Gaziantep
Dag 21 av 35.
 |
| Mosaikk-selfie |
Zeugma Museum. Jeg hadde ikke vært mange timene i Gaziantep før jeg forsto at her ligger et av verdens største mosaikkmuseum. Et "must" for alle reisende uansett nasjonalitet. Muséet ligger på en annen kant av byen enn meg men jeg gjør som jeg pleier: sjekker hvor langt det er å gå til målet. Mr. Google forteller at det er kun 2,5 km dit og gir meg to alternative veier å velge mellom. Ikke noe problem. Pakker dagstur-sekk, kliner på solfaktor 50 og legger i vei den veien som jeg tror er mest interessant.
Første del av turen går strake veien til festningen, altså dit Google og MapsMe burde ha vist vei i går. Før festningen finner jeg to fargerike bedesten'er som jeg nysgjerrig titter innom. Små basarer hvor det foregikk kjøp og salg, uten innkvartering, den gangen veien var en silkevei. Den første huser en kafé. Den andre, Millethan, består av både kaféer og flere ulike butikker. Bygget har røtter helt tilbake til 1575, beordret bygget av Lala Mustafa Pasha. Han kjenner jeg fra før for det er samme mann som beordret byggingen av det som i dag er Hammam Muséet. Han Mustafa var en driftig mann. Han stod også bak erobringen av Kypros på 1500-tallet. Øya var en del av Det Osmanske Riket frem til britene snappet tak i den under 1. verdenskrig.
 |
| Jemen-sko. Tradisjonsrike og stadig like populære skinnsko som produseres i sør /øst Tyrkia, Syria og Jemen |
Millethan ble innkvarteringssted i tillegg til å være en basar da 2. etasje ble bygget i 1890. I denne etasjen er det i dag flere kunsthåndverkere som holder til. Her finnes også et Baklava Museum som jeg nysgjerrig stikker innom. Foruten en utstilling av gamle baklavaformer i alle størrelser, sirupsbeholdere, nøtteknusere og kjevler er det en levende baker her. Han er i full gang med å demonstrere hvordan baklava skal bakes. Jeg har selv bakt baklava en gang. Det ble med den ene gangen. Den smakte ikke så aller verst men det gikk en halv dag til jobben. Den ville heller ikke vunnet noen skjønnhetskonkurranse om noe slikt finnes for baklava. Det er helt tydelig at denne bakeren har bakt baklava før. Det er ikke måte på antall syltynne filodeiger som strekkes ut, og lag med pistasjfyll, rosevann og sirup som det dynkes med. Selv om bakeren er rask og fingernem tar det likevel tid å bake en skikkelig baklava.
 |
| Her bakes det baklava |
Jeg runder borgen og tar Haraf Sokak i nordøstlig retning. Gata har ikke rukket å gå over til å hete Nizip Caddesi før jeg husker det ikke alltid er like smart å tenke som en nordmann. Ikke langt hjemmefra. Det er ikke alltid like idyllisk å spasere selv om avstanden på kartet er kort. Minnes plutselig en heftig vandring blant nedsarvede bilverksted og langs motorveier i Beirut, på vei til Nasjonalmuséet. Der snublet jeg også over en tog-kirkegård, noe som var interessant nok siden det ikke har gått tog mellom Beirut og Damaskus siden før 1976. Spaserturen til Zeugma Museum blir i sammenligning som barnemat å regne, men idyll vanker det lite av. Veien jeg har valgt tar meg gjennom et gammelt, falleferdig industriområde. Produksjon av tepper, tekstiler, bil- og maskindeler. Har industrien flyttet ut av sentrum til større og moderne lokaler utenfor? Noen av dem har kanskje gått konkurs? Flere av byggene er dessuten halvveis rast sammen. Trolig har jordskjelvet gitt dem en dytt. Det er spøkelsesaktig å gå gjennom dette grå, støvete og solsvidde strøket. Jeg skvetter høyt når jeg plutselig ser en mann kledd i svart på den andre siden av gaten. Er det en vaktmester som går igjen?
 |
| Uheldig med veivalget. Ikke det mest idylliske området av Gaziantep |
 |
| Fine røde valmuer, stygge bygg |
Fabrikkområdet tar slutt der jeg skal krysse et monster av en motorvei. Heldigvis kan den krysses forsvarlig via en bro. Jeg puster lettet ut, ikke bare fordi broen har fortau men like mye fordi området på den andre siden er et boligområde. Riktig nok slitt og fattigslig, men det bor familier her omgitt av små kjøkkenhager mellom de lave blokkene. Fjærkre av typen som legger egg flakser rundt gatehjørnene. Av de sjokkerte blikkene skjønner jeg at de som bor her ikke er vant med å se vestlig reisende. Jeg hilser merhaba til høyre og venstre som for å fortelle at jeg ikke biter. De nikker merhaba tilbake.
 |
| Nabolaget jeg passerte gjennom |
Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg har fått målet i sikte. Et stort, moderne og monumentalt bygg ligger i bånn av bakken. At det er en ombygget fabrikk er helt umulig å se. Flere turistbusser står på rekke og rad. Gule taxier står på rekke og rad. Jeg har alt bestemt meg for å ta en av dem tilbake. Solen blinker glitrende i privatbiler på parkeringsplassen. Billettprisen er overhodet ikke tyrkisk. Den er på høyde med norske prestisje-museum for vestlige turister.
 |
| Inngangspartiet til Zeugma Museum. Atatürk er som alltid tilstede |
Muséet på hele 30.000 m2 åpnet i 2011. Alle disse kvadratmeterne er fylt med mosaikker og gjenstander funnet i og i umiddelbar nærhet av Gaziantep. De fleste er fra den gresk-antikke byen Zeugma, dannet 300 år f.Kr. av en av Alexander den Stores hærførere. Han døpte byen for Seleucia. Stedet var egnet for kryssing av elven Eufrat som er den lengste i Vest-Asia. Eufrat og Tigris er de viktigste vannårene i Tyrkia, Syria og Irak. De to elvene har ulike kilder i Tyrkia, men møtes og renner sammen ut i den Persiske Gulf. Dessverre har ikke hverken Syria eller Irak samme gleden av elvene som i tidligere tider fordi vannmengden er blitt så liten. Noe skyldes klimaendringer men den største årsaken er overforbruk og oppdemming av vannet i Tyrkia. Konflikten om vannet i disse elvene blir større mellom Tyrkia og deres naboland i sør for hvert år som går.
 |
| Ikke bare mosaikk. Her er også romerske stauer og veggmalerier |
Der det gikk an å krysse en elv og bygge en bro, dannet det seg raskt samfunn, så også i Seleucia. Der det er broer har det alltid vært penger å tjene i form av tollavgifter. Det er vel det vi i dag kaller bompenger og veiavgift. En brokrysning er også et sted der folk har møttes fra fjern og nær. Og folk trenger mat, overnatting og har ganske sikkert handelsvarer med seg som skal byttes eller selges på markedsplasser. Stormakter kommer og går. Romerne utkonkurrerte hellenerne og Seleucia ble omdøpt til Zeugma. Et par romerske legioner holdt til her for dette var i flere hundre år romernes mest strategisk viktige utpost mot det persiske riket. Zeugma ble et velstående handelsimperium og et religiøst senter. I år 253 klarte ikke romerne å forsvare Zeugma mot perserne lenger. Innbyggerne flyttet, kun noen bønder ble igjen. Perserne hadde liten interesse av å bevare byens storslagenhet og de manglet også romernes ingeniørkunnskap. De grandiose romerske villaene ble stående å forfalle. Stedet ble mer eller mindre liggende ubebodd etter at araberne startet med sine plyndringstokt på 600-tallet.
Araberne er ikke de eneste "plyndrerne". Vestlige stormakters kolonisering av verden brakte også med seg skattejegere. Lokalbefolkningen nær Zeugma skjønte straks at den gamle romerske dritten interesserte skattejegerne. De grov opp gjenstander og deler av mosaikker som de solgte billig for å spe på sin ellers magre og ustabile inntekt. Skattejegerne stod i kø for å kjøpe og de engasjerte også lokale bønder til å grave for å slippe å gjøre drittarbeidet selv. Skattene ble solgt videre til private samlere og stormaktenes museum i hjemlandet. Denne plyndringen har pågått til langt inn på 80-tallet, til arkeologer kom på banen og fikk myndighetene til å sette en stopper for den ulovlige handelen.
 |
| De rike har hatt de fint til alle tider. Romersk latrine |
Men så er det det med myndigheter. De har gjerne annet som må gjøres enn å prosjektere og vokte antikke utgravninger. Tyrkiske myndigheter trenger mer energi for å fremme vekst og økonomi. Hele 22 demninger ble bestemt bygget i Eufres og Tigris-elvene, inkludert 19 kraftstasjoner. Zeugma ligger nå nesten helt dekket av vannmasser etter at den gigantiske Birecik-demningen åpnet i år 2000. Da byggeplanene ble signert fikk arkeologer fra inn- og utland det travelt med å grave ut de viktigste delene av den antikk-greske /romerske /persiske byen som er unik i sitt slag. Utgravningen var et kappløp med tiden og foregikk bokstavelig talt mens vannet steg. Myndighetene på sin side tok det hele med stoisk ro for deres "studier" tilsa at mosaikkene ville være bedre ivaretatt for fremtiden under vann. Fakta derimot viste at de over 2000 år gamle vakre mosaikkene begynte å gå i oppløsning kun etter måneder under vann. Så uvitende "arkeologer" velger myndighetene å tro på når islamske land står klar med finansiering av tyrkisk infrastruktur som sikrer Erdogans politiske ledelse i årevis fremover. En reversering kom ikke på tale. Avtalen er trolig som andre avtaler Tyrkia har med utenlandske investorer. Det er investorene som nyter godt av inntektene i x antall år fremover mens Erdogan får æren som handlekraftig leder. Regningen kommer først når han er gått av tronen.
Kunstskattene som er reddet fra vannmassene i Zeugma har kommet hit til muséet i Gaziantep. Arkeologiske utgravninger pågår fremdeles under og rundt vann for å redde mer. For meg er det ytterst lærerikt å vandre rundt på mosaikkmuséet. All informasjon er oversatt til engelsk og muséet er oversiktlig og innholdsrikt. Etter 20 dager i Tyrkia er jeg imidlertid blitt usikker på hva som kan betraktes som fakta og hva som er politisk festtale. Det gjelder spesielt på store statlige museum. Det viktigste jeg har lært så langt på min ferd rundt dette mektige landet er at fakta fargelegges etter øyet som ser.
 |
| Utsnitt fra Zeugmas aller største mosaikkbilde som måler 71,57 m2. Det viser Theonoe og hennes søster utkledd som prester. Bildet ble delvis ødelagt av vann strømmende inn i demningen. At bildet ble reddet kan kun takkes tekniske problemer rett etter åpning av demningen. Vannet måtte pumpes ut og innen ny oppdemning klarte arkeologene å "spa" det opp |
Mange år senere, i 2011, åpnet The Wolfe Center ved Bowling Green State University i Ohio, USA. Et prestisjebygg dedikert studier innen kunst, musikk, teater og film. Utvendig ligner kunstsenteret på Operaen i Oslo med sine skeive, store takflater. Ikke så rart kanskje, for det er det norske arkitektfirmaet Snøhetta som har tegnet begge byggene. Store mosaikkbilder ble funnet frem fra et lager, rengjort og lagt under beskyttende glass i gulvet. Mosaikkene vakte interessen til to amerikanske kvinnelige kunsthistorikere. For hvor kom mosaikkene fra og hvordan var de havnet hit? Det var ingen tvil om at de var ekte og svært gamle. Universitetet kunne fremlegge et opprinnelsesbevis mottatt av selgeren Peter Marks Works of Art Gallery i New York. Det kunne fortelle at de 12 mosaikkene opprinnelig var fra Antioch, en antikk gresk by grunnlagt på samme tid som Zeugma, nær Antakya på Syria-grensen. Damene slo seg ikke til ro med det, for knuste mosaikk-fliser tydet på at de var stjålet. De tok kontakt med arkeologer og historikere i Tyrkia, men tyrkerne fikk ikke bildene under glassgulvet i Bowling Green til å stemme med restene i Antioch. I Zeugma passet imidlertid puslespill-brikkene perfekt. Dette var bildene som manglet!
Lobbyen i The Wolfe Center er ikke fullt så spennende lenger. De 12 mosaikkbildene ble sendt tilbake til rettmessig eier i 2018. Jeg står og ser Sigøynerjenta i øynene. Hun har fått ansiktet sitt tilbake og er blitt en berømthet med status som Tyrkias svar på Mona Lisa Den uutgrunnelige kvinneskikkelsens store øyne forfølger forbipasserende med blikket. Hun blir brukt i all promotering av både Zeugma Mosaikk Museum og byen Gaziantep.
 |
| Eros /Cupid (elskovens gud) og Psykhe (personifiseringen av kjærlighetens begjær i gresk og roersk mytologi). Bildet ble funnet i Poseidon-villaen i Zeugma |
Men hvem er egentlig rettmessig eier av slik kunst? Tyrkere som folkeslag ankom dagens Tyrkia lenge etter både antikke grekere og romere var forsvunnet inn i de evige jaktmarker. Arkeologiske funn fra disse periodene er ikke en bit av deres historie. De har bare fått den på "kjøpet" siden de nå en gang bor der de bor i dag. Det kan være forklaringen på at tyrkerne aldri har brydd seg særlig om hverken antikk-gresk, romersk og ei heller bysantinsk historie og bevaringen av skattene etter dem. Levningene er ikke deres. Er det også grunnen til Tyrkias mange forfalne bysantinske kirker og greske bygg av nyere dato? At det egentlig ikke skyldes rivalisering mellom kristen og muslimsk tro? Eller skyldes det begge deler?
Etter timer på det kjølige, luftige moderne muséet tar jeg turen innom kaféen som ligger utenfor i det store atriumet. Den skuffer. Står absolutt ikke i stil med muséet for her selges kun internasjonal te, nescafe, plastemballerte tørre konserveringsmidler og museumssuvenirer. Ingen lunsj. Finner tiden moden til å dra tilbake til min egen del av byen. Labber derfor mot rekken av gule taxier men øyner et busstopp med mange mennesker like bortenfor. Jeg er 2 sekunder unna da bussen mot sentrum kommer og går uten meg. Nå har jeg likevel kommet i gang med gåingen så fortsetter langs en rekke splitters nye forretningsbygg i glass, svinger rundt noen splitters nye hypermoderne boligblokker og finner en undergang under motorveien.
Returen går langs en mye triveligere rute enn den jeg kom. Først treffer jeg på jernbanestasjonen som er stor og flott men helt uten liv. Den ser stengt ut. Gaziantep ble ikke knyttet til Tyrkias jernbanenett før i 1953 men stasjonsbygget som er fra den tiden ser flott ut. Kanskje nylig renovert i forbindelse med et annet av Erdogans mange store infrastruktur-prosjekt, nemlig oppgradering til høyhastighetsbane mellom Mersin, Adana, Osmanyie og Gaziantep. Min opprinnelige reiseplan var å ta toget fra Adana til Gaziantep som den eneste mulige togstrekningen på turen min langs grensestrøkene. Det ble buss fordi prosjektet som skulle vært ferdigstilt i april ikke er ferdig likevel. Utenfor jernbanestasjonen er det antydning til liv. Her er en kiosk som selger iskrem, vann, frukt og annet godteri som kiosker gjerne gjør. En liten gruppe pensjonerte jernbanearbeidere har samlet seg rundt et gammelt skinnende svart lokomotiv som har kjørt av sporet for lenge siden. Det står der kun til pynt mellom kiosken og stasjonsbygget. En av mennene vifter med mobilen og lurer på om noen av oss i kiosk-køen kan ta bilder av dem sammen med lokomotivet.
Jeg er tilbake ved festningen. På oversiden finner jeg smale gater jeg ikke gikk i går. Snubler over en mann med hatt som sitter på en krakk og tar seg en blås. Eller er det egentlig derfor han sitter der? Han reiser seg straks og inviterer meg innenfor til hans lille private museum. Det står Devri Alem Para Müzesi på et skilt, men hva er nå det for et museum? Det blir underordnet for Esat Kaplan er vanvittig entusiastisk og inngangsbilletten nesten gratis. Jeg får bokstavlig talt mye penger for pengene. Esat har samlet på sedler og mynter fra alle nasjoner i hele verden i snart 40. Flere av nasjonene eksisterer ikke lenger, som Jugoslavia, Belgisk Kongo, Ceylon, etc. I et album finner jeg penger fra Det Osmanske Riket. Lokalet er et gammelt, slitent jødisk hus hvor opprinnelige eiere trolig har forduftet for lenge siden. Til de evige jaktmarker eller ut av landet. Det er nå fylt med de forunderligste utstillinger. Her er 3,5 tonn mynter bokstavelig talt syltet ned på glass. Syltetøyglassene står tett i tett på små hyller langs alle vegger. Her er bilderammer med sedler i tillegg til flere pengetrær. Innimellom er det annet forunderlig å se. Som gammel elektronikk og veggur. Her er et fotohjørne kalt "Escobar kösesi" (Escobars hjørne) hvor jeg blir dyttet ned i en skinnstol for å posere. Det er et eventyrlig og muntert sted hvor jeg kommer i prat med et ektepar fra Istanbul. Vi er travelt opptatt med å vise hverandre nye oppdagelser og latteren sitter løst. Vi poserer sammen med Esat som kommer med cay til oss. Betaling? Nei, penger har han virkelig nok av.
 |
| Eskobars personlige assistent |
Etter et lattermildt güle, güle (ha det) er det på tide å fylle magen og ikke bare sinn, sjel og hjerne. Jeg drar innom Yesemek hvor jeg fikk verdens beste mat og service første kvelden. I dag er lokalet fullt men de klarer likevel å finne et lite bord til meg. I dag har jeg også plass til dessert. Den ser ut til å bestå av sjokolade men smaker mer av malte pistasjnøtter, kakao, dadler og en anelse salt karamell. Eventyrlig godt alt sammen.
 |
| En nytelse av en dessert |
En aldri så liten tyrkisk kaffe på tampen av måltidet spriter meg opp til å vandre videre. Det er flere blikkenslagere og små "skraphandlere" videre bortover gata. Skraphandlerne har et vell av antikvariske skatter i sine støvete kroker og rotete hyller. Suleymans "skrap" er spesielt interessant. Bortgjemt i hyllene hans finner jeg flere små osmanske metallkrus med vakker håndgravert islamsk dekor. Jeg har allerede to slike hjemme. Det første fant jeg hos en skraphandler i Hurghada, Egypt. Det andre i basaren i Korcë, Albania. Jeg vil også ha et fra Tyrkia men alle er like fine så her blir det elle melle. Jeg er ikke god på pruting og Suleyman har garantert sett siklingen min. Han kommer med en liten flaske brus til meg mens jeg pløyer meg gjennom sakene hans. Returnerer stadig tilbake til krusene. I motsetning til krusene hjemme er disse overraskende blanke og fine. Jeg bruker det som innfallsvinkel til prutingen min.
- Jeg skal ha et av disse krusene men betaler ikke mye. De ser jo aldeles nye ut og jeg betviler derfor ektheten, starter jeg.
Reaksjonen blir uventet. Suleyman har nemlig besøk av sin venn og eier av en av nabosjappene. Mehmet. Han kan ikke halvparten så mye engelsk som Suleyman men er en faktafrik med stålkontroll på opprinnelsesår på mange av disse historiske gjenstandene. Hvis Suleyman sier feil blir han bryskt rettet av sin venn. Han har allerede pekt ut flere gjenstander og referert til årstall. Suleyman har føyd til bruksområder. De har allerede prøvd å få meg interessert i en vannpumpe fra sen osmansk periode på adskillige kilo. Det var da jeg leende måtte forklare at jeg reiser med ryggsekk og ikke vil få plass i sekken. Nå er det alvorlige Mehmet som sitter og humrer.
- Det er fordi Suleyman er en pusse-frik, kommenterer han lystig mens han peker på sin venn som holder et par av de blanke krusene.
Suleyman skjønner ikke problemet. Han har gjort de gamle krusene fine som overhodet mulig. Fått vekk gammel dritt. Jeg blir usikker. Tar et av krusene med bort til lyset i vinduet. Skimter en mørk ring rundt bunnen av kruset, der det er umulig å komme til. Skal jeg tro på disse fine fyrene? Suleyman har hittil vært mer interessert i å høre om meg og Norge enn å selge meg saker. Firskårne Mehmet minner om en trygg klippe der han sitter på en krakk ved døren. Suleyman slenger ut en pris. Ikke helt billig. Jeg har plutselig funnet en liten virvlende dervisj i kopper som faktisk snurrer rundt og rundt. Ryggsekken rommer akkurat et krus og en dervisj.
- Jeg tar begge til prisen du oppga, prøver jeg meg.
Det blir ikke rare prutingen. Suleyman høyner prisen bitte litt, jeg nikker og drar opp tyrkiske lirer. Begge parter er fornøyd, og det er vel det som er en god handel? Tiden hos disse to herrene har rett og slett vært både hyggelig og interessant.
 |
| Brukt- og skraphandlernes gate. Gamle LP-plater med tyrkiske slagere selges her |
Solen er på full fart ned. Hele Gaziantep er blitt gylden. Jeg rusler en omvei hjem via nærmeste basar. Kjøpmennene er i ferd med å stenge bodene sine. Går hjem mot Anadolu Evleri, men stopper opp i hovedgaten hvor en fargerik og høylydt parade av gamle folkevogner farer forbi. Både ballonger, flagg og folk henger ut av bilvinduene. Jeg får ikke med meg hva som feires, men morsomt å se.
Nyter kvelden og stillheten i gårdsrommet før jeg går for å pakke. I morgen skal jeg videre øst, retning Irak.
 |
| Mitt "skrap" |
Kommentarer
Legg inn en kommentar