Mardin - Diyarbakir

En blomsterbutikk på hjul i Diyarbakir

Dag 25 av 35.

I natt har jeg ikke vært alene. Det ble liv og røre her på Elyans Konagi utpå kvelden. En gruppe engelsktalende mennesker ble tatt imot og installert i sine respektive rom. Det var da jeg oppdaget hvor lytt det er mellom rommene på det lille hotellet. Det som virkelig forundret meg, var at gjestene ble tatt imot av noen ved hotellet som faktisk snakker engelsk. Jeg har ennå til gode å treffe noen som snakker engelsk her.

Jeg treffer de nye gjestene når jeg kommer opp trappen til frokost. Fire par på cirka min egen alder okkuperer vindusbordene. De fleste med indisk utseende. Det erkebritiske språket har innslag av rulle-r'er så jeg tipper at flere ikke er født i Storbritannia. Jeg får rett i mine antakelser når de bryter opp fra bordene. En av mennene kommer bortom meg for å hilse. 

- Briter på tur? spør jeg.

- Både ja og nei. Vi er en broket vennegjeng, nysgjerrige på Tyrkia. Jeg bor i London, noe jeg har gjort i flere ti-år. Egentlig er jeg tamil. Fra Sri Lanka. 

- Jøss! Hvor fra på Sri Lanka? Nord på øya, kanskje?

Mannen som presenterer seg som Panaan, ser nærmere på meg.

- Spot on! Kjenner du Sri Lanka?

- Jeg var der på en liten rundreise i høst. Men tiden var for knapp til å rekke de nordligste områdene. Som Jaffna. 

- Er født i Jaffna. Nesten ingen turister drar dit, dessverre. Etter legestudiene bodde og jobbet jeg mange år i Batticaloa i øst. Flyttet til England da borgerkrigen ble for tøff.

-  Der har jeg vært, stråler jeg mens gode minner dukker opp. - Tok bussen sørover østkysten fra Trincomalee til Batticaloa, legger jeg til. 

Min nye venn har ingen glade minner derfra. Han vil vite mer om meg. 

- Si meg; reiser du alltid alene? Og hvor kommer du fra? Spør han nysgjerrig.

- Er norsk. Trives veldig godt med å reise solo og gjør det oftere og oftere. 

- Samme nasjonalitet som Erik Solheim! Konstaterer Paanan. 

Det er andre gang på mine reiser at Solheims navn blir nevnt. Jeg er usikker på om jeg ønsker å bli koblet til han.

- Hm, jeg hørte i Batticaloa at han ikke gjorde noen særlig god fredsmeglerjobb i Sri Lanka, sier jeg.

- Feil. Solheim gjorde en særdeles god jobb som megler. Uten han hadde tamilene vært enda verre stilt, påstår Paanan. - At den singalesiske regjeringshæren ikke fulgte opp, kan ikke belastes Solheim.  

Det gleder meg at Norge faktisk fungerer som en fredsmeglernasjon. Paanan forteller videre at han har vært i Norge for mange år siden. På Vestlandet et sted. Innover en lang fjord i nærheten av Bergen. Han besøkte en kamerat fra studietiden som havnet i Norge som kvoteflyktning. Kameraten jobbet som fastlege på et sjarmerende, bitte lite sted ved denne fjorden. Jeg lyser opp.

-  Jeg er fra Vestlandet. Var det ved Hardangerfjorden? Eller Sognefjorden, kanskje?? Spør jeg nyfikent.

- Det må ha vært Hardangerfjorden. Navnet på den lille bygda var langt og begynte på S. Det er alt jeg husker. Strand something, kanskje. 

- Du skal se det var Strandebarm, flirer jeg. - Jeg skal høre med moren min om hun kjenner til kameraten din. Tror ikke det er så mange tamiler i disse vestlandsbygdene. 

Akkurat så liten kan verden være. Strandebarm eller ikke, jeg har en buss å rekke og Paanan og gjengen skal ut og oppdage Mardin. Gjengen står alt og venter på han. 

Jeg hugger tak i den engelsktalende mannen ved hotellet. Jeg tipper han er eieren av Elyans Konagi.

- Hvordan kommer jeg enklest til busstasjonen? Med taxi? spør jeg.

Han mener det er bare tull å ta taxi for det går en buss dit hen. Busstoppet ligger kun opp en trapp og til venstre før jeg dreier høyre. Buss nr. 12. Han kommanderer den tause mannen til å følge meg til dit. Der står jeg og venter i det vide og det brede. Mange små lokale busser passerer, men ingen har nr. 12 i pannebrasken. Lunter noen meter opp til taxi-holdeplassen når tålmodigheten min tar slutt. En sjåfør tar meg til den store, nye, men utrolig tomme Mardin busstasjon for ca. 50-lappen. 

I luka på busstasjonen får jeg bekreftet at det går en buss til Diyarbakir klokken 11:15. Den kjøres av busselskapet Cizre Nuh og ikke Kamal Koc som har vært min leverandør av langdistansebussreiser så langt i Tyrkia. Jeg vifter med pengeseddel og pass for å kjøpe billett. Han tar kun imot seddelen, men i stedet for å gi meg billett pekes det på en benk i lokalet med ordet "wait". Vent er trolig det eneste ordet mannen i skranken kan på engelsk. Forklaringen som følger, kommer på uforståelig tyrkisk. Vente gjør jeg i 45 minutter. Jeg spør på nytt om billett når bussen ankommer ved perrongen utenfor. På nytt blir jeg avvist med et kort "wait". Hvor lenge skal jeg vente da? Til bussen har gått?

Fem minutter etterpå vinker han meg med seg ut. Veksler et par ord med bussjåføren, triver ryggsekken min og legger den pertentlig inn under bussens buk. Når jeg for tredje gang spør etter billett, blir jeg pekt inn i bussen. Her opereres det visst billettløst, så jeg finner meg et sete som jeg liker og installerer meg i håp om at ingen andre gjør krav på å sitte her. 

Halvannen time etterpå ankommer vi busstasjonen i Diyarbakir. På turen har jeg først glant utover de største hvete- og byggåkrene jeg noensinne har sett. Mot slutten av turen, på vei inn i Diyarbakir, har synet av en topp moderne utseende storby overrasket meg. Av en eller annen grunn har jeg tenkt på kurdernes hovedstad i Tyrkia som difus, mørk, gammeldags, farlig, fattigslig. Himmelen her er blå og høy, og solen speiler seg i vinduene til de mange boligblokkene av europeisk utseende. 

Før jeg forlater busstasjonen, leter jeg opp skranken som selger billetter videre til neste destinasjon på reiseruten: Erzurum. Dit skal jeg i overmorgen. Tanken er å sikre meg en billett mens jeg er her. Men nei. Kun en minibuss går til Erzurum og forhåndssalg av billetter foretas ikke, blir jeg fortalt. 

- Det er alltid plass, beroliger mannen meg med. Ingen grunn til bekymring.

Samme mann peker ut retning til busstoppet for lokalbuss mot sentrum. Google Maps har sladret om at jeg er langt unna hotellet mitt. Dette er kun en forstad til Diyarbakir. Finner flere busstopp ved hovedveien som mannen har pekt ut, så jeg spør andre ventende om riktig stopp mot sentrum. En av dem adopterer meg og ber meg følge han. Han skal til sentrum. Bussen blir rimelig full etter en kort stund. Jeg sitter som sild i tønne sammen med tilslørte og utilslørte unge og eldre kvinnelige passasjerer. Alle har det samme overraskende uttrykket når de ser meg, og alle kommer med vennlige nikk. 

Lenge går bussen som en halvmåne i riktig retning. Så går det feil. Bussen svinger i en motsatt halvmåne tilbake mot dit vi kom ifra. Jeg aner uråd, skjønner at dette må være en ringbuss av noe slag. Velger å gå av før det bærer helt galt av sted. Det går opp for meg at trolig finnes det to sentrum i denne byen med 1,8 millioner mennesker. Et sentrum i den nye bydelen og et sentrum kalt Sur. Det er ingen tvil om at jeg befinner meg i den nye bydelen, der folk flest bor. Hotellet hvor jeg skal bo, ligger i Sur. Jeg har vært i mange Sur'er før, men det har vært i arabiske land, ikke Tyrkia.

Ute på den steikende varme, travle gaten ser jeg etter taxiholdeplasser. Finner en i en sidegate, men her er ikke snurten av gule taxier. Jeg stikker innom en kiosk like ved holdeplassen for å spørre om det i det hele tatt svinger innom noen taxier her. Han peker meg tilbake til hovedgata for her kommer det kun taxier på formiddagen. Finner noe som ligner taxiholdeplass ved et veikryss. Et par gutter sent i tenårene som står og prater like ved, bekrefter mine antakelser. Jeg stuper inn i den tyrkiske taxi-appen på telefonen for å finne ut om jeg kan påkalle en taxi der. Appen ser ikke ut til å være så utbredt her i Mesopotamia. Kanskje de har en kurdisk app her?

- Missis! Roper plutselig en av guttene. 

Jeg løfter blikket. Overraskelsen er stor når jeg skjønner at de to guttene har hoppet ut i gata og kapret en taxi til meg. 

- Where to, missis? spør den andre. 

- Ulu Camii, roper jeg tilbake mens jeg hastig beveger meg mot dem. 

Sjåføren rister på hodet og kjører ut i veibanen igjen når han hører hvor jeg skal. Han er på vei for å hente passasjerer et helt annet sted. 

Guttene gir seg ikke. Den andre taxien de haler i land er full, men alle gode ting er tre. Tredje taxisjåfør kan kjøre meg til Ulu Camii om det er dit jeg virkelig vil. Til den store moskéen. Jeg ser trolig ikke ut som en troende muslim. Jeg bekrefter Ulu Camii. Litt har jeg lært på mine reiser. Det nytter oftest ikke å oppgi gatenavn og nummer til taxisjåfører på disse breddegrader. Det er bedre å oppgi et kjent sted, torg eller byggverk. Den store moskéen bør være kjent for enhver. Google sier den ligger i Sur med kort gåavstand til Halils lille private hotell. Jeg bakser meg inn i baksetet med ryggsekken, ruller ned vinduet og roper "tesekkurler" ut til guttene som vinker etter meg. Undres samtidig om norske gutter ville gjort det samme for en tyrkisk dame på tur i Norge.  

Etter 10 minutter insisterer sjåføren at jeg skal gå av ved en fortauskant. Jeg ser ingen moské. Prøver han å lure meg som sjåføren i Mardin som skulle kjøre meg til gamlebyen? Han her påstår det er raskere for meg å gå herfra, og peker inn et smau. Jeg velger å tro han, blar opp noen sedler, og forlater bilen. I det jeg saler på meg ryggsekken ser jeg minareter innover i smauet.  

Hele byen har forandret karakter på disse 10 minuttene. Sur består av gamle vakre bygg i svart basalt (lavastein), med innslag av hvit stein og de vakreste mønsterdekorasjoner. Jeg passerer moskéen, så en eldgammel karavanserai, og deretter enda karavanserai. Oppdagerhjertet mitt jubler. Før jeg kan boltre meg i oppdagelser vil jeg bli kvitt ryggsekken. Lar derfor Google lede meg innover det ene mørke trange smauet etter det andre i mitt søk etter Halils hotell. Det blir fattigsligere for hvert skritt jeg tar. Så går jeg meg fast i en blindgate som fører ingen steder hen. Vikler meg ut igjen, prøver på nytt, men havner på samme sted. Går rundt og leter, men finner ikke frem. Tar en pause på en trapp på en åpen plass. Her slipper i det minste dagslyset ned fra himmelen. Jeg innser at jeg ikke finner frem i virvaret av mørke, trange smau. Jeg må nedverdige meg til å spørre om hjelp. 

Sur. Virvaret av smau som jeg ikke finner frem i

Strener over til en liten kolonial i hjørnet at den åpne plassen. Får kontakt med tre menn blant kasser av frukt og grønnsaker utenfor butikken. De rister unisont på hodene når jeg spør om de kan engelsk. Viser dem bilder av mitt lille hotell fra AirBnb-appen. 

- Burasi nerede? Stotrer jeg på tyrkisk. Hvor??? 

Den ene mannen lyser opp. Kler av meg ryggsekken, henger den på egen skulder og dytter meg med seg innover i mørket igjen til latter fra kameratene. Rå latter? Jeg håper jeg ikke er kidnappet. Vi går forbi blindgaten hvor jeg allerede har stått og stanget flere ganger. Han fortsetter og tar til venstre lenger frem. En gate jeg har forkastet fordi den så for trist og svart ut til å huse noe form for bosted for turister. Lenger frem dukker det imidlertid opp noen nydelige restaurerte basaltbygg. Jeg gjenkjenner hotellet i det mannen dytter meg inn på gårdsplassen innenfor. Avleverer meg som en pakke til en som sitter like innenfor, i det som må være resepsjonen. Min veiviser vil ikke ha annet for avleveringen enn en dash håndsprit fra en flaske på disken. 

Halils lille hotell. Rommet mitt er like til høyre for inngangsdøren

Når jeg omsider står ute i den mørke gaten igjen, er mat alt som står i hodet mitt. Det er sent på ettermiddag og jeg har ikke spist siden frokost. Jeg har rukket å beundre den nydelige gårdsplassen med et vell av hvite og rosa pelargoniaer, drukket en velkomst-juice til lyden av en sildrende fontene, og installert meg på mitt tildelte, særegne rom i andre etasje. Jeg har sågar hilst på Halil, den entusiastiske eieren, som viser seg å være en hun og ikke en han. Når jeg ymtet om skitne klær, dro hun meg inn i et kjellerrom og demonstrerte bruken av en vaskemaskin. Den surrer og går i det jeg legger i vei til nærmeste kafé. Kjøkkenet er stengt og åpner ikke før til kvelden. Lunsjtiden er for lengst over både her og på de andre kule kaféene omkring. 

- Prøv denne. Her har de veldig god mat, sier dama som jobber på kaféen og vifter med navnet på en restaurant på mobilen sin. 

Jeg plotter navnet inn på Goggle Maps, takker og strener i vei. Jeg stusser, for "kompasset" fører meg ut av gamlebyen. Her er det slutt på hipster-look og koselighet. Restauranten ligner en kantine med aller billigste møblement. Glinsende gulvfliser reflekterer lysstoffrørene i taket. Noen få av bordene er opptatt. Jeg er altså ikke alene om å spise utenfor lunsjtid. En glassdisk med forskjellige retter befinner seg like innenfor døren. Gryteretter, pølser, bulgur, ris, sauser, stuinger, grillet paprika og mye jeg ikke vet hva er. Det lukter godt. Mannen bak disken kan engelsk. I stedet for å peke på noe jeg ikke vet hvordan smaker, ber jeg om tre tallerkener av det beste han har. Maten smaker hjemmelaget og godt. Atter en gang har jeg lært å ikke skal skue hunden på hårene eller mat ut fra interiøret. Etter måltidet følger et glass cay, on the house. Jeg kjenner meg lykkelig. 

På det lokale matmarkedet

Utenfor restauranten oppdager jeg liv og røre på skrått over gaten. Matmarked. Her er markedsboder på rekke og rad med ost av alle slag, pølser i metervis og i alle sjatteringer fra brunt til rødt, kiloklumper med tyrkisk delight og baklava. Her er krydder i sekkevis, tørket frukt, fersk frukt, grønnsaker, kjøtt, oljer til matlagning og kroppspleie, og alt av nøtter du kan tenke deg. Innimellom løper teselgere med teglass på tradisjonelle tebrett, og jammer er det ikke noen kaffeselgere som klirrer med sine kopper, som hentet ut fra den osmanske æra. Som eneste vestlig i mils omkrets får jeg mye oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet. Jeg blir nødet med smaksprøver av det ene og det andre mens jeg blir spurt hvor jeg kommer fra. 

Bymuren

På motsatt side av markedsplassen oppdager jeg bymuren som reiser seg som en svart vegg av basalt. Oversatt fra arabisk betyr Sur "festningsmur". Muren rundt gamlebyen her i Diyarbakir er den nest lengst sammenhengende og bredeste forsvarsmuren i hele verden. Kun den Kinesiske Mur har større dimensjoner. Det var romerne som startet byggingen av muren i år 297. I løpet av de neste halvannet tusen årene ble den stadig forlenget, forsterket og forbedret. Nå står den her som et pust fra fortiden, notert på UNESCOs bevaringsliste. Jeg følger muren på utsiden til der byen stopper opp med utsikt ut over et enormt, grønt, frodig dalføre. Havsels Hager. Mellom trær og buskvekster øyner jeg en vannåre som snor seg gjennom dalføret. Tigris. Tigris renner østenfor Mesopotamias andre elv, Eufrat. Mesopotamia betyr "landet mellom elvene". Folk sitter og slapper av, prater og drikker sin cay på en kafé med utsikt over den grønne frodigheten. Jeg kjenner på en andektig følelse over å være her.

Utsikt over Havsels Hager og en liten bekk kalt Tigris

På tilbakeveien finner jeg raskt en port i bymuren og kommer meg på innsiden av den. Inn i gamlebyen. Det er et yrende liv i parker og gater. I et av de gamle byggene jeg passerer, strømmer det ut musikk. En trupp øver for åpne dører. Jeg og 2 andre gråhårede damer stopper opp for å se på, noe vi tydeligvis er velkomne til å gjøre. Videre går jeg hovedgaten tilbake til den store, gamle karavanserai'en jeg så da jeg kom for noen timer siden. Hasan Pasa Hani ble bygget på 1500-tallet, stor nok til "å romme 500 hester". Gertrude Bell puster meg i nakken. Hun og hennes arkelogiske følge satte sine hester på stall her i 1909. Går inn, vel vitende om at hestenes tid er forbi. Overveldes av historien som sitter i veggene. 

Den gamle karavanserai'en Hasan Pasa Hani

I dag er han'en et uformelt møtested, omkranset av små butikker. I midten av karavanserai'en er det et stort åpent område med kafédrift. Jeg er usikker på om det serveres ved bordene så myser litt rundt. 

- En cay? Spør plutselig en vennligsinnet mann.

Han ber meg sette meg ved et bord når jeg nikker bekreftende. Han snakker plettfritt engelsk. Ikke lenge etterpå kommer han med to glass cay. Spør om det er OK at han setter seg sammen med meg. Jeg nikker igjen. Han forteller at han eier skjerf-butikken på venstre side av hvor vi sitter. Han sier han vil bli glad om jeg vil kikke innom. Normalt ville jeg fått piggene ut av slike forespørsler, men det er noe mildt og vennligsinnet over mannen. 

- Er du fra Tyskland? Kanskje du kan tysk? Eller er du fra et av de nordiske landene? Spør han videre. 

Han presenterer seg som Afran. Sier at han selv har bodd i Tyskland i flere år, men lengtet hele tiden hjem til Diyarbakir. Ingen steder er som denne byen og jeg er villig til å tro han. Som kurder har han slekt som har utvandret til Canada, USA og Danmark. En kompis av han bor i Bergen. Han besøkte han flere ganger mens han fortsatt bodde i Tyskland. 

- Selv om det er vanskelig å være kurder i Tyrkia kjennes livet likevel lettere ut her enn i Tyskland. Her er folk vennligere innstilt, mer avslappet og så mye mer sosiale. Ikke stress og høye skuldrer, ikke om å gjøre å tjene mest, men å leve godt og langsomt. Vi bryr oss om hverandre  og tar vare på hverandre her.

- Siden du kommer fra Norge forstår du kanskje ikke hva jeg mener, legger han til. 

Inne i Hasan Pasa Hani

Jeg tror jeg forstår. De har noe her i Midtøsten som vi har glemt eller aldri har hatt der nord. Afran er fin å drikke te sammen med. Utveksle meninger med. Jeg får et anerkjennende blikk når jeg uttrykker begeistring for den gamle, særegne arkitekturen i Sur, og beskriver Halils lille hotell i maleriske detaljer. Når jeg sier jeg vil se nærmere på den store moskéen Ula Camii, setter Afran blikket i meg. 

- Den armenske kirken er også veldig vakker, sier han. - Har du sett den?

- Hva? Er det en armensk kirke her? I bruk? spør jeg tvilende. 

- Ja. Den ligger like i nærheten. Kom, så skal jeg vise deg den, sier Afran ivrig og reiser seg fra stolen. 

Jeg spretter opp sammen med min selvutnevnte guide. Insisterer på å betale for teen først. Det kan jeg bare glemme, men han vil vise meg noen skjerf. Jeg lunter etter som et lam til offerbenken. Hilser på mannen som er ansatt i butikken. Overraskes over hvor fine skjerfene er, holdt i vakre mønster og farger. Dette er ingen jalla-butikk. Til egen store overraskelse roter jeg frem det ene flotte skjerfet etter det andre. Jeg og mannen i butikken blir enige om hvilket som passer meg best. Afran vil helst selge meg et mye dyrere, men mannen i butikken holder med meg. Det jeg har valgt kler meg best og det er kunden som bestemmer. 

En uvanlig moské med frittstående minaret

Så legger vi i vei til den armenske kirken. Inn noen smau, halvveis gjennom en annen og mindre karavanserai, gjennom en mørk gate hvor det smis de vakreste ting over åpne flammer, forbi en stripet minaret som står for seg selv, utenfor moskéen, og der, innenfor et gjerde, ligger St. Giragos Armenske Kirke. Dessverre stengt for kvelden, så vi må nøye oss med å se den utvendig. 

St. Giragos Armenske Kirke

Som andre bygg i Sur er kirken bygget i svart basalt. Det er den største armenske kirken i Midtøsten. Opprinnelig ferdigstilt i 1518, men kirken har vært gjenoppbygget og restaurert flere ganger. Ikke bare på grunn av brann og tidens tann, men like mye grunnet stridigheter mellom muslimer og armenere og ikke minst styresmaktenes nasjonalisering. I 1913 ble et nytt kirkespir bygget fordi det gamle ble truffet av lynet. Med det nye spiret ble kirken det høyeste bygget i Diyarbakir, noe muslimene ikke ble begeistret for. Folkemordet og utdrivelsen av armenerne fra tyrkisk område, skjedde kun to år senere. Da var 1. verdenskrig godt i gang og kirken ble brukt som militærkaserne for tyske soldater. Siden har kirken vært lager og tekstilfabrikk, begge eid av staten. På 60-tallet ble den stående tom grunnet forfall. Tretti år senere kollapset taket i en kraftig snøstorm. I 2009 gikk det armenske samfunnet i Istanbul i gang med en omfattende restaurering i tolvte time, med finansiell støtte fra armenske foreninger verden over og lokale politiske partier i Diyarbakir. Kirken ble svært populær og førte til at armenere som levde som muslimer i over 100 år, konverterte til armensk-ortodoks kristen tro. 

Den armenske kirken fungerer også som et forsamlingssted i hverdagen

Kirken ble igjen ødelagt i 2016 da hele nabolaget ble hardt rammet i kamper mellom den tyrkiske regjeringshæren og det kurdiske arbeiderpartiet PKK. Like etterpå konfiskerte staten alle kirkebygg i Diyarbakir. Dette ble klaget inn for den Europeiske Menneskerettsdomstolen, noe som endte med at staten pent måtte tilbakeføre kirkebyggene til rettmessige menigheter. St. Giragos Armenske Kirke ble renovert atter en gang og åpnet på nytt for kun 2 år siden. Afran er like stolt av den som om den skulle vært hans egen, men han er kurder, ikke armener.   

Afran tar farvel med meg på samme viset som mange i Midtøsten gjør. Ber meg ikke nøle med å ta kontakt om jeg skulle få noen form for problemer som soloreisende. Jeg legger telefonnummeret hans til samlingen av tyrkere, libanesere, jordanere og omanere som har villet meg vel, før jeg tar en tur i området rundt kirken. Innser at det for lengst har begynt å mørkne så bestemmer meg for å fortsette oppdagelsesferden i morgen. I det jeg skal krysse hovedgaten over til min ende av Sur, må jeg stoppe for to pansrede militærkjøretøy. Regjeringshæren er så absolutt til stede i Diyarbakir, 8 år etter kampene mot PKK. Det blir ikke mitt eneste møte med dem i løpet av mitt korte opphold her.  

En smakebit av Ulu Camii

Før jeg roter meg inn i den sorteste og trangeste delen av Sur, svipper jeg innom Ulu Camii. Den store moskéen. Folk har nettopp kommet ut fra bønn så jeg surrer Afrans skjerf rundt hodet av respekt før jeg smyger meg inn gjennom søyleportalene og videre inn på gårdsplassen. Stillheten omslutter meg, og jeg fornemmer at jeg har vært her før uten at jeg noen sinne har vært her. Moskéen er eventyrlig vakker. 

Så er det bare en ting å gjøre: skynde meg tilbake til Halils lille hotell. Selv om det er mørkt, finner jeg frem uten å spørre etter veien. Klesvasken er ferdig og klar til å henges opp på mitt lånte tørkestativ. Etter slike huslige sysler er det bare å ta kvelden her i den tyrkisk kurdiske hovedstaden.