Gaziantep - Mardin

Dag 22 av 35.

Det blir en noe underlig, oppklarende, melankolsk men historisk berikende morgen. En morgen der jeg har god tid til å nyte omgivelsene på Anadolu Evleri. Bussen videre langs Silkeveien går ikke før klokken 13. Pakker sekken etter frokost og blir servert en siste cay av Erhan, den eneste som kan noe engelsk her på bruket. Jeg trenger ikke stresse med noen verdens ting for taxi til busstasjonen skaffer han. Når tiden er inne tar han ryggsekken min, følger meg ut den solide porten og  gjennom den trange gaten med lignende vakre bygninger som Anadolu Evleri. Gaten er kun for gående for den er for smal for kjøretøy. Taxien står alt og venter i hovedgaten. 

Den rolige gaten utenfor porten til Anadolu Evleri

I dag betrakter jeg omgivelsene med helt andre øyne enn i går og forgårs for Erhan har delt sin historiekunnskap med meg. Denne bakketopp-bydelen i Gaziantep med alle disse vakre gamle husene kalles "anatolisk" men er egentlig den gamle armenske bydelen. Det skjedde under frokosten da jeg sukket av velvære og fortalte Erhan hvor fornøyd jeg var med oppholdet og ikke minst hvor fantastisk jeg synes den vakre bygningen og nabolaget er. 

En flik av det flotte gulvet på rommet mitt, innkl. en jordskjelv-sprekk

- Disse eventyrlig vakre steingulvene i ulike farger og mønstre, de dekormalte takene, de gamle møblene og alle de gamle bruksgjenstandene og bøkene som er utstilt. Jeg vet "evleri" betyr hus men har det vært et herskapshus? Spurte jeg Erhan.

- Nei, dette var en armensk skole fra helt tilbake på 1700-tallet. Antep (det osmanske navnet på Gaziantep, ennå mye brukt) hadde en stor armensk befolkning før 1. verdenskrig. Over 30.000. Gamlebyen hvor vi befinner oss, er den armenske bydelen. Armenerne var driftige, velstående og godt utdannede mennesker. Derfor er det så vakkert her.

- Hva skjedde? spurte jeg uten å komme med hint om menneskeutdrivelser eller folkemord.

Tyrkiske Erhan er politisk korrekt i sitt svar men jeg aner at historien er et sårt tema. 

- Det ble dårlige tider for armenerne. Det hadde det for så vidt vært lenge, inntil de forsvant vinterhavåret 1915-16 og alle hus ble stående tomme. Det er ikke uten grunn at vinduene har jerngitter i samtlige etasjer. Her finnes underjordiske huler og tunneller. Muren rundt gårdsplassen er hele 4 meter høy. Dens funksjon var også å holde sommervarmen ute, ikke bare uvedkommende. 

Erhan tok en pause og vi kikket begge opp mot de vakre husfasadene. Gitterne er så vakre at jeg ikke har lagt merke til dem tidligere. Jeg var blitt kald på ryggen til tross for varm formiddag. Det har gått opp for meg at dette egentlig vart en festning for mennesker som fryktet for liv og helse.   

- Husene ble tildelt muslimske flyktninger fra Hellas som ikke hadde tak over hodet etter befolkningsutvekslingen i 1923. Men ikke Anadulo Evleri, fortsatte Erhan.

- Hva skjedde her? 

- Her har det vært skofabrikk. Vi kjøpte de to byggene i 2002 og fikk myndighetenes tillatelse til å restaurere dem. I de siste 25 årene har det vært en entusiasme blant bysbarn å få restaurert hele den armenske gamlebyen som var nokså nedsarvet. Vi anser det som en plikt å ta vare på fortiden.  

- Men hvor kommer alle de gamle møblene og tingene i fra? 

- Funnet i nedstøvede esker i kjeller og på loft. Litt her og litt der. Armenerne har ikke fått med seg særlig mye. 

Igjen fornemmet jeg den historiske tomheten. Jeg har kjent det tidligere på reisen rundt Tyrkia. Tomrom i form av lange sukk, fjerne blikk og pause i ordflommer og fortellinger. De har oppstått i samtaler med tyrkere i de gamle greske nabolagene i Ayvalik og Urla, og på øya Bozcaada som har greske gamle vindmøller på fjelltoppene. Det er som en bærevegg har falt ut av samfunnet og melankolien er til å ta og føle på. Myndighetenes iver etter viske ut folkemord, utdrivelser og tvangsforflytning av vanvittig mange mennesker sitter fremdeles som et åpent sår hos landets befolkning. Traumene fra den gang lever i dagens tyrkere. Nedarvet gjennom generasjoner, fra dem som en gang var venner og naboer til de som ble "borte". Fra beste- og oldeforeldre som ikke kunne stå opp og skrike ut om urettferdigheten, uten å sette seg selv og sin egen famile i livsfare.   

"Min" armenske skole, stadig med gitter foran vinduene

Folkemordet mot armenerne skjedde for 109 år siden. Det er stor uenighet om hvor mange armenere som ble drept eller døde som følge av drapene og påkjenningen av dødsmarsjene. Tyrkia sier det i høyden dreier seg om 300.000 mennesker og at det er helt normalt at mennesker dør som følge av krigføring. Armenerne påstår tallet er 1.5 millioner men det er samme antall armenere som bodde i Det Osmanske Riket da 1. verdenskrig tok til. Noen overlevde tross alt uhyrlighetene. International Association of Genocide Scholars sier tallet er høyst usikkert men det ligger et sted mellom 664.000 og 1.2 millioner. 

Farvel til krydder og roseblader i Gaziantep

I taxien på vei til busstasjon kommer jeg til å tenke på at jeg kjenner en armener. En etterkommer av dem som overlevde dødsmarsjen gjennom ørkenen i Syria. De slo seg ned i Beirut, der det nå finnes en hel armensk bydel.  Jeg sender han en melding med bilder fra den vakre armenske skolen for å vise skatten jeg snublet over. Men hvor stammer egentlig hans familie fra? 

Svaret tikker inn på mobilen i det jeg finner bussetet mitt.

- Mardin.  

Jeg dumper overrasket ned på setet.  

Ny melding tikker inn fra Bert i det bussen min som skal til Mardin, svinger ut fra busstasjonen.

- Hverken jeg eller andre i min familie har vært der. Det er ingenting igjen i Tyrkia for oss armenere annet enn tragedie.

Den vanvittige tragedien for over 100 år siden er til å ta og føle på. Jeg kjenner en vanvittig urettferdighet over eget privilegium til å dra hvor jeg vil på kloden mens andre er fastlåst i traumer og tragedier som det tar evigheter å komme ut av.  

Det bærer ut på landeveien, stadig i retning øst. Landeveien er den gamle Silkeveien fra før Jesus' fødsel hvor det blant annet ble fraktet silke fra Kina. Den er riktig nok blitt en god del bredere med årene. Flatere og beinere. Har et moderne veidekke kalt asfalt og fremkomstmidlene beveger seg i en svimlende fart i forhold til datidens firbente og tobente trafikkanter. Jeg beveger meg likevel på den samme Silkeveien som Marco Polo dro langs for å komme til Kina på 1200-tallet. 

Nå bygger Kina en helt ny Silkevei som skal gå verden rundt. De har råvarer som skal inn til Kina og mange varer som skal ut på verdensmarkedet. Deres Silkevei ble påbegynt i 2013 og skal bestå av høyhastighetstog, motorveier, havner, fiberoptisk nettverk og infrastruktur for energiforsyning. Prosjektet går ikke helt som planlagt grunnet alvorlige anklager om korrupsjon og dårlig kvalitet. Tyrkia er allerede innlemmet i den nye Silkeveien med godstog som går i rute mellom Xi'an i Kina og Cerkezköy like vest for Istanbul. Jeg har selv sett det massive prosjektet i et helt annet land. Sri Lanka. Fra et bord ved et utsiktsvindu i restauranten på gamle, ærverdige Grand Oriental Hotel i Colombo sist høst. Den formidable utsikten som en gang omfavnet alt liv på havnen er nå skjult bak en gigantisk ny motorveibro rett foran hotellet. Skilt med utbyggernes navn på kinesisk og engelsk lyste mot meg. Hensyn til historiske bygg tas ikke. Det finnes ingen utsikt lenger fra en gang så fasjonable Grand Oriental Hotel. De kongelige gjestene er borte for lengst og nå mister de også andre gjester i en rasende fart. 

Dagens silkevei ut av Gaziantep

Jeg rekker ikke være melankolsk særlig lenge. Jeg rekker heller ikke å fabulere særlig mer over kinesernes globale ekspansjon og posisjonering. Bussen har en særdeles munter besetning bestående av to sjåfører som bytter på, og hele to bussverter. Vi har ikke gjort unna mange kilometrene før jeg har døpt dem for The Dream Team. Ingen av dem skjønner engelsk men de virker tilfreds med navnevalget. Jeg skjønner ikke bæret av de morsomme historiene som de deler seg imellom, men latterkulene forteller at de har en særdeles morsom dag på jobb. Bussjåførerer flest har spilt musikk på bussene mine gjennom Tyrkia, men musikkvalget til disse sjåførene er noe annerledes. De spiller ikke gamle, tragiske tyrkiske ballader. På denne bussen er det kraftfulle men lystigere toner som høres. Kan det være kurdisk musikk? Jeg avholder meg fra å spørre da jeg regner med feil påstått etnisitet kan medføre dødsstraff eller i det minste en risk for å bli kastet av bussen. Det hadde vært veldig kjedelig siden vi er så få passasjerer ombord.

Halvannen time senere er det en halvtimes lunsjstopp ved Park Mirkelam. Som vanlig brøles det informasjon om dette av den ene bussverten. På tyrkisk.  En sporty, slank dame på omtrent egen alder med stålgrå muntre krøller reiser seg fra et sete et stykke lenger bak i bussen. Hun ligner mer på meg enn de andre kvinnene ombord som alle har skaut knyttet under hakene. Gnir seg i øynene som om hun har sovet underveis, men nå setter hun blikket i meg.

- Hei du! Snakker du engelsk? Eller tyrkisk? Hva var det han sa? Spør hun med klingende amerikansk sørstatsdialekt. 

- Han sa trolig at det er en halvtimes pause, men jeg kan ikke tyrkisk, flirer jeg. 

- Hvordan vet du hva han sa da? undres hun i det vi tumler ut i solen og varmen. 

- Kvalifisert gjetning etter x antall bussturer, smiler jeg. 

Som vanlig har jeg fulgt med i Flixbus-app'en på hvordan vi ligger an i løypa. Når jeg hinter om rutetider og sanntid i min elektroniske billett, drar hun frem en papirbillett. Hun skifter fra solbriller til lesebriller, men den krøllete papirbiten hennes forteller kun start og stopp på ruten. 

- Jeg går og spiser. Maten er som regel god på rest stop'ene. Blir du med? Spør jeg. 

Jean fra Texas tar ikke sjansen på å bli med i fare for at bussen skal finne på å stikke av. Hun stoler ikke på min grønne app. Etter et herremåltid bestående av grillet kjøtt og grønnsaker samt et flatt brød, finner jeg henne igjen der jeg gikk fra henne, like ved bussen. 

- Du hadde rett, sier hun. - Men jeg har i alle fall sett etter at de har vasket bussen ordentlig!

Ombord på bussen blir vi sittende å prate. Hun skal også til Mardin med tid og stunder men først skal hun være noen dager i Sanilurfa. Vi vil altså ikke være i Mardin samtidig. Hun drar frem en skrukkete konvolutt hvor hun har tegnet reiseruten sin. Forteller om hvor hun har vært og hvor hun kanskje skal. Hun har alt vært pensjonist i flere år og har nå satt av et par måneder til Tyrkia. Hun er spesielt interessert i arkeologi og antikke utgravningssteder. Hun reiser på en helt annen måte enn meg. Tar det som det kommer, hopper av bussen på stedene hun har rablet ned på konvolutten. Går deretter gatelangs og spør etter hotell. Hun har overnattet på alt fra vanvittig dyre spa-hotell til rønner med kakkerlakker. Hun mener jeg har hatt ulovlig mye flaks når jeg forteller om og viser bilder fra steder hvor jeg har overnattet.  

- Det er ikke flaks, sier jeg. - Jeg scroller bare rundt på Booking.com og Airbnb til jeg finner noe jeg liker.

Jean har imidlertid en helt annen holdning til slik moderne teknologi. Hun har aldri bestilt eller kjøpt noen verdens ting over nett. Hun har heller ikke smarttelefon. Men hun vil gjerne holde kontakten med meg og rabler ned en mail-adresse på et ark til meg. 

- Messenger eller WhatsApp er litt kjappere, hinter jeg. Jeg sjekker ikke mail-boksen min særlig mye på tur.

- Vet du hva? Etter å ha reist noen måneder rundt i Europa har jeg forstått at vi amerikanere henger så utrolig langt etter når det gjelder teknologi, sukker hun. 

Jeg rekker å tenke at det stemmer med egne opplevelser på jobb. Så griper den lille, eldre og rynkete damen på setet ved siden av tak i hånden min. Hun har hatt et noe bistert uttrykk og ser også ytterst konservativ ut. Jeg tenker at vi har forstyrret henne med vår vestlige kakling. 

- Urfa! sier hun.

Jean og jeg ser på hverandre og skjønner ingenting. 

- Urfa, urfa! Fortsetter den gamle damen og retter en kroket pekefinger ut vinduet. 

- Ah! Sanilurfa! Det er jo her du skal av, sier jeg til Jean i det bussen svinger inn på stasjonen. 

Jeg retter et "tesekkürler" til damen som absolutt ikke har imot vestlige soloreisende kvinner. Hun passer bare på at de som ikke skjønner tyrkisk kommer av på riktig sted. Her som i Gaziantep brukes oftest det gamle osmanske navnet Urfa i stedet for tyrkiske Sanilurfa. Alt var enklere før Atatürk, i alle fall stedsnavnene. 

Nesten to timer senere, når bussen nærmer oss Kizitepe, har mannskapet klekket ut en plan for de to eneste passasjerene som skal videre på siste strekning til Mardin. Den eldste av de to bussvertene kommuniserer planen til meg gjennom Google translate for de har lenge skjønt jeg er udugelig i tyrkisk. 

- Om det er OK at vi skaffer er schuttle-buss til dere fra Kizitepe til Mardin? 

The Dream Team har tydeligvis ikke lyst til å dra helt til Mardin. Han nikker mot en ung jente som sitter lenger bak og flørter med den yngste bussverten. En pen, ung og slank gutt med et gullkjede rundt halsen som trolig veier like mye som han selv. Hun nikker tilbake. Jeg tenker at det sikkert ikke er verdens beste løsning men vil være like positiv som min unge medpassasjer. 

Bussvertene lemper oss og bagasjen over i en mindre buss. Noen sedler skifter eier og vi forsikres om at bussen går hele veien til Mardin busstasjon. Derfra har jeg regnet ut at det kun er kort vei med taxi til hotellet mitt. Gönül og jeg sitter ved siden av hverandre, men den unge studenten fra Gaziantep kan besynderlig lite engelsk. Vi oppnår imidlertid god kontakt for busstrekningen som skulle tatt 30 minutter tar nesten dobbelt så lang tid. Lokalbussen stopper på hvert busstopp. Gönül er ytterst nysgjerrig på mitt inntrykk av hjembyen hennes. Hun lurer også på mine planer i Mardin. Det viser seg at Mardin har en ny, moderne bykjerne og har vært en populær universitetsby siden 2007. Jeg, som kun har sett bilder fra gamle Mardin, er overrasket over hvor kul, ungdommelig og vestlig nye Mardin virker. Gönül synes det er rart at jeg foretrekker å bo i gamlebyen. Og at jeg flagrer rundt som soloreisende. Det vil hun også gjerne prøve etter å ha ferdigstilt en master i ernæringsfysologi. 

Det skjer noe på bussen sentralt i nye Mardin. Displayet med stoppesteder og hvor Mardin busstasjon har stått som endestasjon, slukkes. En beskjed ropes opp i det bussen stopper. 

- Vi må av her. Den går ikke til busstasjonen likevel. Jeg kan finne en dolmus og følge deg til hotellet, sier unge Gönül hjelpsomt. 

I det vi hopper av, ser jeg en taxiholdeplass like ved. Sier til Gönül at hun kan slippe å følge meg for jeg kan ta taxi det lille stykket. Da kan hun dra rett til studenthjemmet som ligger mer sentrumsnært. Hun slipper meg likevel ikke før hun har praiet en taxi til meg og avtalt pris. Sjåføren sier imidlertid at han kun kan kjøre til dit gamlebyen starter. Dessverre for meg viser det seg å være på motsatt side av gamlebyen i forhold til hotellet. Jeg skjønner aldri helt hvorfor han ikke kan kjøre meg helt frem. Kanskje han ikke har kjøreløyve for den gamle bydelen?

Langs den ene kjørbare gaten som finnes i gamle Mardin: 1. Cadde (gate nr. 1) 

Solen er på vei ned når jeg trasker langs gamlebyens eneste kjørbare gate. Festningen, med det store tyrkiske flagget vaiende, ser ned på meg fra fjellet overfor. Her er butikker som selger varer myntet på turister som en gang kom men så sluttet å komme. Her er banker, restauranter, kaféer, krydder, klær, nøtter, olivenolje, vin, grønnsaker, baklava, turkish delight. Her er store hotell og små hotell, alle holdt i god, gammel Mardin-stil. Jeg har aldri sett en lignende by. 

Til sist får jeg øye på et skilt som peker ned noen trapper og inn et smau: Elyans Konagi. Her skal jeg bo i 3 netter. Det sitter en mann i en bitte liten resepsjon. Han er mutt eller kanskje han ikke vet hvordan han skal te seg siden vi absolutt ikke har et felles språk. Det virker som han er overrasket over å se meg, men det kan ikke skyldes et over-booket hotell. Her er alt veldig stille og tomt. Han finner meg i systemet sitt og plotter inn et beløp å betale på betalingsterminalen. Han blir forskrekket og vifter bort mobilen min når jeg vil betale via ApplePay. Jeg må pent finne frem det eneste kortet jeg har igjen i håndfast plastikk. Deretter følger han meg ned en trapp til mitt flotte, store rom i sandstein. 

Stort rom, vakre lamper og møbler på Elyans Konagi

Utenfor rommet jeg er tildelt ligger et fellesrom som er som en åpen terasse. Her tennes fargerike tyrkiske mosaikklamper kun for meg. Utenfor er skumringen blitt mørk gråblå og brisen noen kjøligere. Jeg brygger meg te og finner frem medbrakt mat. Setter meg ned i en behagelig stol og ser lys begynne å funkle der ute i kveldsmørket. Lys fra små landsbyer og gårdsbruk der ute på den vide, flate, grøderike Mesopotamiasletten. For hvert tygg kjenner jeg meg nærmere menneskehetens historie.