Gökçeada - Bozcaada 🇹🇷

Dag 6 av 35.

Min tyrkiske øyhopping går ikke helt som planlagt. Ferja jeg hadde tenkt å ta mellom øyene Gökçeada og Bozcaada eksisterer ikke og har aldri eksistert i manns minne. Det er bare å bite i det sure eplet (etter nok en velsmakende frokost) og rykke samme vei tilbake til dit jeg kom fra: Çanakkale. Akkurat som i Monopol. Jeg vet i det minst veien nå, eller?

Frokost på Salkım. I tillegg kom arme ridder og salt forvokst smultring

Minibussen til Merkeze kommer ikke innom stoppet nedenfor Salkım Otel. Ser den snur elegant nede på sletta og returnerer til by’n. Nice! Har den en annen rute på lørdager? Jeg har flere ferjetider å forholde meg til utover dagen så kan ikke miste denne ferja. Løper derfor opp til Ares som bestiller taxi til meg. Like etter kommer det lille trekløveret fra Istanbul. Får tilbud om å sitte på med dem men da skimtes min gule taxi allerede nede på sletta. Det blir til at vi kjører kolonne over øya i stedet. 

Det er regn og blåst med innevær på ferja. Jeg får selskap av et ungt kjærestepar i salongen. De er fra hovedstaden Ankara og har hatt en natt i Merkeze på Gökçeada. Påstår de ikke fikk sett noen verdens ting av øya for det hadde vært så fryktelig vær. Da må det ha vært dårligere vær midt på øya enn hos meg i Kaleköy. Nå skal de til Çanakkale for en ettermiddag og natt der før de setter seg på flyet hjem. De sliter med å finne et skikkelig hotell for natta men da glimter jeg til med lokalkunnskapen min. Til gjengjeld googler de vilt på tyrkisk for å finne en buss til meg fra Çanakkale til Geyikli ferjekai. To lokale damer engasjerer seg også i å få meg billigst mulig frem. Om jeg vet hvor mye det koster å ta taxi en hel time? Jeg vet sånn cirka. Jeg forteller også at jeg ikke har tid til buss for jeg kan ikke miste ferja til neste øy. Det går bare 4 i døgnet nå i lavsesongen. De to lokale damene nikker seg enig. Jeg vil ikke rekke ferja om jeg tar buss. Det er et faktum.

Ferja klapper til kai på Bozcaada 

Halvannen time på ferje fra Gökçeada, dolmuș i 20 minutter over Gallipoli, en halvtimes ferje til Çanakkale, taxi til Geyikli ferjekai med en sjåfør som lurer på hvorfor jeg har reist fra ektemannen min. Dra alene til romantiske Bozcaada er jo bare tull, mener han. Jeg tar ferja likevel. Den tar cirka 40 minutter i ruskeværet. Ferjeleiet ligger midt i byen om det kan kalles en by. Sola  begynner å skinne når jeg går i land. Alt ligger til rette for en deilig og annerledes øyopplevelse denne sene ettermiddagen og kvelden. For det er alt jeg rekker. I morgen venter neste destinasjon. 

Finner lille Nirvana Otel etter å ha plundret noen minutter. Det ligger i et smau og ikke i en av hovedgatene. En vever, vakker og smilende eldre kvinne med skaut tar imot men hun roper på andre. Hun forstår engelsk men kan ikke snakke språket. Svigerdatteren, Yemen, sjekker meg inn. Sier hun vil koke kaffe til meg og så må jeg hvile meg for jeg har reist langt. 

Småbåthavnen, den godt bevarte festningen og de greske vindmøllene

Hvile? Det har jeg ikke tid til. Da får jeg jo ikke sett en skitt før det blir kveld. Dessuten har jeg jo sittet på rumpa i hele dag på ferjer, buss og bil. Sulten er jeg også. Strener derfor ned mot sentrum igjen, får et lite opphold der et brudefølge danser rundt på torget, før jeg dumper ned på en lokal sak for å gomle i meg ikke verdens best köfte i brød. De har Efes til å skylle ned med og mett blir jeg. 

Gatesjarm

Så starter en lengre oppdagelsestur. Begynner med den vakre festningen men den stenger om en halvtime. Ikke verd pengene. I stedet går jeg rundt kaiområdet, jobber meg på kryss og tvers oppover byen til venstre for ferjeleiet, før jeg ender over på motsatt side. Det er så sjarmerende nydelig at turen går opp og ned og på tvers i gatene. Kommer til slutt i et enormt restaurant-område. Enormt til å være på et så lite sted. Nå er det bare tyrkiske helgereisende her. Det kommer nok flere lenger uti mai. Til slutt blir jeg sittende med en varm, dalende sol i ansiktet på en kaffebar før jeg går hjem. Konkluderer med at jeg har sett det som er verd å se og nå begynner det å mørkne. 

Gatesjarm

Dagen er slettes ikke over. Yemen er helt fortvilt fordi hun ikke fikk servert meg kaffe. Om jeg vil ha den nå? Vi blir enige om çay i stedet og vi tar den sammen utendørs. Hun lurer på om jeg føler meg ensom når jeg reiser alene. Det benekter jeg. Jeg treffer jo så mange hyggelige folk hele tiden, men innrømmer at det blir mindre prat enn vanlig når så så kan engelsk og jeg ingenting tyrkisk. 

Ved inngangen til lille Nirvana

- Huff ja, tyrkisk er litt vanskelig selv for meg, ler hun. 

- ??

- Arabisk er morsmålet mitt. Jeg kommer fra et lite sted utenfor Homs i Syria, fortsetter hun. 

Den unge kvinnen har opplevd mer enn de fleste. Først flukten fra IS. Reddet seg inn i Libanon og bodde der til hun fikk visum til Tyrkia. Fikk brukt utdannelsen sin som apotektekniker på et apotek i Antakya, så nær hjemlandet det er mulig å komme. Forelsket seg hodestups i eieren av apoteket som hun nå er gift med. 

- Men så kom det kraftige jordskjelvet for vel et år siden. Antakya var et av stedene som ble hardest rammet. Vi var heldige som overlevde begge to, sier hun og skjelver over hele kroppen. 

- Så var det bare å flykte igjen, men denne gangen hadde jeg jo Tunc. Vi fant denne herlige øya, kjøpte dette huset som vi ble ferdige med å pusse opp for 3 måneder siden. Nå er vi hotelleiere og elsker dette livet! Men, jeg klarer ikke gå opp i høye hus lenger. Dette er perfekt.

Jeg som har vært i Syria og Libanon får en stjerne i boka. Hun sier at jeg må få sett resten av øya. Ringer Tunc og vi presser oss inn i den to-seters jeepen deres. Jeg undres over at han snakker amerikansk. 

- Hadde 10 år av oppveksten i Texas, svarer han. Egentlig er han fra er lite sted nær Marcin, Tyrkia. I alle fall foreldrene er derfra. Han selv har levd både her og der i voksen alder. Yemen mobber han for at han aldri har vært i Syria sånn som oss. 

Kjøreturen blir ikke så lang for øya er bitte liten. De viser meg et jorde de har kjøpt. Her har de plantet masse lavandel. Planen er å produsere produkter med lavendel samt tilby foto-sessions som bryllupsfotografering i lavandelåkeren. De snakker entusiastisk i munnen på hverandre mens de forteller. Jeg blir helt bergtatt av deres enorme pågangsmot og viljestyrke. 

Vi har en liten stopp og benstrekk på Ayazma-stranden. Den er tom men de forsikrer at den er overfylt hver sommer når det daglig kommer 10.000 turister til øya. Selv nå er det mange gjester på to av restaurantene her. De forteller at det er fordi øyas beste solnedgang nytes herfra. Den har vi kommet for sent til. 

Det stopper ikke her. Jeg får ikke gå på rommet når vi er tilbake. Jeg nødes til å bli med opp i leiligheten deres og spise middag. Stekt fisk, stekte poteter og salat. Tuncs foreldre er der også. Far snakker flytende engelsk etter årene i Texas. Mor er veldig med i samtalen men må ha oversettelses-hjelp. Det blir prat om kulturforskjeller (med spørsmål om noen nordmenn hadde tatt dem med på kjøretur om de kom til Norge…), historie og håndarbeid. Mor har hørt at vi strikker vakre gensere i tradisjonelle mønster der jeg kommer fra, hvor jeg resolutt drar frem bilde av min Covid-strikkede genser i Nordlands-mønster. Hun høyner den ved å drasse frem sin bestemors håndbroderte bryllupskjolen i purpurfarget nervøs fløyel med tykke, tunge fullbroderier. Den er tung som et uvær på grunn av de mange broderiene. Den er mye eldre enn Tyrkia. Den er fra 1800-tallet og Det Osmanske Riket. Det er en ære å bli vist noe sånt.

Jeg forteller dem om turen min Tyrkia trill rundt. De er ytterst interessert. 

- Du kan virkelig glede deg til du kommer i det sørøstre hjørnet, sier Tunc med en nikkende far.

- Artig at du sier det. Tyrkere jeg har truffet så langt sier at Alanya er bedre for meg, bortsett fra han jeg bodde hos i Fener. Han var bereist, sier jeg. 

- Det er fordi tyrkere flest ikke har vært i det hjørnet av sitt eget land. De er fulle av fordommer og aner ikke hva de snakker om, svarer Tunc. 

Meg og mitt utrolige vertskap

Så blir det natt på øya. Lukker øynene men det er mye å tenke på. For eksempel hvor utrolig heldig jeg som kan reise fritt rundt på dette viset og treffe så fantastiske mennesker. Men også på hvor bortskjemte og lite motstandsdyktige vi der oppe i nord er i forhold til tøffingene herfra.