Izmir - Kayaköy

Dag 13 av 35.

Morgen på Hotel Piano i Izmir. En grei frokost er inkludert i den latterlig billige prisen og serveres i det som var pub i går kveld. Det prates russisk og tyrkisk rundt meg. 

Forventning og sommerfugler i magen for nå gjenopptar jeg planlagt reiserute. Bussbillett sørover til Fethiye ligger i FlixBus-appen. Taxi til busstasjonen et godt stykke utenfor Izmirs bykjerne bestilles i BiTaksi-appen der jeg står på fortauet like utenfor hotellets resepsjon. Den sosiale, muntre, engelskspråklige resepsjonisten kommer ut for en røyk og en prat mens jeg observerer den bestilte taxiens bevegelser på iPhonen. Hvorfor kjører den i motsatt retning enn hvor jeg befinner meg? Det ser ut som sjåføren roter noe skikkelig. Etter 10 minutter ringer resepsjonisten taxisentralen etter ny taxi og jeg kansellerer bestillingen i app’en. Selvfølgelig dukker det opp 2 taxisjåfører samtidig for den kansellerte rotekoppen har ikke fått med seg at den var kansellert. Resepsjonisten redder situasjonen med å si at det måtte ha vært en helt annen person og ikke meg som hadde bestilt den.

Izmirs busstasjon er stor men langt fra størrelsen til Esenler i Istanbul. Her som andre steder blir jeg geleidet til riktig perrong etter å ha kjøpt meg deilig fersk påsmurt take-away fra en av kaféene. Bussturen tar i underkant av 6 timer men tiden går utrolig raskt. Har musikk og lydboken «Kamelskyer» av Thorvald Steen på øret. Dessuten får jeg livlig selskap allerede på neste stasjon. Der kommer det på en engelsk familie fra Reading med seter like ved siden av meg. Helt uventet kan det føres en normalt forståelig samtale og ikke knoting og enstavelsesord på tyrkisk og tysk. 

Ella, Richard og den voksne datteren Karry skal også til Fethiye. De skal besøke broren til Richard som de ikke har sett på mange år. Broren har vært engelsklærer i på en skole i Izmir men er nå pensjonist og bosatt i en liten landsby like utenfor Fethiye. Familien fra Reading har valgt å se flere arkeologiske og historiske steder langs indre vestkyst på vei til familiegjenforeningen. De har altså slått to fluer i en smekk. De reiser som meg med ryggsekk, gode sko og kollektivt. De har til og med forsøkt seg på tog som var en fin men alt for saktegående opplevelse. 

I det vi når busstasjonen i Fethiye inviterer Ella meg med på restauranten hvor de skal møte Richards bror. Det hadde vært artig men jeg avslår da det begynner å bli sent på dag. Jeg må komme meg til bestemmelsesstedet mitt i Kayaköy som ligger i et høydedrag over Fethiye. 20 minutter unna, sladrer Google Maps. Men hvordan kommer jeg meg dit? 

Jeg spør etter dolmuș eller minibuss til Kayaköy på busstasjonen. Først en anelse forvirring, som de aldri har hørt om stedet. Så lyser en mann opp. 

- Ah! Du mener Kaya?

- Mulig det, sier jeg og drar fram kartet på Google for å peke hvor jeg skal.

Jeg blir sendt til en hovedgate utenfor busstasjonen med ordene «Kaya dolmuș». Og der finner jeg utrolig nok et busskur med en rutetabell som sier at det går en dolmuș om en 10-minutters tid. I ventetiden ser jeg det har kommet meldinger fra Pyramid Boutique Hotell i det som tydeligvis lokalt kun heter Kaya. Köy betyr bare "landsby" er jeg blitt forklart. Meryem på Pyramid råder meg til å ta taxi i meldingen fordi jeg vil ha problemer med å finne annet transportmiddel som turist. Men her står jeg altså og der kommer en dolmuș merket Kaya. Billigere og enklere kan det umulig gjøres.

Det blir mer for de få lirene enn det jeg først trodde. Det blir gjerne det når man reiser kollektivt. Det første sjokket er at majoriteten av passasjerene på dolmusen er svetteglinsende, veldig rosa og så godt som nakne etter tyrkisk standard. De snakker alle engelsk med britisk aksent. Dolmusen tar en rundtur om Ölüdeniz. En gang en liten tyrkisk fjellandsby, nå tydeligvis innlemmet i Great Britain. Etter min svært så tyrkiske tur så langt kan jeg ikke hjelpe for at øynene mine utvider seg i stor undring over hvordan utenlandsk turisme kan totalt dominere og ødelegge noe som sikkert en gang har vært et fredelig, vakkert sted ute i naturen. Nå er det et vell av usjarmerende restauranter (Real Italian Restaurant, English Restaurant, London Taste Buds...), puber (Dublin Bar, Irish Pub, The Crowns Pub...) og suvenirsjapper over en lav sko. Jeg begynner å engste meg for hvordan Kayaköy eller bare Kaya vil være. Det er jo bare litt lenger borte i skogholtet. 

Alle de rosa går av ved ulike hoteller i Ölüdeniz. De blir erstattet av lokale skolejenter og kvinner i hotelluniformer. Trolig de som rengjør rommene til de rosa menneskene. Samtlige med hvert hårstrå omhyggelig dekket av hijab eller skaut. Så bærer det avsted mot Kaya. Det neste som skjer er at vi blir kastet av helt i utkanten av Kaya. Det er flere enn meg som reagerer men det nytter ikke med innsigelser hverken på norsk eller tyrkisk til sjåføren. Vi må labbe videre til fots. Jeg er imidlertid overlykkelig. Kaya er en helt annen planet enn Ölüdeniz. Det er akkurat slik jeg trodde det skulle være her. Skikkelig landsbygd og med en gigantisk spøkelsesby av grå runier som trekkplaster. Ruinenes tomme vindusåpninger myser etter meg der jeg går langs den endeløse landevei for å finne mitt bosted på motsatt side av landsbyen. 

Det vokser sitroner ved trappen min på Pyramid

Pyramid Boutique Hotel består av flere lave hus i en stor, vakker, frodig hage. Jeg følger et skilt i hagen som sier "Reception" og finner Yasin sammen med en annen mann i det som også er en hagekafé. Får servert cay under innsjekkingen men det er også omtrent det eneste kaféen har å by. Sesongen starter ikke før om en 2 ukers tid. Jeg tilhører oppvarmingstruppen. Får tildelt et stort rom i 2. etasje med balkong og hageutsikt. Det er vakkert med håndbroderte tekstiler og fine, gamle møbler. Her skal det bli godt å være og jeg prøver å ikke irritere meg over døgnet jeg har mistet i dette paradiset på grunn av natten i støyende Izmir.  Nå er jeg i alle fall her. 

I det jeg kommer ut hører jeg tysk. Jeg er altså ikke eneste utenlandske turist på bruket. Tar en runde i hagen for å gjøre meg kjent. Her skal være et basseng og jeg finner Yasin plystrende opptatt med å rengjøre det. 

- Bassenget vil være klart for deg i morgen, opplyser han. 

Fra jordene rundt Pyramid Boutique Hotel

Kayaköys eneste moské

Nå skal jeg uansett finne en restaurant for å spise. Han har flere å anbefale. Jeg hører ikke ordentlig etter men valser avgårde i samme retning som jeg ankom. Minnes jeg passerte flere. Jeg velger meg Lebessos Wine House. Her er åpent, vakkert og med utsikt mot solnedgangen fra den åpne terassen i 2. etasje. Restaurantens navn lover vin men det har også vidunderlig mat servert på de lekreste fat. Det blir en nytelse for alle sanser så la gå at prisene er nesten norske. Foruten meg selv sitter det kun en tyrkisk vennegjeng rundt et bord. Senere kommer det 8 engelske damer i godt voksen alder og i pene kjoler. Tipper de har tatt en tur fra britiske Ülüdeniz. 

Ikke vanskelig å spå at her vanker det noe godt

Det er så godt som mørkt når jeg vandrer tilbake gjennom landsbyen til Pyramid. Treffer noen få turister, fastboende og løshunder på min vei. Må slå på lykten på mobilen for å finne veien mellom de små gårdsbrukene som omgir Pyramid. Tar en kaffe på balkongen og synes livet er mer enn verdt å leve.