Gaziantep

Dag 20 av 35. 

I går sovnet jeg med smil om munnen og en rolig, tradisjonell, sørgmodig sang i ørene. Det satt en mann utenfor og sang. Trolig en av de ansatte. Sangen var for lav til at jeg oppfattet språket. Det kan ha vært tyrkisk eller kurdisk. Eller arabisk. Jeg har hørt slike sanger før. I Syria, Libanon, Jordan. De gjør uendelig godt å høre. De gir trøst. Trygghet. En sang fra uendelige tider i dette verdenshjørnet vi vestlige har fjernet oss fra fordi vi oppfatter det som urolig, uforståelig, utrygt. Jeg kunne ikke se mannen der jeg lå i sengen med gardinene lukket. Likevel sovnet jeg med bildet av en sakte syngende mann på en stol med en bønnekjede i høyre hånd. Furete fingrer som tvinnet raden av tre-perler rundt og rundt, perle for perle.

Lonely Planet-guiden min ligger på nattbordet, tykk som en bibel. Jeg triver fatt i den for jeg kan ikke helt huske hvorfor jeg er her. Hva var det som dro meg hit? Hva var det jeg skulle se og oppleve her? Jeg slår opp på G i innholdsregisteret bakerst i guiden. Finner ikke Gaziantep. Det kan da ikke stemme, tenker jeg. Byen er historisk og har hele 2 millioner mennesker. Det er Tyrkias 6. største by, beliggende midt på den gamle sagnomsuste Silkeveien. En kulturell by. Forundret blar jeg frem til kapitlet som omhandler sørøstlig del av Tyrkia. Det er et sørgelig tynt kapittel. Gaziantep er "glemt" nevnt av Lonely Planet.

Uansett er det noe som har inspirert meg til å gå av bussen her. Inspirasjonen må ha kommet andre steder fra. Reisebloggere på YouTube. Vakre bilder på Instagram. Spennende lesning på web-sider. Noe har fått meg til å bestille overnatting for 3 netter her. Tanken på den lille smakebiten fra i gårkveld, både visuelt og matmessig, får meg til å slenge fra meg den tykke guideboken og jumpe barføtt ut på det nydelige gamle steingulvet. Hvordan kan et steingulv føles så mykt? Kler på meg, letter på gule gardiner. Solen siver inn. Plan eller ikke plan; jeg er klar for dagen.

Fra den stille bakgården til Anadolu Evleri

Utenfor er frokostserveringen i gang på den allerede varme gårdsplassen. Velger et bord i skyggen. Buféen står i et hjørne. Det er å forsyne seg av grønnsaker, oster, egg, pølser, hummus, brød, börek, ulike dipper, tørket og fersk frukt. Ved de andre bordene sitter flere tyrkiske turister. Jeg så en soloreisende, ferm amerikansk kvinne i språk-utfordrende samtale med et ungt tyrkisk par da jeg kom ut. Hun forsvinner før jeg får opprettet kontakt og jeg ser henne aldri igjen, I stedet konsentrerer jeg meg om Google-maps som sladrer om mange spennende museum, spisesteder og basarer. Og en megastor festning. Den skal prioriteres for det ble som kjent ingen festning i Silifke. Den hadde vært stengt i flere år.  

Jeg har allerede reist meg fra bordet når jeg kommer på en liten praktisk detalj. Jeg er i ferd med å gå tom for rene klær. Hukker tak i en ansatt men hun skjønner ikke engelsk. Via oversettelse-app får jeg spurt om de vasker tøy. Hun kan levere dem til vaskeriet om hun får dem med det samme. 

Fullt så god hjelp får jeg ikke av Google Maps når jeg begir meg til festningen. Google kan umulig være særlig kjent i Gaziantep. MapsMe fungerer ikke bedre. De digitale veiviserne har bestemt at seg for å ta meg med på en hel liten runde rundt denne delen av byen. Det tar tid men jeg kan ikke skylde tidsforbruket kun på veiviserne. Her er så mye å se. Som butikker med syriske perlemor-dekorerte møbler, baklava og andre kaker, fargerike skjerf, gamle stasjonsbygg, moskèer og markedshaller. Passerer den eldste lille markedshallen og flere moskéer under restaurering. De står der omringet av stilas, verneduker og HMS-skilt. Antall moskèer under restaurering er så mange at store telt er satt opp på åpne plasser som midlertidig tilbud til de troende.

Gaziantep Nasjonale Park

Google Maps fortsetter å forvirre meg. Leder meg gjennom en stilig park og et område med nye, moderne bygninger. Noe ser offentlig ute men her er også restauranter. Og der, mellom et par av byggene ser jeg festningen på en høyde. På vei dit snubler jeg over Arkeologisk Museum. Første port er stengt med hengelås. Det er også den neste. Jeg går tilbake til port nummer en for der stod det tross alt et opplysningsskilt. Kanskje de har siesta? En vakt i blå uniformsskjorte har observert meg. Reiser seg fra en stol ved inngangen. Informerer om at her er det ingen siesta. Muséet er stengt for renovering. Ny åpningsdato er ennå ikke satt. Det synes veldig lenge å vente så jeg fortsetter mot festningen. 

Veien i dag blir til mens jeg går og jeg har ikke kommet langt før jeg oppfatter at også festningen er stengt grunnet renovering. Det har rast gammel stein ut fra den høye festningsmuren. Romersk stein som har ligget pent og pyntelig på sin plass siden festningen ble påbygget av keiser Justinian den 1. på 500-tallet. Han hersket over Romerrriket da det var på sitt største. På den tiden var festningen på bakketoppen allerede 200 år gammel. Også deler av tårnene er ødelagt. Festningsverket ville sett ut som en byggeplass fra middelalderen hvis det ikke hadde vært for at stilas, kraner, lasermålere, maskiner, ingeniører og bygnigsarbeidere med hjelmer i hard plast er av langt nyere dato. 

Festningen. Hele veggen til venstre raste ut under jordskjelvet i fjor 

Stemningen i de folksomme, livlige gatene rundt festningen kunne også vært hentet ut fra middelalderen. Her er rytmiske slag fra blikkenslagere langs fortauene som hamrer ut nydelige mønstre i fat, lykter, urner og tradisjonelle kanner. Her er treskjærere som spikker ut bruksgjenstander, sjakkfigurer, damspill og suvenirer i tre. Her er grønnsakshandlere som sitter i timevis og rensker hvitløk. Her er ostebutikker med et vell av ulike oster. Faste, løse, myke, seige, tørre, våte og knirkende oster. Her er gammeldagse kebabsjapper og hypermoderne kaffebarer. Her er fargerike suvenirbutikker maken til de som finnes over alt i turiststrøk hvor som helst i verden. Her er også svartsotede lager som selger kull i sekker, her er boutique-butikker med dyre småflasker med olivenolje og fint emballerte såpestykker ved siden av røffe butikker som selger (trolig like god) olivenolje på blikkanner i variable literstørrelser og uhøvlet, uembalert såpe i løsvekt. Her er lokale Gaziantep-beboere, syriske flyktninger som har bodd her i årevis, arabiske reisende, tyrkiske turister og jeg ser også snurten av de som ligner vestlige turister uten å se meg selv i speilet. 

Inn en sidegate finner jeg Hammam-muséet. Det ligger ned en trapp i et gammelt hus. Det er åpent og jeg stiger inn i det som var et tyrkisk bad beordret bygget av Lala Mustafa Pasha i 1577. Hammamen lå den gang i tilknytning til en moské og har de tradisjonelle rommene for kaldt, temperert og varmt bad. Jeg er imidlertid like svett og skitten når jeg kommer ut som da jeg gikk inn. Rommene rommer i dag utstillinger av alt som kan knyttes til temaet hammam: såper, kremer, børster, skrubb, øser, sakser, barbersaker, håndklær og jeg vet ikke hva. Det som imponerer meg mest er flott dekorerte badesandaler i hamret sølv med høyere platå enn det Abba-jentene noensinne gikk med. De pene fruene skulle da ikke tråkke nedi skittent vann. Her er også voksdukker og plansjer som forteller om rituelle bad og det som mest av alt høres ut som badekalas over flere døgn. Som tatt rett ut fra Romerriket bortsett fra at her ble det trolig konsumert druer i fast form og ikke gjæret, flytende form. 

Fra Hammam-muséet. Tradisjonelle "utdrikningslag" ble holdt på hammam'er, noe dette bildet illustrerer

Hvem var egentlig hammam-byggeren Lala Mustafa Pasha? Det fine med å farte rundt alene er at jeg kan ta meg tid til å undres og prøve å finne svar. Det er en kjent sak at moskèer alltid har god tilgang på toaletter og ordentlige vaskerom. Renslighet er en dyd i muslimske samfunn, arvet fra romerne som bebodde samme områder før dem. Man skal alltid være ren og pen i møter med Gud. Det er såre enkelt å være turist i muslimske land. Trenger du et toalett er det bare å løfte blikket og gå mot nærmeste minaret. Samme metodikk nytter ikke for norske kirker der hjemme. Det jeg undres over er at Mustafa, født inn i en kristen familie i Bosnia, ikke bare ble hammam-bygger i Det Osmanske Riket på 1500-tallet, men også oppnådde den nest høyeste maktposisjonen i riket som da var på sitt mektigste. Han satt ved sultanens trone og var sultanens høyre hånd og utøvende makt. Både lala og pasha er titler han fikk. Lala betyr "statsmann". Pasha var den høyeste rangen innenfor det politiske og militære systemet, oftest tildelt generaler og guvernører. I Det Osmanske Riket ble det ikke brukt etternavn men titler eller kjennetegn. Hadde Mustafa vært en helt vanlig mann ville han hatt et tilleggsnavn basert på kjennetegn. Kanskje Mustafa den Badeglade eller Mustafa Kroknese? Ikke fullt så stilig. Navnet Mustafa tyder på at han har konvertert til islam på et tidspunkt, trolig for å kunne klatre den osmanske karriere-stigen.

Fra de gamle travle gatene med osmansk bebyggelse. Det runde taket er det karakteristiske taket til en hammam

Tvers overfor Hammam-musèet ligger en juice-bod. Kjøper er en friskpresset juice og setter meg for å hvile beina på en benk. Hvis jeg kliner meg opp i museumsveggen får jeg akkurat nok skygge til at det kjennes behagelig. Tar frem mobilen og prøver å finne svar på hvorfor halve byen er stengt og under renovering. Får opp et kart over jordskjelvet i februar i fjor. Den ildrøde fargen som snerter hele det østlige området av Gaziantep og løper nordøstover forteller meg det som jeg allerede har ant. Episenteret av skjelvet var kun 33 km herfra. Skjelvet 7,6 på Richters skala. For kun 15 måneder siden løp folk rundt i panikk i denne byen. De fleste forsøkte å komme seg ut av Gaziantep men få klarte det grunnet ødelagte og blokkerte veier. Folk forlot hus og leiligheter i fare for at de skulle rase i hodene på dem. De fant sammen på åpne plasser, satte opp provisoriske telt, tente bål for å holde varmen disse vinterdagene, delte på det de fant av mat og drikke. Allah hjalp ikke akkurat til. Han velsignet de hjemløse med kraftig snøstorm. Når etterskjelvene ga seg var det mange som ikke hadde noe hjem å gå tilbake til. De flyttet inn i moskèer, stadioner, kommunale forsamlingshus og shoppingsenter. De fleste som kunne flytte tilbake til sine hjem var uten ektrisitet og vann i lang tid. Infrastrukturen var kaputt. 

I Gaziantep døde 3.897 mennesker i skjelvet. Godt over 13.000 ble skadet. Det er likevel småtterier i forhold til Antakya /Hatay hvor Daryan med familie (som jeg møtte i Adana), og Tunc og Yemen (som nå bor på Bozcaada) rømte fra. Der sør døde over 24.000 mennesker og 31.000 ble skadet. 

Videoer fra dagene etter skjelvet gjør meg imponert over hvor raskt Gaziantep har kommet på fote igjen. Ja, det er ruiner her og der, og mange steder er stengt grunnet renovering. Men folk er kommet seg inn fra gatene, de har mat, vann og strøm. Veier er ryddet, fikset og fremstår som hele. Flyplassen ble ryddet med det samme for å få flydd inn humanitær hjelp. I motsetning til steder med større kurdisk bosetnig kom hjelpen raskt frem hit. Til og med festningen begynner å ligne den turistattraksjonen den har vært. Veggene som raste ut og ned i gatene rundt den er på god vei til å reise seg mot himmelen igjen.  

Den friske juicen er drukket opp og solen har tatt meg igjen der det en gang var skygge. Jeg rister av meg Gaziantep's tragedie for vel et år tilbake. Rusler innover de gamle smale gatene for å finne historisk museum. Men akk, det er stengt for restaurering. 

Min energi er også i ferd med å stenge. Lar Trip Advisor ta meg til nærmeste lunsj-restaurant med et anseelig antall stjerner. Den ligger på nedsiden av festningen. Fargerik. Veldig tyrkisk eller skal jeg heller si "wanna-be-osmansk"? Gutter løper rundt med røde fez på hodet og deler ut plast-laminerte turist-menyer med bilder. Jeg blir skeptisk av mindre men la gå. Kroppen krever sitt og her er greit å sitte - i alle fall til de begynner å høytrykkspyle gulvet rundt meg. Jeg gjør tegn til at jeg kan flytte meg men får beskjed om å sitte. Så kommer en annen ansatt med langkost for å dra vannet ut fra restauranten og ut på gaten. Restauranten er stor og sikkert beregnet på busslaster med turister. De er ikke her. Kun to utenom meg selv fra vestlige strøk og en gjeng unge lokale jenter er innom. Sistnevnte for å drikke kaffe, sladre og røke sisha. Jeg får servert gratis cay og blir sittende en stund etter måltidet nå som gulvet er skinnende rent og leggene mine har tørket. Innhalerer sishaens duft av kanel og eple. 

Det er svære basarer i Gaziantep. Jeg pløyer meg først igjennom en av dem. Når jeg er ute på den andre siden fortsetter jeg enda et stykke rett frem. Det står to bygg i gammel stil som roper på meg der fremme. Osmansk stil. Det første ser ut som en elegant fabrikkbygning. Kanskje har det vært det en gang. Et skilt indikerer at nå huser bygget Sahinbey-distriktets kultur og turist-etat samt et bibliotek. To unge gutter sitter på trappen utenfor, bøyd over hver sine smart-telefoner. Øyensynlig mer interessert i virtuell informasjon enn bøker av papir. 

Den staselige "sirupskroen". Fortsatt et overnattingsted 140 år etter oppstart

Utenfor neste bygning står det flere turistbusser. Sirehan Hotel lyder skriften på veggen under en internasjonal flaggborg. Flagg fra USA samt ulike land i Sør-Europa og Midtøsten er representert. Nordiske flagg glimrer med sitt fravær. Vi drar ikke til denne del av verden. Hotellgjester som går til og fra virker glamorøse. Jeg er mer opptatt av bygningen. Det er opprinnelig en karavanserai fra 1885, beordret bygget av guvernøren av Aleppo. Silkeveiens reisende trengte flere overnattingssteder i populære Antep som Gaziantep het før Tyrkias eksistens. Finansieringen skjedde gjennom skattelegging av den formuende delen av lokalbefolkningen. Mulig det kalles formueskatt i dag. Karavansereiens opprinnelige navn var Belde-han men på folkemunne ble den kalt Sire-han fordi det her ble solgt druer, fiken, nøtter og melasse (datidens strøsukker). Oversatt til norsk betyr Sire-han "sirupskroen". 

Brudekroner?

Kaffeslarv i krydderbasaren

Jeg returnerer på kryss og tvers gjennom basarområdet. Går meg frivillig bort blant fargerike skjerf, tønner med like fargerikt krydder, tørket frukt, tepper, kelimer, suvenirer, trevarer, tøy for liten og stor av alle kjønn, tinngjenstander, gullsmedsbutikker og sølvsmeder som selger noe som ligner for-seg-gjorte norske brudekroner fra noen århundrer tilbake i tid. Jeg vet ikke hva som ikke selges her men akkurat nå håper jeg at det selges kaffe i flytende form. Når jeg er ved å gi opp håpet finner jeg Tütüncü-han, en adskillig eldre -han enn Sire-han. Tobakkskroen, som ville vært det norske navnet, er fra slutten av 1700-tallet og ble brukt, som navnet indikerer, til innkvartering av tobakksforhandlere samt salg av tobakk. I dag er vannpipe den eneste form av produktet som omsettes her. Praten og vannpipene går livlig rundt de fullsatte bordene, sammen med små kopper tyrkisk kaffe og cay. Om jeg ikke får hvilt ører og øyner her, får jeg i alle fall hvilt beina. Øynene farer over de dekorerte veggene, de røde kalim-kledte benkene og mosaikk-lykter i sterke farger. Merkelig nok vokste jeg opp med noenlunde samme veggdekor i mitt barndomshjem; et gammelt gårdshus i Ytre Hardanger. Vevde og broderte åkler. Tinnfat med ufattelig fine ornamenter. Det er selve bygningsmassen og de ytterst sosiale menneskene her som utgjør forskjellen. Og kaffen og måten den serveres på.

Ingenting å si på serveringen av tyrkisk kaffe på "tobakkskroen"

Åkler og tinnfat. Kunne vært Hardanger?

Timene går raskt og det er allerede kveld. Den sene lunsjen bidrar til at jeg ikke er særlig sulten. Jeg stikker til høyre for trappetrinnene ned fra mitt lille boutique-hotell, til restauranten som hadde så lang kø i går. Nå er det ikke kø. Bestiller en liten pide. Klarer ikke bli raskt nok ferdig med måltidet for støyen smeller i veggene i det store, golde lokalet. Akustikken er uutholdelig. Undres hvorfor stedet er så populært. Her er det ikke hjemmekoselig i det hele tatt og jeg har smakt langt bedre mat. 

Når jeg låses inn porten på Anadolu Elveri får jeg overlevert en bylt rene klær. De somler ikke med klesvasken her i gården.