Kayaköy

Dag 14 av 35. 

Det er annerledes å våkne på landet enn i en storby. Vet ikke hva jeg har fått med meg i løpet av natten men det har vært en blanding av bjeffing fra løsbikkjer, hanegal, bønnerop fra den lille moskéen og morgenfrisk, munter fuglekvitter. Alt er lyder til å leve med. Har en lat morgen med cay på balkongen før jeg pakker dagssekken. Jeg skal opp i den grå ruinbyen. Kayaköys spøkelsesby.

Kaya, som lokalbefolkningen sier, er i dag et idyllisk lite sted med litt under 1000 innbyggere. Ligger på en slette med jorder og frukttær. Før 1. verdenskrig var det ikke hus her på sletten, kun dyrket mark. Nå ligger det små gårdsbruk her. Flere av dem har fått et bein inn i turistnæringen ved å leie ut rom til reisende. Her er resturerte hus som er blitt boutique hotell for de som foretrekker en rolig tyrkisk atmosfære og ikke vil bo i støyende, Ölüdeniz. Men Kayaköy må passe seg for å ikke bli som Ölüdeniz. Det har alt dukket opp noen barer og restauranter med vestlig interiør og hvor siste hit-liste fra Europa går på fullt volum og overdøver fuglekvitteret. 

Det er de lokale, tradisjonelle kaféene som har kunder i mai, trolig fordi høysesongen ikke har startet. Jeg velger meg kaféen i første veikryss for dagens frokost. Foruten et yngre vestlig par ser jeg kun lokale mannfolk som sitter der med sine cay'er og løser verdensproblemene ved fargerike bord under skyggefulle trær. Vel, det er vel mer de blomstrede plastdukene som er fargerike, ikke bordene selv. Etter knoting på tyrkisk blir jeg servert mer enn nok frokost bestående av en heftig salat, osteomelett, nypresset appelsinjuice og selvfølgelig cay. 

Maten er ikk efør servert så parkerer en Jandarma-bil utenfor hekken. To menn i stilige grå Jardarma-uniformer og bulende våpen på hoftene hopper ut. Kommer inn under de skyggefulle trærne, rett imot meg. Jeg har halvveis dukket ned i sekken min for å fiske frem passet når jeg oppfatter at det ikke er meg som er målet men det ledige nabobordet. Nikker i stedet blidt "merhaba" i deres retning. Føler jeg kjenner dem etter mange møter med menn i samme uniform. Blir totalt oversett av disse to som kun er opptatt av å få servert noen glass cay av innehaveren. Ser aldri at de betaler. Kanskje det er inkludert i arbeidsavtalen?

I starten av min tyrkiske reise trodde jeg Jadarma var tyrkisk grensepoliti. De dukket først opp på ferjekaier og ferjer i vest hvor de greske øyene ligger og duver nesten i svømmeavstand. Siden har Jadarma dukket opp på hver eneste buss jeg har sittet på, hvor de forlanger ID av hver eneste passasjer. De har syntest mer opptatt av sine egne landsmenn enn av meg med utenlandsk pass. Noen ganger blar de opp til pass-siden med innreisestemplet fra Istanbul internasjonale lufthavn, noen ganger ikke. De er ofte å se langs veiene, av og til sammen med trafikkpolitiet. Jeg har funnet ut at Jadarma's hovedoppgave er å fremme trygghet, sikkerhet og offentlig ro og orden. De kan også bli pålagt å følge opp andre av landets offentlige lover, der-i-blandt forhindre, avdekke og etterforske smugling. Siden jeg ikke vises noen interesse ei heller denne morgenen, fortsetter jeg langs landeveien mot gamle Kaya oppi bergene etter endt frokost.

Gamle Kaya hadde før 1. verdenskrig rundt 9.000 flere innbyggere enn dagens Kaya på sletten. De bodde i det som i dag er en grå spøkelsesby i fjellskråningen like over dagens Kaya. Stedsnavnet Kaya gir dermed mer mening fordi ordet betyr "berg". Majoriteten var greskortodoks kristne med gresk blod i årene fra flere århundrer tilbake. De talte 6.500. Den nest største befolkningsgruppen var muslimer som talte 3.500. Her fantes også noen jøder og armenere. Befolkningen hadde levd side ved side og om hverandre som gode naboer og vel forlikte siden osmanerne erobret styre og stell fra bysantinerne på 1300-tallet. Egentlig gikk det ikke an å skille på "blod" for her var nesten alle i slekt på et eller annet nivå etter å ha konvertert og giftet seg på kryss og tvers, alt etter hvor hjertene tok fyr. Idyllen tok slutt under nasjonaliseringsprosessen som startet på tampen av 1800-tallet. Først forsvant armenerne en etter en. De kristne fikk stadig verre levevilkår som høyere skatter, kontroller og begrensning i bevegelsesfrihet. 

Hellas og det som skulle bli det nye landet Tyrkia lå i krig med hverandre etter 1.verdenskrig, fra 1919 til 1922. Fredsavtalen som ble underskrevet i Lousanne handlet i hovedsak om seierherrenes oppstykking av det Osmanske Riket og sikring av Hellas interesser. Det var Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Hellas, Serbia og Romania på den ene siden av forhandlingbordet og det tyrkisk nasjonalistiske partiet på den andre siden. Sistnevnte kjempet for en egen tyrkisk stat bygget på restene av Det Osmanske Riket. Store landområder gikk tapt for tyrkerne, blant annet Kypros. Avtalen gikk også ut på en videreføring av befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia, en utveksling som tok til i 1912. Kort sagt: alle kristne skulle tvangsflyttes til Hellas, alle muslimer til Tyrkia, uansett hvor mange århundrer familiene hadde bodd der de bodde. Tvang fører ofte til maktmisbruk og blodig vold. Det ble rene heksejakten på begge sider av den nyopptrukne grensen. Befolkbningsgrupper på feil side av streken og med feil religion ble forfulgt, drept eller sendt i arbeidsleirer, gjerne med døden til følge. Dette var var ikke unikt for Kayaköy. Det unike med Kaya var størrelsen.  

Gode muslimske naboer, inngifte og venner som forsøkte å beskytte de kristne, led samme skjebne. De orket ikke leve der med de redselsfulle minnene. Det endte med at brorparten av muslimene flyktet fra Kaya. I stedet ble "tyrkere" fra Hellas innlosjert i den tomme byen. De fant seg ikke til rette der og fant seg andre steder å bo. De påstod det spøkte der og at omgivelsne var karrige. Noen få valgte å bosette seg nede på sletten hvor dagens Kaya ligger. Det er etterkommerne av disse jeg møter på min vei. Gamle Kaya ble liggende totalt forlatt. 

Det oppstod dysfunksjonelle samfunn på begge sider av grensen som følge av befolkningsutvekslingen. I Hellas ble de stående uten gode bønder, Tyrkia uten gode håndverkere og handelsmenn. Jord og bygninger forfalt. Sult oppstod som en konsekvens. Sult og en beinhard nasjonalisme. Nasjonalismen preget i sterk grad hele Europa på denne tiden og ble opptakten til 2. verdenskrig. 

I dag har den tyrkiske stat og lokalbefolkningen ruinbyen som inntektskilde i form av turisme. Det er vedtatt at ingenting skal restaureres men at fortiden skal hvile i fred. Tyrkiske myndigheter har utnevnt ruinbyen som museumsområde for å forhindre pengesterke entreprenører i å fjerne ruiner og bygge nytt i området. 

Den nederste kirken

Jeg tar av fra hovedveien og svinger opp mot en hesteranch, restauranter og suvenirboder. De ligger som en labyrint på veien mot billettluka ved en av veiene inn i gamle Kaya. Like etter å ha løst billett øyner jeg en av de to store gamle kirkene. Den nedre kirken, kalt Asagi Kilisi. Til min store kuffelse er den stengt. Jeg vet den var åpen for kun få år siden. Skilt forteller at det er farlig å oppholde seg i nærheten fordi den er i ferd med å kollapse. Jeg må nøye meg med å beundre den pudderrosa kirken på avstand før jeg baner meg vei oppover i terrenget. De gamle smale gatene ligger der med velbrukt, kantet brostein mellom det som en gang har vært et livlig bysamfunn. Jeg kan ikke skilne hva som har vært butikker, verksted, keféer, restauranter og bolighus, men ser at det er forskjell på størrelsen på bygningene. Alt av tre er forvitret ergo er det ikke lenger dører, gulv og etasjeskillere i husene. Et stort antall hus har fremdeles fargenyanser etter gammel maling. Jeg kan skilne hva som har vært kjøkken ut fra det som er igjen av gruver, dessuten har kjøkkenveggene en anelse blåfarge igjen. Farge kan også skimtes på hushjørner og rundt vinduer. Naturen har mer eller mindre overtatt. Det vokser busker og trær ut av vinduer. Trappeoppganger er delvis forvitret. Det er ikke bare tiden som har  bidratt til forfallet. Et jordskjelv i 1956 og et enda kraftigere året etter stod for store ødeleggelser av det som allerede var en fraflyttet by. 

Kapellet på toppen av berget

Med Middelhavet i ryggen

På et høydedrag over ruinbyen står et hvitt, gresk kapell som på avstand ser ut til å være i god forfatning. Jeg tar meg opp dit sammen med et par jenter på helgetur fra Izmir. Vi er rimelig svette når vi ankommer toppen for det er en varm og noe klam dag. Det har meldt regn med fremdeles er det ikke noe som tyder på at værmeldingen skal gå i oppfyllelse. Kapellet står der stødig på fast berggrunn, men det er kun de gråhvite veggene som er noenlunde hele. Freskoene inne i kirken er så godt som slitt bort av tidens tann. Vi belønnes av en vanvittig utsikt i flere retninger. Herfra ses Middelhavet i enden av et grønt, frodig bevokst dalføre. Det som imponerer mest er imidlertid skuet over så og si hele ruinbyen og slettene nedenfor. Den grå massen etter det som en gang var en livlig by.  

Den britiske forfatteren med det franske navnet Louis de Berniéres la mye av handlingen i boken "Fugler uten vinger" til en oppdiktet landsby kalt Eskibache. Han har ikke lagt skjul på at Eskibache egentlig er Kaya. I starten av romanen blåser han liv i gatene, husene og det multikulturelle nabolaget som en gang fantes her. Jeg minnes hans beskrivelse når jeg går ned fra kapellet og fortsetter å tråkke meg imellom ruiner i timevis. 

"Da byen var levende, var husveggene pusset med mørtel og malt i friske, klare nyanser av rosa. Gatene var så trange at de nærmest var smug, men de ga ingen knugende og innestengt følelse, for husene var reist i en bratt fjellside, slik at hver bolig fikk både lys og luft. Man skulle faktisk tro at byen var planlagt på gudebenådet vis av et gammelt geni hvis navn var gått i glemmeboken."

Det var før storpolitisk hat, nasjonalisme og vestlige allianser og stormakter omkalfatret alt i denne del av verden. Som den oppdiktede muslimen Ibrahim sier i romanen:

"På den tiden fikk vi høre om mange land som aldri før hadde figurert i livet vårt. Opplæringen foregikk raskt og vi er fremdeles forvirret. Vi visste at våre kristne iblant ble kalt "grekere", men vi brukte ord som "vantro" og "hunder" når vi skulle erte dem. De kunne kalle oss "tyrkere" når de skulle fornærme oss, men vi selv kalte oss ottomanere og osmanere. Senere viste det seg at vi faktisk er "tyrkere", og vi ble stolte av det, slik man kan være stolt av et par nye støvler som sitter vondt til å begynne med, men som blir gått inn og tar seg feiende flott ut. Hvorom allting er, en dag oppdaget vi at det fantes et land som het "Hellas", som ville eie dette stedet, gjøre ende på oss og ta landet vårt fra oss. Vi kjente til russere fra før, på grunn av andre kriger, men hvem var disse italienerne? Hvem var disse andre frankiske folkene? Plutselig hørte vi om folk som ble kalt "tyskere" og "franskmenn", og et sted som het Storbritannia om styrte halve verden uten at vi visste om det, men det var ingen som forklarte hvorfor de var kommet hit og påførte oss lidelser, sult, blodsutgytelser og elendighet, hvorfor de lekte med oss og knuste vår ro."

Jeg treffer flest folk av slaget unge tyrkere på min vandring gjennom spøkelsesbyen. Jeg treffer også noen arabiske familier. Jeg stopper to britiske menn for å spørre om de har sett festningen jeg har lest skal være her. De har ikke sett den. 

- Men kan du forklare oss hvordan et jordskjelv kunne sette en hel by ut av spill? At folk ikke flyttet tilbake hit etter skjelvet og bygget hjemmene sine opp igjen? spør den ene og vifter med en tynn guidebok. 

- Det virker som at befolkningen ga opp veldig lett, legger den andre til. 

Jeg smiler vemodig og tar en rask versjon om storpolitisk påvirkning og det som tyrkerne og grekerne så fint kaller befolkningsutveksling. Det var ingen som hverken flyttet ut eller inn på grunn av jordskjelvene på 50-tallet. Husene hadde allerede stått tomme i flere tiår. Britene klør seg i hodet og begynner å google. 

En sti, eller rettere sagt et av de gamle smugene, er skiltet og indikerer retning og distanse til et stedsnavn jeg ikke kjenner. Jeg ser stien er merket med fargene hvitt og rødt opp mot et høydedrag. Det er "Lycian Way", definert som en av verdens vakreste fotturer, som går rett igjennom spøkelsesbyen. Vandringsleden går noenlunde langs kysten mellom Fethiye og Alanya. Minnes jeg så et par med vandrestøvler, gåstaver og ordentlige tursko ved inngangen til gamle Kaya. 

Lucian Way. Kayaköy ligger ved første nål til venstre

Festningen lokaliseres men før jeg kommer dit går jeg forbi den øvre kirken. Den er også pudderrosa og like inngjerdet og avstengt som den nedre, på nippet til å kollapse. Det er den hellige St. Nikolaos kirke. 

St. Nikolaos-kirken til høyre, festningen til venstre

"For ikke så mange år siden kom det en biskop fra Rhodos og en imam fra Fethiye, og i den brukne kuppelen til St. Nikolaos' kirke ba de sammen om en gjenfødelse av stedet og dets samfunn, der kristne snakket tyrkisk, men skrev det med greske bokstaver, hadde bodd side ved side med muslimer som også snakket tyrkisk, men skrev det med greske skrifttegn. Verken Gud, av årsaker Han selv best kjenner, eller den tyrkiske regjering, av forståelige økonomiske grunner, har bønnhørt biskopen og imamen. Den lille byen slumrer videre i døden, uten gravskrift og uten noen å minnes den."

St. Nikolaos-kirken

Noen minnes den likevel. Jeg treffer to nye briter, også menn, i starten av tredve-årene i festningen. Den ene er bosatt i Fethiye og kan veldig mye om lokal historie som han videreformidler til sin venn på besøk fra Brighton. Han forteller meg at de klatret over gjerdet til St. Nikolaos for å ta kirken i øyensyn. Han forklarer hvor de kom seg over gjerdet, men jeg velger å stå over. Det er grenser for mye undring, historie og vemod jeg kan ta innover meg på en og samme dag. Jeg smetter i stedet innom to mindre kapell. Et har markbloster i alle farger som stikker ut fra sprekker i avrundede vegger og tak. Her er faktisk noen mørke freskoer igjen innendørs. De vil ikke vare lenge. 

På min vei nedover mot utgangen treffer jeg enda to britiske menn. Disse er overvektige 50-åringer med dyp rosa svetteglinsende pannebrasker i den steile oppoverbakken. 

-  Det ligger vel en pub her oppe? Spør den ene heseblesende. 

- Nå trenger vi virkelig en kald pint, tilføyer den andre. 

De snur resolutt på hælen når jeg sier at her er det bare ruiner, falleferdige kirker og rester etter en festning. Jeg undres hvorfor de i det hele tatt har kommet hit. Oppstigningen til ruinene har de nettopp startet på når de gir opp. 

- Vi lar de forbanna tyrkerne ha historien sin i fred. Den har aldri angått oss, brummer han som først førte ordet. 

Torden har buldret rundt om på himmelen i minst en time allerede. Svarte skyer er i ferd med å trekke seg sammen når jeg går ut den andre offentlige inngangen /utgangen til gamle Kaya. Kjøper et urimelig dyrt armbånd av en kone med skaut som lager smykkene selv og står og selger dem her det vandrer tåpelige turister. Det blir mitt håndfaste minne fra ruinbyen. 

Til tross for tordenskrall tar jeg en omvei rundt hele den nye landsbygden på sletten. Redder meg innomhus på Pyramid Boutique Hotell akkurat i det himmelens sluser åpner seg. Jeg hadde gledet meg til slaraffenliv på bassengkanten men det kan jeg glemme. Temperaturen har falt med 10 grader og regnet så hardt at det spruter en halvmeter opp fra den tørre bakken. 

Regnet slutter i det det begynner å mørkne. Kveldsturen legges til Antiq Restaurant for et godt måltid middag. Trodde jeg. Dessverre er jeg lurt av et stort PR-budskjett og lekker webside. Maten er smakløs og service ikke-eksisterende. Det eneste som er høyt er prisen. Det får trekkes av tabbekvoten.