Meyveli og te-bygdene omkring

Dag 29 av 35.

Blåmandag. I går kveld hadde jeg så vidt lukket øynene til lyden av den brusende elven utenfor, før det for braket løs med en heidundrende konsert i halv tolv-tiden. Musikkstilen var mildt sagt særegen og ble ikke lettere å fordøye etterhvert som timene sneglet seg avsted utover natta. Det var en røff blanding av visesang og snodig rock. Allsang, kvinende strengeinstrument, latter og flaskeklirr. Konserten varte til halv seks-tiden med unntak av korte pauser, der jeg håpet lidelsen var slutt så jeg kunne få sove litt. I løpet av natten hadde jeg sendt meldinger og forsøkt å ringe vertinnen, uten å bli besvart. Jeg hadde også vurdert å stå opp, pakke sekken, bestille taxi og rømme herfra. Men hvor? 

Jeg fikk en times blund på øyet. Da var det for lengst blitt lyst, arbeidsdagen påbegynt, og tebladene hadde begynt sin reise mot fabrikker for videre behandling og foredling. Lyden av lastebiler som passerte helt inntil husveggen var blitt så høylydt at noe videre søvn ble umulig. Hode og kropp verket etter en natt på dette stedet som blir avertert som "en fredelig, avslappende oase i naturen". Yup, jammen sa jeg fredelig. 

En melding tikker så inn fra vertinnen. Om hun skal lage frokost til meg før hun legger seg? Ja, takk! Frokosten er forhåndsbetalt, men siden ingenting ellers stemmer med annonseringen, har jeg oppriktig lurt på om frokost også er en overdrivelse. Som svømmebassenget. Her er det ikke en gang en kulp i elven til å bade i. Dusjen på mitt lille iskalde bad fungerer imidlertid greit. Føler meg litt våknere og bedre etter en skyll. 

Går ned trappen til oppholdsrommet som bokstavelig talt ser bomba ut. Her er et salig rot av tomflasker, glass og skitne tallerkener. Vertinnen står med bustede hår og kokkelerer i en kjøkkenkrok som er så overfylt at jeg undres hvordan hun får til å lage å lage mat. Hun er like taus og tverr i dag som i går. Peker med stekespaden mot døren til terrassen. Jeg skjønner at det er eneste sted som er ryddig nok til å sette seg ned. Henter boblejakka for solen har ikke rukket frem til denne siden av elven.

Utsikt fra frokostbordet

Maten er allsidig og smaker bemerkelsesverdig godt. Humøret stiger etterhvert som jeg gafler innpå. Bestemmelsen om å dra herfra en dag tidligere enn planlagt og betalt for, blir gjort om. Vertinnen bedyrer at kommende natt blir helt rolig. I samme åndedrag sier hun at jeg ikke kan klage på bråk. Sana Yasam har nemlig ikke åpnet for sesongen. 

- Nei vel? Hvordan kan det ha seg at overnattingsstedet ligger åpent for bestilling på Hotel.com? Og at du har akseptert bestillingen? Spør jeg. Spørsmålet blir hengende ubesvart i lufta.

Tre av musikerne har overnattet. De kommer stille og søvndrukne ut på terrassen. I motsetning til vertinnen, så hilser de «güneydin» før de setter seg ved et av bordene. Men ikke mannen som tydeligvis har lead. Han kommer bortom meg og beklager at de spilte til uti de sene, eller rettere sagt, tidlige timer. Jeg vifter han av, men han vil gi meg kompensasjon for våkenatten.

- Jeg driver et paragliding-selskap i Ordu, lenger vest langs kysten. Hva med å sveve utover byen og Svartehavet, helt gratis? Jeg kjører deg til og fra. 

Skal jeg ta han på alvor? Han ser oppriktig ut. Han vet selvfølgelig ikke noe om min høydeskrekk.

- Er det noe du ville anbefalt din mor? Spør jeg. Undrende.

-  Annem?! Nei, hun er gammel. Nærmer seg 60, sier han og rister på hodet.

- Vel, jeg er 61 og har høydeskrekk, opplyser jeg lattermildt. 

Jeg liker mannen jeg har foran meg, som sågar påstår at jeg, i motsetning til hans mor, vil egne meg utmerket til paragliding. Jeg må imidlertid ta på meg morsrollen her.

- Gå og spis før maten blir kald. Det er uansett ikke du som skal ha dårlig samvittighet eller kompensere for min våkenatt. Du har vært her på en spillejobb. 

Litt senere ser jeg han i samtale med vertinnen. Hun overrasker meg deretter stort med å tilby meg en tur til te-plantasjen som hennes mor driver. Siden jeg er interessert i te. Jeg svarer at jeg skal tenke på det, stikker for å pusse tenner, tenker jeg er dum om jeg er så sur at jeg ikke tar imot en utstrakt hånd. Ti minutter senere går jeg ned og sier ja-takk, men da har musikerne dratt og hun har helt tydelig ikke lyst lyst lenger. Hun ringer likevel sin mor, plantasjebestyreren, og rister deretter på krøllene. 

- Nei, det passer ikke. Det tar 3 timer å kjøre dit de klipper teblader i dag. En vei. 

3 timer. Jeg befinner meg midt i Tyrkias tedistrikt. En radius på 3 timer vil bringe meg langt inn i Georgia i øst, oppi fjellene i sør, langt utenfor tedistriktet i vest og halvveis uti havet mot Ukraina i nord. Tror hun jeg er idiot? Jeg har for lengst skjønt hun kom med "tilbudet" kun på oppfordring fra den kjekke musikeren.

Uten utsikter hverken til paragliding eller guidet plantasjebesøk, gjør jeg som opprinnelig tenkt. Snører på meg vandresko, pakker vannflaske og fargerike, knasgode dragerte mandler fra Diyarbakir i dagstursekken, og strener i vei ut døren med Google Maps som min private guide. Været er usedvanlig vakkert, det samme er landskapet. Te-plantasjene ligger der i hopetall og venter på meg. 

Moské fra Setesdalen

Krysser Yesil-elven litt lenger opp, og begir meg først mot sentrum av den lille bygda Meyveli. Følger deretter et skilt mot en gammel moské. Oppover bærer det langs en smal grusvei, og der går jeg på den merkeligste moskéen jeg noen gang har sett. Jeg ville ikke trodd det var en moské om den ikke hadde vært skiltet. Det kunne like gjerne vært et stabbur i Setesdalen. Moskéen er i mørkt behandlet treverk, har 2 etasjer, hver med en overbygget balkong. Den har ingen minaret, heller ikke en eneste spiker. Kun trenagler er brukt. Dessverre får jeg ikke sett den inni for døren er låst. Bilder på Google viser et interiør som ligner en norsk stavkirke. Her har dyktige treskjærere satt sine spor.   

Jeg tråkler meg videre oppover i terrenget, til jeg kommer opp i høyden og ut i solen. Belønnes med en formidabel utsikt over det grønn, kuperte, avrundede landskapet, hovedsaklig beplantet med tebusker. Det går gruslagte smale veier mellom gårdstun og temarker. Jeg hører lyden av folks hverdagsliv og unger som leker, men ser ikke så mange i starten. Det er heller ikke så stor aktivitet på temarkene. Det meste av blader er klippet og ligger pakket i pastellfargede sekker, klar for henting med traktorer og små lastebiler. Det forklarer alle veiene som snor seg hit og dit. Jeg følger en av dem til neste bygd oppe i lia. 

Tebusker og sekker fulle av teblader

Lille Kaarali ligner til forveksling Meyveli. Derfra finner jeg en vei som bukter seg videre nedover mot Hara som ligger helt nede ved Yesil og hovedveien, nord for Sana Yasam. Tettheten av hus blir større, og jeg treffer flere folk, enten i bil eller på gårdene, som lurer hvor jeg kommer i fra, hvor jeg skal og om de skal kjøre meg noe sted. Jeg, som har oppdaget et vandreparadis på jord,  trenger absolutt ikke skyss, noe de forundres over. Få kan engelsk så kommunikasjonen går på tyrkiske enstavelseord fra min side, og fingerspråk. 

Tradisjonell byggestil i tre og stein

Det er i en tettbygd sving over Hara at det skjer. En eldre dame, merket av vær og vind gjennom årenes løp men kjapp i vendingen, står brått foran meg. Hun har sett meg komme. Hun slår hendene sammen av overraskelse, forundring og begeistring, griper fatt i armen min og drar meg inn i egen hage. Der sitter flere familiemedlemmer som er på besøk: to sønner, en svigerdatter og et barnebarn som er datteren til den enslige sønnen. Sønnene er oppvokst her. Den unge jenta med kullsort håret er dyktig i engelsk. Forteller at hun studerer i Istanbul. Det er ymse med engelskkunnskapene til den midterste generasjonen, men alle prater i munnen på hverandre. Det er en munter gjeng, nysgjerrige på hvordan jeg har funnet på å reise fra Norge og akkurat hit, til deres lille flik av verden. Jeg undres hvorfor en slik flott og egenartet bit av Tyrkia ikke er satt på kartet, spesielt for vandrere. 

Familiehygge

- Her er det kun tyrkiske reisende, de fleste fra storbyene. Hvorfor skulle de ville gå i ferien? Undres jentas far. 

Han vil likevel berømme den lille bygda hvor han bor, Tepecik, på motsatt høydedrag over Yesil. Han mener det er vakrere der enn her. Kanskje gale nordmenn som meg har lyst til å vandre der? De andre rister bestemt på hodene, helt uten visjoner om vandreturisme i disse, for dem, helt ordinære, hverdagslige omgivelsene. 

- Men hvor bor du i området? I Findikli?

- Nei, jeg bor to netter nede ved elven, sier jeg og nevner plikskyldisk navnet på stedet.

De skrattler. Det oversettes til tyrkisk for den gamle, ernergiske damen som så slår armene rundt meg. Et hjerteligere menneske har jeg sjelden møtt. 

- Det er datteren til fetteren vår, sier faren med datteren.

Små steder er virkelig små. Heldigvis forfølges ikke temaet. De går over til å prate om elven. 

Helten som reddet elven og hennes barnebarn

- Det er takket være büyüannem (bestemor) at det er en elv der, sier barnebarnet.

- Annem (mamma) er en stor lokal helt, tilføyer en av sønnene. - Myndighetene ville demme opp og legge Yesil i rør. Mamma har organisert demonstrasjoner og underskriftskampanjer. Hun har skrevet brev til politikere og troppet opp på kommunestyremøter. Nå er elva bevart, i alle fall for en stund.

Den lokale helten vil lage lunsj til meg. Det hadde vært hyggelig, men det er tid for oppbrudd for flere enn meg. Den gamle damas familiemedlemmer skulle egentlig dra da jeg kom, og vil nå sette seg i bilen. I stedet får jeg med meg en pose av den for meg ukjente, gode frukten vi har gomlet på. Minner om gule plommer, eller kanskje aprokos? Har en til tre glatte, brune steiner i midten. De sier frukten heter loquat, men noen kaller den maltesisk plomme.

Haras landsbymoské ved broen over Yesil. En liten gravplass til høyre

Elven som bestemor har reddet, krysses ved Haras landsbymoské. Jeg må skaffe mat i løpet av dagen, men vet ikke hvor her ute på landsbygda. Google sladrer om en Ruba Otel Restaurant lenger nedover elven, men det er høyst uvisst om den er åpen. Det vil i tilfelle bli en halvtimes bomtur, men i forhold til hva? Jeg vil uansett ikke tilbake til mitt bosted før høyst nødvendig. Håpet om mat synker når jeg runder siste sving før Ruba. Hamring og snekring høres lang vei. Ruba er under utbygging. 

Før jeg rekker å ta i ytterdøren, går den opp. En slank mann med lite hår er på vei ut. 

- Hei! Er restauranten åpen? Undres jeg.

Den er det. Mannen, som viser seg å være eieren, viser vei inn og ned i byggets kjelleretasje som har store vinduer ut mot elven og en terrasse utenfor. Her er massive trebord, en bar, hans mor og en hvit liten pusekatt med svarte flekker. De to sistnevnte kommer straks for å hilse på. Jeg uttrykker spontant glede over utsiktene til mat. De utrykker overraskelse og nysgjerrighet. Nysgjerrighet på hvor jeg har dukket opp fra. For de har hverken hørt eller sett noen bil. 

Utsikt over elven Yesil fra Ruba Otel & Restaurant

- Hva vil du ha å spise? Spør eieren, Sait.

Her opereres det ikke med menyer utenfor sesong. Jeg sier det første jeg kommer på av tyrkiske matretter.

- Köfte? Har dere köfte? 

Sait nikker bekreftende og løper i retning kjøkkenet. Jeg jubler, klør katten bak øret og gjør mitt beste til å forstå Saits pratsomme mor. Hun kan ikke mer engelsk enn jeg kan tyrkisk, men hun lurer helt tydelig på hvordan det er å bo i iskalde Norge. Jeg drar frem bilder på mobilen og viser henne bilder av voksne barn og bosted, og ikke minst vinter-Oslo. Hun har også bilder å vise. Dama har humør og en latter som sitter løst. 

Sait går til og fra, har sine egne spørsmål mens han dekker bordet. Han forsøker å tolke når jeg og moren ikke forstår hverandre. Begge er forundret over at jeg har giddet gå kilometervis gjennom disse kjedelige småstedene. Igjen lanserer jeg entusiastisk idéen om vandreferier, til et lattermildt publikum. Utlendinger er virkelig rare, men de legger til at de lever ikke av restaurant og utleie av rom alene. De har også en teplantasje, rett på oversiden av veien. Sait kommer på gli, ivrig etter å få europeere innlosjert. Etter måltidet vil han ha tips til Instagram-kontoen sin. Bilder blir tatt, men mor er da rask til å ta på seg et skaut. Hår skal ikke vises til fremmede som kan komme til å se bildene. Å sitte og skravle med meg uten skaut er derimot helt greit.  

Sait, hans mor og jeg morer oss

 

Jeg følger veien langs Yesil-elven i slak oppoverbakke de siste 3 kilometerne til Sana Yasam. Hjertet mitt er fullt av dagens opplevelser og de fantastiske menneskene jeg har møtt. De har til de grader påvirket mitt elendige førsteinntrykk av Svartehavskysten.

Et moderne gårdshus med luftig tørkekjeller for teblader

Det er mørkt og stille når jeg låser meg inn på Sana Yasam. Det er ikke gjort forsøk på å rydde hverken oppholdsrom eller kafé. På disken står fremdeles sushi-rester fra i går kveld, og nå har de begynt å lukte. Selv om solen er i ferd med å dale, er det for tidlig å sitte på det lille rommet mitt. Vil ut på terrassen, men døren er låst og jeg finner ingen nøkkel. Jeg har riktignok en bitte liten balkong ut fra rommet, men der er det ingenting å sitte på. Balkongen er dessuten rett over bilveien, og er helt skittengrå av veistøv. Den har trolig ikke vært rengjort siden sist sesong. 

Utpå kvelden hører jeg vertinnen i trappen. Hun har ligget og sovet på et av rommene. Jeg har vært kaffetørst i timevis, så spretter ned for å spørre om jeg kan få en kopp. Det kan jeg ikke. Da er det ikke mer å gjøre enn å ta tidlig kveld. 

En pose loquat å knaske på i stedet for kaffe