, fargerike men svært slitte freskoene i løpet av et 10-år eller to. De er ikke restaurert, og nyere tagging og innrissinger som er direkte hærverk, ser ikke ut til å bli gjort noe med. 

Det er med blandede følelser at Mattis og jeg beveger oss opp og ned trapper, inn og ut av terrasser, en gang så hellige rom og små bygninger. Her er en kirke inni fjellet, flere kapell, et klasserom, et bibliotek og et gjestehus som ble brukt til losjering av omreisende gjester. Følelser av sakral høytid, forundring og tristhet. 

På vandringen tilbake til bussen kommer vi over den lille Aya Varvara-kirken fra midten av 1800-tallet. Den ligger bak en bergnabb, blant flere gamle ruiner, midt i det irrgrønne skoglandskapet. Utsikten over nasjonalparken er upåklagelig. Det lave skydekket gir en trolsk stemning.

Det er langt på ettermiddag nå vi er tilbake i Trabzon. Vi er sultne, og begge vil ha fisk. Vi befinner oss tross alt ved bredden av Svartehavet. Mattis finner raskt anbefalte fiskerestauranter på sin telefon. Like etter sitter vi på en av dem. De har to spesialiteter: laks og ansjos. Mattis er tøffere enn meg og bestiller en haug glinsende, stekte, bitte små ansjos. Jeg holder meg til velkjent laks. Mattis løfter blikket når han har satt til livs sin siste ansjos.

- Dessert? 

Han vil gjerne introdusere meg for et bakverk han oppdaget for et par dager siden. Kaller det dobbel baklava med is. Vi finner et baklava-bakeri med noen får sitteplasser. Det blir en søt avslutning på bekjentskapet vårt. Mattis skal videre med en grytidlig buss til Georgia i morgen, etter en uke på kryss og tvers i Tyrkia. 

Jeg sjekker ut et par gater i Trabzon sentrum før mørket faller på. Tusler deretter hjem til Murats tomme, men likevel fulle leilighet. Noen klesplagg vaskes og henges opp på snoren, før jeg finner roen på mitt Trabzon-gule soverom.