Tașucu

Dag 17 av 35.

Måtte plugge ørene for å sovne i går kveld. Det er bar i etasjen over meg på Lemon Inn. Det var så og si tomt da jeg kikket oppom da jeg kom tilbake. Musikken stilnet rundt midnatt så sesongen er trolig ikke begynt her heller. Det er også midt i uka. Frokosten serveres i samme lokale så jeg entrer trappene på nytt. Store vinduer gir utsikt mot hav og sentrum, tindrende blå himmel og sjø sprer positive vibrasjoner. Temperaturen er akkurat passe der en bris smyger innom de åpne dørene og hilser god morgen. 

Etter å ha vært nesten alene på flere steder underveis på turen, overraskes jeg av at det sitter mange rundt frokostbordene. De fleste er menn. Jeg velger meg et bord i nærheten av vindusraden som vender mot havet. Kypros skal kunne ses med det blotte øyet der ute men jeg klarer det ikke. Det går ferje fra herfra til Girne /Kyrenia på Nord-Kypros. 

Siden jeg er mer nærsynt enn langsynt ser jeg i stedet en ung, blond jente sitte alene ved nærmeste bord. Hun har også fått øye på meg.

- Soloreisende? spør hun. På plettfritt engelsk.

- Ja. Du også? spør jeg tilbake. - Så hyggelig å høre engelsk!

Hun smiler bekreftende. Sier hun har reist omkring i 8 år. Noen uker, måneder, et halvår her og der. 

- Digital nomade? Spør jeg, nyskjerrig på hva hun lever av som kan reke rundt på det viset i årevis. 

- På sett og vis, sier hun noe unnvikende. 

- Er en slags spirituell nomade mer enn digital, fortsetter hun. - Men hva med deg selv? Hva bringer deg hit?

Alina og jeg får raskt kontakt og praten glir lett. Hun flytter like godt over til mitt bord med frokosten sin. Her på Lemon Inn er maten så god at tankene mine går tilbake til Gökçeada. Øya som er sertifisert for sin deilige mat basert kun på kortreiste produkter. Mens vi spiser forteller hun om reisen som fikk henne til å droppe ut av sin aller første jobb etter endte studier. Det tok henne bare måneder å forstå at valgt utdanning og yrke var fullstendig feil. Hun løy til foreldrene og ble med en kompis til Sri Lanka. Siden har hun knapt vært hjemme. 

Etter mange pekefingrene og formaninger er hun kommet på godfot med moren igjen, som hadde friket helt ut over datteren som gikk fra en «god» jobb. De har besøkt henne flere av stedene hvor hun har oppholdt seg. 

- Hvor er er du egentlig fra? Spør jeg. Jeg har overhodet ingen peiling.

Hun ser på meg, nøler, trekker pusten og tar sats. 

- Russland. Men ikke Putins Sentral-Russland. Jeg er fra Sibir.

Jeg grøsser til svar ved tanken på barske, kalde forhold i Sibir. Hun ler.

- Nei, Sibir er ikke sånn som du tror. Sibir er svært og bare den nordlige delen er kald og ugjestmild. Jeg vokste opp sørøst for Novosibirsk, nær grensen til Kasakhstan. 

- Jeg får ikke utseende ditt til å stemme, plumper det ut av meg mens jeg betrakter den blonde, blåøyde jenta. 

- Sibir ble gradvis erobret av Russland fra 1500-tallet og fremover. Russere ble sendt dit for å bevare russiske interesser, enten ved tvang eller intensiver. Det er en svært blandet befolkning der jeg kommer fra. Slett ikke alle har skjeve øyne og mongolske trekk. Forfedrene mine kan kan spores tilbake over flere hundre år. 

Selvfølgelig. Det er den samme historien over alt, til alle tider. Det er dette som skjer når et landområde blir erobret av et annet. Hele tiden. Intet nytt under solen. 

Frokostserveringen har tatt slutt for lenge siden. Vi sitter enda og skravler. Håndverkere kommer inn for å fikse dørene ut mot balkongen. Eieren sier vi må bare sitte så lenge vil ønsker. Han henter mer te til oss og beklager støy fra håndverkerne. Fin fyr. 

Alina forteller at hun har vært i Tașucu i en uke og blir her til sjelen hennes ber henne dra videre. Hun leier en leilighet rundt kvartalet, men kommer hit når hun vil ha ordentlig frokost. 

- Det er så mange russere her i Tașucu men jeg skjønner du ikke har tilknytning til dem. Er alle turister? På vei til Nord-Kypros? Lurer jeg.

- Nei, de fleste bor her over lengre tid, svarer Alina. 

- Et stort kjernekraftverk bygges rett utenfor Tașucu. Akkuyu Newclear Power Plant. Byggingen startet rundt 2011. Prosjektledelsen og de fleste underleverandørere er russiske. Finansieringen er også i hovedsak russisk. Avtalen er signert på høyeste hold mellom landene og pågår uberørt av krigen i Ukraina. Men nå er det kommet andre utfordringer. 

- Som hva da? spør jeg.

- Du har ikke lest tyrkiske nyheter i det siste? blunker Alina før hun fortsetter.

- En russisk ansatt ble arrestert av tyrkisk politi i februar, avslørt med falsk identitet og som medlem av IS (Den islamske stat). Akkurat nå pågår det en heksejakt over hele Tyrkia etter flere militante IS-medlemmer som oppholder seg i Tyrkia. Til nå er antall arresterte av ulike nasjonaliteter som oppholder seg ulovlig i Tyrkia, kommet opp i over 200. IS er ikke død, sukker hun oppgitt.

- Det forklarer muligens antall kontroller på langdistansebussene, kommenterer jeg. - Bare på den 3 timers bussturen min fra Fethye til Alanya ble vi stoppet og kontrollert 3 ganger. Syntes det var litt i overkant mye.  

Alina nikker. Blikket glir utover den hvite lille byen og den knall blå himmelen. 

- Skal jeg vise deg Tașucus havfrue? Og den beste kaffebaren? Riste av oss verdensproblemer og storpolitikk? spør hun. 

Jeg er lett å be. Å henge med reisende som er under halvparten av egen alder er ikke meg imot. De fleste reisende jeg treffer er mye yngre enn meg selv men det er som alder blir visket bort i gleden og entusiasmen over å reise, oppleve og oppdage. Jeg blir møtt med vantro når jeg nevner egen alder, deretter begeistring. Begeistring over erkjennelsen av at å reise er noe de kan fortsette med langt inn i fremtiden for det er så uendelig lenge til de selv passerer 60. Tror de. Sannheten er at jeg var 30 for kun uker siden.

Ikke lenge etter er Alina og jeg ute i maisolen. Tråkler oss ned mot promenaden langs stranden. De aller ivrigste har alt hatt dagens første dukkert. Vi går samme vei inn mot byen som jeg gikk i går, men vi går lenger. Hun peker ut gode spisesteder og de jeg helst bør unngå. Like før vi når hovedveien krysser vi gata. Der ligger Jièbú Coffee, byens beste kaffebar. Krysser gata på nytt med kaffebeger i hendene. Går ned til en liten strandflekk hvor byens grønne havfrue sitter. Den er adskillig større enn Københavns havfrue men denne ser ut til å være i malt plast eller glassfiber. Malingen er begynt å skalle av. 

Vi setter oss ned for å nyte kaffen mens praten fortsetter å gå. Hun forteller hvordan invasjonen i Ukraina har gjort livet komplisert for en verdensborger med russisk pass. Russere kan riktig nok reise til de fleste steder i verden med eller uten visa. Kun 12 europeiske land har sperret grensene fullstendig, de fleste nord-europeiske. Det som kompliserer er at mange direkteflyvninger fra Russland er innstilt. De vanskeligste er at russiske kredittkort ikke blir godtatt i mange land, inkludert Tyrkia. Hun er heldig som har en tyrkisk venninne som har lånt henne sitt kredittkort. Hun blir derfor værende i Tyrkia på ubestemt tid, men hvor lenge hun blir i Tașucu vet hun ikke.  

Videre vil Alina vise meg de eldste bygningene hun har observert i byen. De ligger for seg selv, bakenfor hovedbebyggelsen. 

- Det er bare noen gamle lagerbygninger eller gårdshus men jeg tror de har vært fine en gang, sier Alina. 

- Men det er jo en stor gammel greskortodoks kirke, utbryter jeg når vi kommer nærmere. - Og bygget bak må være prestegården eller menighetshuset. 

Jeg peker på den avrundede brystveggen. De tørre grå murene er i ferd med å slå sprekker. Det er helt tydelig at det blir brukt som skjul for redskap og materialer. Vi runder en sving hvor hun viser meg mer gammel mur. Kjegleformet. Jeg tipper det har vært et vakttårn, kanskje en del av en bymur eller en festning. Det har skyteskår og ligger med fri utsikt ut mot Middelhavet og Kypros. Nå er det bare ugresset som herjer fritt her. 

Halve dagen er gått når vi er tilbake til Lemon Inn. Vi tar farvel og hun smetter inn en sidegate hjem til sin leilighet. Jeg fyller opp magen med gode pølser og en Efes på hotellets lille matsted, Beerlin. Går deretter og pakker badetøy og legger i vei til stranda for årets første bad. Blir værende et par timer til dagen blir kjøligere og jeg blir kaffetørst. En kunefe hadde også vært godt. Jeg labber inn til sentralt strøk igjen for jeg minnes å ha sett en kafé med kunefe i navnet. Finner den, men de unge jentene ved disken snakker til meg på russisk. 

- Deǧil Rusça, retter jeg. Jeg er ikke russisk. 

Alina fortalte at lokalbefolkningen har måttet lære seg russisk for russerne som bor her nekter å integreres eller å lære seg et eneste kløyve tyrkisk ord. 

Jentene gjør store øyne da jeg sier jeg er fra Norge. Den ene må forklare den andre hvor landet ligger på kartet. Kaffe har de imidlertid ikke. I stedet får jeg så mye te jeg klarer å drikke. De har aldri truffet noen fra Norge tidligere. 

Solen går ned mens jeg sitter og nyter mine cay og min kunefe. En type ostekake som de har mange steder i Midtøsten. Den er også å få på Grønland men smaker ikke like godt. De får ikke tak i riktig ost i Norge ble jeg fortalt da jeg en gang bemerket forskjellen.