Mardin

Dag 24 av 35.

Det er uventet liv på Elyans Konagi denne onsdags morgenen. Livet kommer ovenfra i form av stemmer og latter. Gjester kan det ikke være for jeg har hatt det lille hotellet for meg selv også i natt. Er det slekt eller venner av ansatte? Den tause mannen fra i går og forgårs er erstattet av en snakkesalig, noe ferm kvinne i slutten av 20-årene. Hun blir raskt mindre snakkesalig når hun skjønner jeg ikke kan tyrkisk. I motsetning til sin mannlige kollega gjør hun forsøk på å forstå meg. Bordene blir ikke ryddet og jeg må fint velge et bord borte fra vindusrekka. Det er et eller annet ved Elyans Konagi jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. En kjølig uvørenhet og latskap som jeg ikke får til å stemme med andre opplevelser, hverken her i det kurdiske hjørnet eller Tyrkia for øvrig. Grunnet sterke gnisninger mellom myndighetene og PKK (det kurdiske arbeiderpartiet, svartelistet av myndighetene som en terrororganisasjon) for kun få år siden har den storstilte turistsatsningen i Mardin slått feil. Det er langt flere hotell enn dagens behov tilsier og de virker å gå på sparebluss. 

En juicebar på markedet

I dag har jeg det jeg vil kalle en fridag. Skal kun sose rundt og kose meg i denne gamle, trivelige sandsteinsbyen som jeg fikk noenlunde kontroll og oversikt på i går. De fargerike basarene frister til gjentakelse og det er nettopp der jeg starter dagen. Slår meg ned med en juice ved en juice-bar. Drar frem boken jeg alltid har i sekken. Leser litt, men det går tregt. Det er for mye annet enn det skrevne ord som kaller på sansene. Og der kommer et umake voksent par som slår seg ned ved nabobordet. De prater flamsk. 

- Turister fra Nederland? spør jeg kvinnen da mannen har gått for å kjøpe juice. 

Hun heter Bibi.

- Både ja og nei. Jeg er turist. Rivin er opprinnelig herfra, men har bodd mange år i Rotterdam. Hva med deg?

- Norsk. Reiser Tyrkia rundt langs grensen, svarer jeg.

- Alene? Det hadde jeg aldri turt! God i tyrkisk da?

- Ikke i det hele tatt, ler jeg.

- Jeg hadde aldri klart meg uten min lokale "guide", sier Bibi i det hun strekker en kjærlig hånd ut mot Rivin som har kommet tilbake med to glass juice. 

- Tyrkia er da ikke farlig, kurrer kurderen Rivin. 

- Ikke så lenge man er vanlig turist og ikke blander seg i interne politiske forhold i alle fall, legger han til med et blink fra øyekroken.

De fordyper seg i hverandre og jeg blar over til neste side. Sitter under de utstrakte soltakene i lerret til jeg får trang til å bevege meg. 

En salig blanding av tepper, bær og urter til salgs

Bygget som huser utstilling av lokalt kunsthåndverk

Opp noen trapper, krysser hovedgaten og tar sats på en bred fin trapp som leder opp til en barneskole og en madrasa som er skole med fokus på islam. Ved siden av ligger et bygg som huser en salgsutstilling av lokalt kunsthåndverk i ypperste klasse. Etter en titt runder jeg barneskolen hvor elevene har friminutt. Det er liv og røre, lek og latter i skolegården. Jeg går over den åpne plassen for å peile ut retningen til Mardins folkemuseum. Blir trukket inn i en vill fotballkamp som utkjempes med flere "baller" i luften, rettere sagt små, tomme vannflasker. De spretter høyt, langt og oftest ikke helt i tilsiktet retning. 

Lek i skolegården

Folkemuséet er beskjedent lite. Her er trolig flere ansatte enn museumsgjenstander. Ingen av dem snakker engelsk, noe de beklager på tyrkisk, kurdisk og arabisk. Her er det jeg som er minst språkmektig. Det finnes heller ingen skriftlig informasjon på engelsk, men inngangsbilletten er helt gratis. Her er vakre broderier og annet håndarbeid, folkedrakter, bilder i tre og kobber med gamlebyen risset inn. Her er tradisjonelle møbler, håndlagde dukker og andre leker, og kunstferdige kaffekopper i tinn. Gammel elektronikk står også utstilt. Svarte telefoner med runde tallskiver, walkman, kassettspillere og en skikkelig retro radio av merket Balkan. Dette ikke bare er et museum. Det er også et sted hvor lokale tradisjoner ivaretas. Det kjøres kurs i den kurdiske musikalske fortellertradisjonen dengbej, i smelting og utformings av tinn, og hvordan lage de dragerte mandlene i blått, hvitt og rosa som kan ses i hver eneste godtebutikk i byen. 

Fra folkemuseumet

Gatelangs

For meg er folkemuséet nokså raskt unnagjort. Jeg bruker lenger tid på å valse rundt i de fargerike, idylliske smågatene i muséets nabolag. Like under festningen smetter jeg noen trappetrinn opp i hagen til Harabee Kitap Café. Velger meg et lite bord med fri utsikt i alle retninger. Dagen er svært varm, men her oppe er det sirkulasjon i luften. Tørsten bli slukket med et kjølig glass friskpresset juice. Fyller på med et glass cay. Er jeg i ferd med å bli totalt tyrkisk? Brennheit te i brennhett vær? Hviler beina, drar frem boken, men lesing blir det igjen lite av. Utsikten er for besnærende. 

Kafé med utsikt

I det jeg forlater Harabee Kitap merker jeg at jeg burde ha spist. Like etterpå snubler jeg over en annen hipp café, så ingen problem. Det sitter en gjeng forretningskledte unge mennesker innendørs, trolig ute til lunsj. Jeg velger meg hagen, en steinplatting nedenfor utsiktsterrassen. Her kan jeg sitte i skyggen omgitt av blomster i krukker, potter og flasker. Her, uten den formidable utsikten til å forstyrre, får jeg faktsik lest noe. Mannen som driver stedet, varter opp med deilig tyrkisk pasta. Over et nytt glass cay funderer jeg over hvordan disse små, kule serveringsstedene i bakgatene klarer seg. Mardin er nesten kjemisk fri for vestlige turister nå i mai. Kanskje de kommer til sommeren? Når gradestokken truer med å nå 50 grader? Turistene i Mardin kommer fra arabiske land, eller er reisende i eget land. De synes ikke å bevege seg utenfor butikkene og restaurantene i hovedgaten. Det er nesten bare meg som tusler rundt og oppdager eventyrlige bakgater, små kaféer, mindre god vin, rytmisk kurdisk musikk, kjærlige katter som ingen og alle eier, og folk som har tid til å prate. 

Hagekafé

En av de mest eventyrlige gatene leder ned mot hovedgaten i retning posthuset. Her er hengt opp dekorative, fargesterke trerammer på sandsteinsveggene. Flere og flere blomster og planter strekker seg mot meg for hvert trappetrinn nedover. Mens jeg foreviger sjarmen med kameraet, tilbyr en ung gutt å forevige soloreisende meg, midt blant denne sjarmen. Han er oppfinnsom og flink, og blir hoppende glad når jeg gir han noen sedler for de gode bildene. Jeg har ikke før vinket tesekküler til han før en uniformert sikkerhetsvakt kommer løpende nedover trappene. Han dras mot samme sted som meg. Mot de lystige tonene som har oppstått i bunnen av trappegaten. Menn med vakre sangstemmer og gitar har samlet seg. Mens jeg og andre forbipasserende stopper opp og klapper takten til den fyrrige kurdiske musikken, har sikkerhetsvakten hoppet inn i flokken som han tydeligvis kjenner. Han tar sigaretten ut av munnen og synger med av full hals. 

Foreviget av en guttunge

Musikalsk jamming på et gatehjørne

Det er en ting jeg ikke klarer å finne ut av. Google påstår at det er gåavstand til busstasjonen. Den skal ligge rett i utkanten av gamlebyen. Bestemmer meg for å gå en sen ettermiddagstur dit for å kjøpe billett for turen videre. I morgen skal jeg trenge enda dypere inn i kurdisk område, til det som kalles kurdernes hovedstad her i Tyrkia. Diyarbakir. Busselskapet jeg hittil har brukt på turen, går ikke dit. I alle fall ikke når jeg har behov for en buss. Finner flere nettsider som forteller at det er flust av bussavganger dit, med flere forskjellige selskaper, men får ikke kjøpt elektronisk billett uten tyrkisk telefonnummer. Papirbillett får jeg heller ikke fikset. Det er kun en tom, uasfaltert parkeringsplass der Google hardnakket påstår busstasjonen ligger. Krysser samme veikryss flere ganger, leter videre. Finner ingen busstasjon, men en bøling småskoleelever på vei hjem etter skoleslutt, finner meg. 

- Turist! Turist!! Turist!!! roper de tøffeste guttene etter meg. Rytmisk.

Jeg forventer halvveis at guttene skal begynne å kaste småstein etter meg. Det var det den britiske forfatteren, Pat Yale, sier hun opplevde flere ganger da hun dro rundt på landsbygda i dette hjørnet av Tyrkia, i fotsporene til Gertrude Bell. Hun snakker til og med flytende tyrkisk etter å ha bodd i landet i flere ti-år. 

Disse guttene kaster ikke stein. 

- Turist!! You turist where from? De absolutt tøffeste flokker seg rundt meg. Overhodet ikke fiendtlige, men ekstremt nysgjerrige på dette vesenet fra et ukjent sted på kartet. Stotrer på engelsk.

- Norvec, ler jeg. Mest fordi jeg er overveldet av å la meg skremme av en flokk skolebarn. 

Det oppstår en høyrøstet diskusjon som jeg aner går ut på hvor Norge egentlig er. Jeg drar frem kartet på mobilen. Om ikke Google vet hvor Mardins busstasjon befinner seg, så har søkemotoren fremdeles call på hvor Norge ligger. Ny kakling oppstår.

Det er min tur spørre. 

- Bus station? Otobüs terminali? 

De peker nedover en vei som synes å gå strake veien ut på øde landsbygden. Jeg spør om det er i gåavstand, men de skjønner ikke før jeg tar i bruk tegnspråk. Later som fingrene mine er føtter som går. Den minste gutten rister vilt på hodet. En oppvakt gutt. Er den som helt tydelig har størst engelsk ordforråd av guttene. 

Jeg resignerer i solsteiken. Guttene går hjem til mødrer som venter med mat. Jeg går oppoverbakkene til gamlebyen. Finner meg en terrasse over eldgamle Mesopotamia og bestiller meg en kopp cay mens himmelen farges blårosa mellom eldgamle minareter. Sier meg fornøyd med dagen.