Meyveli - Trabzon

Rustikk Trabzon-palett 

Dag 30 av 35.

I motsetning til forrige natt, var det ro til å sove i natt. I alle fall frem til bilene med te på lasteplanet begynte sin skytteltrafikk på morgenkvisten. Jeg sovnet igjen. Slikt kan jeg tillate meg siden frokosten er bestilt til kl. 10:00 og bussen jeg har billett med går kl. 13:00 fra Findikli. Jeg er allerede godt i gang med pakkingen når jeg hører min sure vertinne romstrere på kjøkkenet. Et kjøkken som nå er blitt litt ryddigere. Hun synes like uvennlig i dag, men bestiller i det minste en taxi for meg. Spiser samme frokost som i går, akkompagnert til det samme elvebrølet. Mistenker at maten er oppvarmet, men smaker omtrent like bra som i går. Gleder meg infernalsk til å forlate dette dystre huset. Te-distriktet skulle jeg likevel likt å se mer av, men nye eventyr venter langs Svartehavet.

Det skjer helt plutselig. Jeg har akkurat kommet opp på rommet for å pakke siste rest av eiendeler i sekken. Kroppen blir varm og kald om hverandre, jeg føler meg svimmel, akutte magesmerter melder seg. Det samme gjør en sterk kvalme. Rekker så vidt de få meterne inn til doskåla før kroppen vrenges med innsiden ut. Det kjennes ikke godt ut. Jeg rekker en omgang til før taxien kommer. Får dyttet igjen ryggsekken, vralter svimlende nedover trappen, og er på vei ut døren da vertinnen roper etter meg. 

- Du har ikke betalt!

- Betalt for hva da? Alt ble betalt via Hotell.com da jeg bestilte. 

- Nei, du bestilte en pils i forgårs.

- Det gjorde jeg ikke. Jeg fikk en av venninnen din. På huset, sa hun.

- Her er ingenting på huset. Hvis du ikke betaler må jeg anmelde deg, kommer det aggresivt fra vertinnen. 

Jeg skjønner ikke hva som er galt med dette stedet eller med dette unge, aggresive, sure kvinnemennesket. Skjønner bare at jeg er alt for dårlig til å stå her og diskutere. Alt jeg vil er bort fra dette huset så raskt som overhodet mulig. Den gule taxien står utenfor og venter. Jeg drar opp beløpet hun mener jeg skylder. Det er mer enn en flaske pils koster på bar hjemme. Slenger dem på nærmeste bord, går ut døren, lurer på om jeg må spy før jeg åpner bildøra, svelger unna, setter meg inn. Kaldsvetter. 

- Nereye, meyve? Sjåføren lurer på hvor fruen skal. 

Han kjører fruen med det grønne trynet til busstasjonen i Findikli. I mens legger jeg hodet bakover. Tvinger meg til å puste rolig inn og ut. Ikke legge merke til hullene i den dårlig asfalterte landeveien. Nordover og nedover bærer det langs elven Yesil som etter et kvarter munner ut i Svartehavet. Forbi Haras lille moské, forbi Ruba Otel Restaurant hvor snekkerne jobber med Saits utvidelse. Forhåpentligvis vil flere europere finne veien hit. Få øynene opp for at Tyrkia er mye bedre enn Alanya. 

Så er busstasjonen nådd. Jeg skal likevel ikke hit. Ikke ennå. På Google Maps leter jeg meg frem til nærmeste apotek. Det ligger i sentrum, kun et par hundre meter unna. 

- Kan noen engelsk? spør jeg på apoteket. 

Orker ikke fikle med oversettelses-apper. Orker egentlig ingenting. Kvalmen kommer og går i bølger. Heldigvis er det en ung apotektekniker som melder seg og som jeg kan forklare den prekære situasjonen for. Han forsvinner bak en reol men er raskt tilbake med en pille-eske i hånden. 

- Dette er akkurat hva du behøver. Rask virkning!

Mens jeg betaler henter han et glass vann til meg. Omtenksom fyr. Jeg takker, svelger unna anbefalt tablettmengde med vann. Returnerer plastglasset og begir meg tilbake til busstasjonen. Setter meg på en benk i skyggen av et tre. Det er fremdeles nesten 45 minutter til Kamil Kocs buss skal gå. Puster rolig inn og ut. Gleder meg ikke til bussturen til Trabzon lenger vest på kysten. Den vil ta minimum 2 timer og 15 minutter. Jeg kommer til å telle hvert sekund underveis. Finner frem noe som kan benyttes som spypose underveis. Greit å være forberedt.

Jeg har ikke sittet lenge på benken under treet før jeg begynner å ane uråd. Flere busselskaper er representert med kontorer her, men ikke Kamil Koc som jeg har elektronisk billett med. Magefølelsen sier at dagen vil by på mer enn mageproblemer. Vakler bort til et par som trolig også venter på en buss. Spør om Kamil Koc går herfra. Eller kanskje jeg må ned på hovedveien? De skjønner trolig hva jeg sier, men klarer ikke svare på et språk jeg forstår. Peker meg inn på billettkontoret til en av selskapene. Der sitter en hyggelig dame på egen alder bak skranken. Hun kan akkurat passe engelsk. 

- Kamil Koc? Nei de kjører ikke innom Findikli. De har heller ikke stopp langs hovedveien, opplyser hun.

Sant og si, det er ikke svaret jeg håpet på. Viser henne den elektroniske billetten i FlixBus-appen. Som for å bevise at jeg ikke er helt på tur. Hun rister på hodet, tar en telefon, rister igjen på hodet. Jeg er i ferd med å logge fysisk av. Setter meg. Dama kommer med et plastglass cay til meg. Hun synes jeg ser litt tufs ut, men i Tyrkia er det ingenting som ikke kan kureres med te. Det er ikke tull. I det samme parkerer en stor buss utenfor vindusruten. 

- Bussen kjører forbi Trabzon. Den går om 5 minutter og det er seter ledig. Vil du ha en billett? spør den elskverdige dama. 

Jeg er ikke sen med å trekke kortet. Hun triver tak i sekken min. Dytter meg inn på bussen etter noen ord med sjåføren. Jeg balanserer meg selv og teglasset med logoen til Ali Osman Olusoy, inn på riktig sete. Er nærværende nok til å avbestille Kamil Koc-billetten i appen. Hele beløpet blir refundert FlixBus-kontoen. Dagen begynner absolutt å gå i min favør, tenker jeg før neste kvalmebølge ta meg. 

Langs Svartehavet

Det går bra. Med spypose i setelommen og Svartehavet på høyre side, passeres by for by, retning vest. Ardesen, Cayeli, Rize, Iyidere, Arakli. Jeg befinner meg midt på president Erdogans hjemmebane. Selv om han er født og oppvokst i en av Istanbuls fattigste bydeler, kommer hele slekta fra et lite dalføre i Rize kommune. Hver sommer i hele oppveksten tilbrakte han i den lille bygda Güneysu ved Potomya-elven. Der vokste begge foreldrene opp. Om Erdogan ikke har hevet levestandarden i den fattige bydelen i Istanbul, har han i alle fall gullforgylt Güneysu og omegn. Her har pengene rullet inn, og de kommer ikke fra teblader. Pengene kommer over statbudsjettet, med hilsen fra Erdogan. Her er bygget kostbareforsamlingshus, moskéer, skoler og universitet. Her har han bygget en lukseriøs feriebolig til seg selv og sin nærmeste familie. Det er her, i lignende omgivelser som Meyveli, han sier han kommer fra. Slik overbeviser han velgerne om at han er som dem. En mann av folket.  

På bussturen har Murat, min husvert i Trabzon, kontaktet meg på WhatsApp. Vi har hatt en dialog gående om ankomsttid og sted. Han vil møte meg i sentrum. Han råder meg til å ikke følge bussen til busstasjonen. Den ligger som vanlig langt utenfor sentrum. 

- Gå av på Moloz Garajlar, råder han meg til.

Jeg googler. Det er et godt stykke før bykjernen. Jeg vifter med kartet på telefonen mot Ali Osmans bussvert. Han bekrefter. De stopper der. Jeg skjønner likevel ikke helt vitsen med å gå av på Moloz. For hvordan kommer jeg meg videre? Alt går så raskt at jeg ikke rekker gruble videre på saken. Det er antydning til oppbruddstemning i bussen. Vi er allerede på Moloz Garajlar. Grubling viser seg å være totalt unødvendig i dag. 

Den ene moskéen større enn den andre i Trabzon. Erdogan vil bygge seg inn i historien

- Where to? 

Bussverten spør samtidig som han leverer meg sekken fra bussens buk. Han har sett jeg er helt på bortebane. Jeg oppgir det andre navnet Murat har tekstet meg. Meydan. Før jeg vet ordet av det sitter jeg i en hvit dolmus (minibuss) som tråkler seg inn mot sentrale strøk av Trabzon. Sentrumskjernen har rundt 240.000 innbyggere. De fleste befinner seg tilsynelatende på Meydan når jeg går av dolmus'en. Det er et eneste stort, mydrende kryss. Kalt Trabzon Square på kartet mitt. 

Hvordan skal jeg finne Murat her, i dette mylderet? Eller mente han at jeg skal gå til Kulturhuset, som han også har nevnt? Det er bare et kvartal unna. Jeg går dit, men ser ingen Murat. Sender et bilde av Kulturhuset til han. Som troll i eske dukker han opp minutter etterpå. Som en hvirvelvind. Stilig, intellektuelt utseende. Gråhvit i håret, mørkere kort skjegg, runde briller. Billedkunstner, forfatter, historiker, musikkelsker, frilansjournalist og lærer i kunst- og litteraturhistorie på en videregående skole sentralt i Trabzon. Kunne jeg ha funnet en bedre samboer?

Kulturhuset er ikke det dummeste stedet å møtes. Murat og elever fra en av klassene hans har akkurat nå en historisk fotoutstilling i kulturhusets foajé. Vi går inn dit. På enkle staffelier står fortørrelser av gamle sort /hvitt bilder som viser Trabzons historie, oppsporet i kjellere og på loft, i offentlige arkiver og i privatfolks gjemmer. Murat og elvene hans har hatt et stort detektivarbeid med å finne ut hvor bildene var tatt, i hvilken anledning og hvem personer på bildene er. Til slutt kom valgets kval: hvilke bilder skulle få bli med i utstillingen? Jeg får den unike muligheten til å få Trabzons historie presentert av historikeren Murat før jeg får sett dagens Trabzon. Allerede nå får jeg en fornemmelse av at historikeren er skuffet over sin fødebys utvikling. Ville han ha trivdes bedre i det osmanske rikets tid enn i Erdogans Tyrkia? Han har bodd store deler av sitt voksne liv i Istanbul, en by han elsker, men flyttet tilbake til hit for å være i nærheten av sin mor. Hun er blitt pjusk på sine eldre dager.  

Trabzon er lokalisert på Silkeveien. Så klart. Som mange andre historiske byer i Tyrkia, ligger den midt mellom øst og vest. I tillegg har byen en strategisk viktig plassering hed ved Svartehavskysten. Trabzon het Trebizond i sin storhetstid, og var et handelssentrum og smeltedigel for språk og kulturer fra Kaukasus, Persia, Venezia og Genova. Her bodde også en mengde ortodokse grekere og armenere. De mest populære handelsvarene i middelalderen var silke, ull og lin. Mellom 1204 og 1461 var Trebizond et eget, selvstendig rike. Det ble deretter innlemmet i det store osmanke riket.  

Murats leilighet

Veien er kort til Murats leilighet i bydelen Ortahisar. I den grå, traurige bygården fra 70-tallet, skjuler det seg en inspirerende, livlig og fargerik leilighet, stappfull av bøker, blomster og kunst. Hele Murats kunstnersjel kommer til uttrykk her. Jeg skal bo hos han tre netter. Får tildelt et knallgult værelse med en bokhylle som dekker hele den ene veggen. Der er bøkene sirlig sortert på land og forfattere. Den norske "avdelingen" er representert med Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Erling Kagge, Erlend Loe, Jon Fosse, Knut Hamsun og Tarjei Vesaas. På tyrkisk. Jeg er imponert. Like ved ligger en litt lavere, svensk stabel. Og en dansk. 

Murat pusler på kjøkkenet. Hans mor har laget mat til oss. For jeg er vel sulten? Jeg drar på det. Formen er en smule guffen og matlysten fraværende. Pillene fra apoteket i Findliki har absolutt vært effektive, men er det lurt å starte fråtsingen av hjemmelaget tyrkisk mat allerede? Jeg forteller om mine opplevelser fra i formiddag.

- Da har jeg akkurat det du trenger, sier Murat, åpner kjøleskapet og balanserer ut en mugge med tungtflytende hvit væske. Jeg gjenkjenner den syrlige lukten av kefir.

- Jeg lager den selv. Av levende sopp som jeg mater. Svært gunstig for magen, sier han oppmuntrende. 

Jeg tar takknemlig imot et glass. Kefiren smaker nydelig. Jeg drister meg sågar til å spise. Tenker jeg kan i alle fall smake på maten. Den er for god til å la noe gå til spille. Føler meg sterkere for hvert gaffelinntak. Så kommer desserten. Jeg betrakter den mistenksomt. Hva er dette for noe? Grøt? Nei, det er Ashure, også kalt Noas pudding. Desserten, laget av korn, ris, bønner, kikerter, nøtter og søt, tørket frukt, er en av verdens eldste desserter. Den spises til minne om to begivenheter i koranen: dagen da Noah og dyrene forlot arken for å satte sine bein på tørt land, og dagen da Allah reddet Moses fra egypterne. Puddingen spises helst på muslimske høytidsdager, men er like god på en helt vanlig tirsdag.

Murat er ivrig etter å vise meg godbitene i byen sin. Arven etter grekerne, armenerne, osmanerne og enda lenger tilbake. Styrket på kefir, god mat og Noas pudding, er jeg ikke sen i vendingen. Vi går nedom St. Anne's Kirke, men får kun beundret den utenfra. Den er stengt. Vi krysser deretter en bro over noe som har vært et bredt elveleie. Ved motsatt ende peker han ned det grønne buskaset. 

Murat matcher Trabzons gamle hus

- Der nede hadde bestefaren mitt et osmansk te-hus. Se for deg hvordan det var her da elven rant åpent nedover dalen og den grå parkeringsplassen ikke fantes. 

En mann kommer til, nysgjerrig på hva vi står og glor på. Murat gjentar historien om bestefaren og te-huset på tyrkisk. Mannen nikker gjenkjennende. Han har hørt det var et av byens mest populære trakteringssteder. Begge mennene sukker nostalgisk før vi løsriver oss. Vandrer videre blant gamle, vakre men svært forsømte bygninger med flassende kalkmaling i alle sjatteringer. Gresk og osmansk arkitektur. Noen er fraflyttet og holder seg knapt oppreist.

Utforsker den gule byen

- På bestefars tid var dette en nydelig by. Nesten alle hus i Trabzon var gule, forteller Murat. - Jeg husker det fra jeg var liten gutt.

Så har han også gitt ut en bok med tittelen "Bitter-gule Trabzon by", som han forklarer er en sammensmeltning av egne barndomsminner og Trazon slik byen en gang var. 

Falleferdig, men sjarmerende

En kirke er blitt moské

Vi tråkler oss videre rundt i den gamle bydelen. Forbi Fatih-moskéen som ser ut som en gresk ortodoks kirke. Det har den også en gang vært. Fordi et staselig renovert osmansk hus eid av en religiøs forening av tvilsom karakter, anklaget for både overgrep og annet, før Trabzon Litteratur Museum dukker opp, like staselig og osmansk. Vi stopper på terrassen til en kafé for en cay og to. Så fortsetter ferden ned i en park som nylig ble etablert i det tørre elveleiet. Går under en romersklignende bro, finner deretter veien opp på den andre siden. Opp til den ca. 2000 år gamle festningen og bymuren. Murat vil vise meg en hemmelig byport som få vet om. Vi finner den i skinnet fra gatelyktene. Et par sorte katter strekker sløvt på seg og trekker seg unna når vi kommer. Solen har gått ned for lenge siden og mørket har overtatt. 

To med samme hjerte for gammel arkitektur

Utenfor Litteratur-museumet

Tilbake i det fargerike hjemmet blir det et elektronisk møte med en tyrkisk kvinnelig litteraturelsker, bosatt i Oslo. Det blir historier om intervjuer med Dag Solstad og Erlend Loe, foretatt av Murat. Han har mye å fortelle og alt er like interessant. 

- Hvordan går det med magen? Undres han plutselig.

Magen? Nei, den har jeg helt glemt. Den er god som ny. Det tar tid før Ole Lukkøye kommer etter leggetid. Historier og inntrykk fortsetter å svirre i hodet mitt, selv etter det ligger på hodeputen i det knallgule rommet.