Erzurum - Meyveli

Erzurum. Gammel vindusbutikk, nye vinduer

Dag 28 av 35.

Søndag eller ikke. Alarmen på telefonen durer tidlig slik at jeg kan ta heisen opp til Zades frokostservering akkurat i det den starter. Først er det kun jeg og et ungt par fra Tyskland i nordisk fritidsantrekk, som stiller. Raskt kommer flere til som ikke vil la dagen gå til spille. Et nederlandsk par kommer, også de svært sportslig kledd, så et par intime og pertentlig antrukket asiatere av samme kjønn. En tyrkisk og en arabisk familie. Frokostbuffeten er overraskende god til å være buffet. Et godt utvalg av tyrkiske oster, börek, friske og grillede grønnsaker. Jeg er likevel usedvanlig raskt ferdig med matinntaket, slenger på meg boblejakken, og strener ut i de kjølige, morgenstille gatene. 

I går fikk min medpassasjer, Dado, meg til å tro at Erzurum er en høyst severdig by. Jeg har knappe 3 timer å få sett den på. Bussen nordover mot Svartehavet går klokken 12. Har ingen reservert bussbillett, men internett sladrer om at Yesil Artvin Ekspres har billettkontor ikke langt unna byens severdigheter. Labber derfor av gårde dit for å først sikre meg billett. Jeg tråler meg gjennom et butikkstrøk med kule butikker. Passerer den ene motebutikken etter den andre med mer trendy klær, vågale fasonger og farger enn det Oslo har å by på. Om ikke merkenavnene hadde vært så ukjente, ville jeg trodd jeg var i Milano. Hvem har fått meg til å tro at Erzurum er yttert konservativ? Lonely Planet? 

Jeg har for lengst lagt det internasjonale, kurdiske hjørnet av Tyrkia bak meg. Ingen snakker engelsk, ei heller på kontoret til Yesil Artvin Ekspres. Jeg må opp med telefonen, vise den eldre, brummende mannen kart og avgangstid. Den kraftige mannen med like kraftig mustasje er rask med å rope inn en yngre kollega. Han kan ikke mer engelsk enn gamlingen. Etter litt knoting får jeg papirbillett til den 5 timer og 40 minutter lange turen til Findliki, øst ved Svartehavet. Får også bekreftelse på at bussen har stopp like utenfor billettkontoret så jeg slipper å dra til busstasjonen utenfor sentrum. Det betyr spart tid til oppdagelser.  

Utsikt over byen fra høyden der festningen ligger

På Erzurums høyeste punkt ligger det en gammel festning. Dit setter jeg kompassnålen. Underveis går jeg på annet av interesse. Det er alle de uventede oppdagelsene som gjør reiser så spennende. Like overfor kontoret til Yesil Artvin Ekspres, passerer jeg et klokketårn i osmank stil men av nyere dato, midt i en rundkjøring. I samme veikryss ligger en stor moské. Så går jeg forbi en eldgammel hammam, før jeg tråkler meg igjennom en bedesten med små butikker og serveringssteder i ferd med å åpne. Jeg lar meg aller mest imponere av byggets utforming og alle de små pipene som stikker opp fra takene. 

Et fåtall av bedestenens piper

I romersk tid het byen Theodosiopolis. Araberne erobret den fra bysantinerne på 600 tallet. Døpte den om til Kalikala, et navn som ligner armenernes navn på byen. Også perserne føyer seg til listen av erobrere av byen som i hovedsak har hatt en armensk befolkning. Under 1. verdenskrig ble byen underlagt russerne i 1916. Da var antall armenere sunket fra 40.000 til 200 på kun 1 år. Det skyltes ikke russerne, men osmanernes /tyrkernes folkemord.  

Etter 1. verdenskrig kan det svært forenklet sies at Erzurum var åsted for dannelsen av Tyrkia. Mustafa Kamal (Atatürk) og flere av hans revolusjonerende ungtyrkere gikk av toget her i juni 1919, bejublet av en stor tilhengerskare. Han erklærte ikke bare sin avskjed med hæren, men også sultanen. Sultanen hadde i praksis mistet all makt da det Osmanske Riket gikk i oppløsning som følge av å ha sloss på tysk side under krigen. Mustafa Kamal kalte sine tilhengere inn til en kongress der sju vedtak ble gjort. Kongressen var den første på veien til selvstendighet, og skrev seg inn i historien som Erzurum-kongressen. To av punktene lød: 

"Dersom den osmanske regjeringen blir ute av stand til å gjøre forretninger mot utenlandske okkupasjonsmakter og intervensjon, vil nasjonen forsvare seg som en samlet enhet."

"Hvis sentralstyret ikke tilstrekkelig klarer å beskytte hjemlandets uavhengighet, vil det opprettes en provisorisk regjering for å nå dette målet."

I praksis var det nettopp det som skjedde. Ikke visste jeg at Erzurum var sentrum for slike avgjørende politiske hendelser. På min formiddagsvandring denne søndagen, skjer det derimot veldig lite. 

Theodosius' festning til høyre

Festningen har nok bivånet mye i sin tid. Den ble bygget av keiser Theodosius II på 400-tallet. Theodosius' far utnevnte sønnen som arving av det østlige romerriket da gutten kun var 9 måneder. Han ble keiser som 7-åring, da faren døde. Ettermælet til Theodosius er ikke så flatterende. Han ble grundig styrt av sin eldre søster som stod for oppdragelsen hans, og senere av sin kone. Rett og slett en tøffel. Han var også svært distré og ikke så nøye på hva han skrev under på. Søsteren lurte han blant annet til å underskrive en salgskontrakt av sin egen kone. Men hvem vet? Kanskje det var med vitende vilje? Festningen hans ser imidlertid flott ut og har nettopp åpnet denne søndagen. Jeg betrakter den kun utenfra. Har ikke tid til annet. Innenfor murene finnes et kunstmuseum i de gamle brakkene. Der er også en moské fra 1137. Moskéens høye minaret er omgjort til klokketårn som også fungerer som utsiktstårn. Folk står og titter ned på meg. 

Lave, spredte ruiner ligger ved festningen. Det er lagt glasslokk over en arkeolgisk utgravning som jeg passerer. Plirer ned på gamle murer gjennom regndråper som falt i natt. Jeg dras mot et bygg av nyere dato lenger fremme. En koranskole, medresa, fra 1200-tallet med to identiske høye, vakre minareter. Jeg lever fremdeles i den villfarelsen om at Erzurum er en svært konservativt religiøs by. Surrer defor skjerfet fra Afrans butikk i Diyarbakir rundt hodet, før jeg ærbødigst finner veien inn mellom de staselige minaretene. Skjerfet tas raskt av. Om bygget ble konstruert som en koranskole så er det ingen religiøs institusjon i dag. Jeg har ankommet et kunstgalleri med oljemalerier plassert på staffeli rundt omkring. Her er også historiske utstillinger. 

Medresaen med tvilling-minaretene

Utstilling av originale og kopierte malerier

Det er på baksiden av koranskolen at jeg får visjoner om Armenia. Der ser jeg tre mindre sylindriske byggverk som minner sterkt om gamle kirker i Armenia med sine koniske tak. Finner ut at det er Üc Kümbetler, som betyr "tre graver" på norsk. Det ene er gravkammeret til Emir Saltuk, en storkar som levde på 1200-tallet. Det er ukjent hvem de to andre gravkamrene ble bygget for, men de er fra samme tid. Helt armenske er dog gravkamrene ikke. Det sies at de også har georgiske og seljukiske trekk.  

Gravkamrer med svung

Jeg skulle så gjerne tatt gravstedene nærmere i øyensyn. Det samme med muséet som ligger like ved. Klokken forteller at jeg i stedet må ta peiling på hotellet, hente ryggsekken, sjekke ut og komme meg til busstoppet. Går andre gater på min retur, og lykken vil at jeg passerer et åpent, velduftende bakeriutsalg. Stikker innom og kjøper mat til bussturen mot Svartehavet. Passerer videre Atatürk Musèet som holder til i en gammel guvernørbolig. Det var her Mustafa Kamal bodde etter at han gikk av toget den juli-dagen i 1919, og det var her han og hans ungtyrkere forberedte Erzurum-kongressen.  

Atatürk-muséet

Bussen er den minste bussen jeg har reist med så langt. Den er heldigvis av det nyere slaget, men har kun èn bussjåfør ombord, ingen servicemann. Her er ikke snurten av turister, kun en liten gjeng lokale passasjerer som hopper ombord. Både bussjåføren, den utstedte billetten og jeg er enig om at jeg skal av i Findliki. So far, so good. Det går så det kviner over fjell, gjennom dalfører, inn og ut av tunneler og over frådende elver. Skyene gir fra seg regn underveis. Veiene er svingete, men i oppsiktsvekkende god stand. Veier på Vestlandet kan ikke måle seg med veistandarden over det Armenske Høylandet. Først går veien over Kargapayari-fjellet før vi tråkler oss mellom Mescit- og Yalnizcam-fjellkjedene.  

Det er i Artvin at kaoset starter. Passasjerer går av bussen på den lille stasjonen. Jeg blir sittende for Artvin er bare halvveis på min reiseetappe til Findikli. Sjåføren vifter meg likevel ut av bussen. Joggeskoene snøres på i en fart. Hva skjer? Alle passasjerer har gått over på en ny buss. Bussen er stinn av folk som skal i retning Svartehavskysten. Finner et ledig sete bak i bussen. Kaoset starter for alvor ved neste busstasjon. I og med passasjerer fra to busser er stuet sammen i en, stemmer ikke setenumrene på billettene lenger. Sånt blir det dårlig stemning av. Noen forlanger å få plassen sin, noen velger å frivillig flytte på seg, mens atter andre nekter. Det er de som skjeller og smeller, sprer eder og galle mens de vifter med billettene sine. Bussjåføren fyrer seg opp. Vifter med armene. Ikke visste jeg at tyrkere kunne bli så forbanna. Ei dame holder kjeftingen konstant gående i nærmere 30 kilometer, like til bussen når Hopa ved Svartehavet. Der har hun endelig nådd sitt bestemmelsested sittende på et sete med feil nummer. Jeg har for lengst dyttet musikk i ørene. 

Ekspress-bussen videre fra Artvin

Hjulene på bussen snurrer rundt og rundt, men det gjør ikke hjulene på trailerne som køer opp i milelange rekker i begge retninger langs veien ved Svartehavet. De står dønn stille. Jeg aner at flaskehalsen er grenseovergangen mellom Tyrkia og Georgia. Den ligger knappe 20 kilometer øst for Hopa, hvor vi kommer ned fra fjellene. Trailerne sperrer heldigvis ikke for trafikken langs den brede hovedveien vestover. 

Bussen kjører ikke innom busstasjonen i Findikli, men jeg slippes av som eneste passasjer langs hovedveien. 

- Otogari, peker busssjåføren etter å ha funnet frem ryggsekken min.

Med ryggen mot havet følger jeg fingeren hans tvers over veien. Lenger er det ikke til sentrum av lille Findikli, som betyr "hasselnøtter". Her bor cirka 16.000 innbyggere. Jeg skal imidlertid videre opp i dalføret, til den lille bygda Meyveli, som betyr "frukt". Stikker likevel til busstasjonen for tenker der er det størst mulighet for å finne en taxi. Det stemmer på en prikk. Det bærer oppover en humpete vei som følger elven Yesil gjennom et kupert landskap. Etter et kvarters kjøring stopper sjåføren ved et brunt trehus som står havveis ute i veien. 

- Dette er Sana Yasam, opplyser sjåføren.

Det er nå det meste slutter å stemme. Samtidig med meg ankommer en gjeng hipsters. De tømmer et par parkerte biler for bagger og musikkinstrumenter. Det er så vidt jeg kommer innenfor dørene på det lille private boutique hotellet. Kommer inn i et oppholdsrom, eller er det en kafé? Bak disken står ei jente og svinger kaffekannen. Jeg antar at hun er eieren, så ber om nøkkel til rommet. Hun roper på en annen jente på omtrent samme alder, med nøyaktig samme lange, brune, krøllete hår. Egentlig har alle menneskene her samme frisyre og bekledning. Jeg er skrubbsulten, men ser ikke snurten av mat i kaféen. Jeg blir paff da vertinnen rister på sine krøller. Sier at her er det ingen kafé. 

- Hvor går jeg da for å spise? spør jeg. - Eller er det en kolonial i nærheten? 

- Du må kjøre tilbake til Findliki, svarer hun tvert.

- Men jeg har ingen bil. Hør her. Både websiden din og informasjon på Hotel.com forteller at dere har kafé og restaurant på bruket. Det er derfor jeg booket her. 

- Vel, fiskerestauranten lenger oppe i dalen er kanskje åpen. Du kan jo gå dit.

- Hvor langt unna er det? spør jeg.

- Ikke langt, kun 45 minutter eller noe. Oppoverbakke, sier hun sarkastisk oppmuntrende. Hun går for å skjenke kaffe til folkene som kom samtidig med meg. De virker å være venner og ikke gjester. 

Magen blir ikke fylt av at jeg står her og klager. Lemper ryggsekken inn på rommet og traver avgårde. Oppoverbakke. Sving for sving. Er omtrent kommet halvveis da det stopper en gammel, sliten, nedstøvet bil som skal samme retning. Det er venninnen til vertinnen. 

- Hopp inn, jeg skal hjem for å hente noe til konserten i kveld og skal samme vei. 

- Konsert? På Sana Yasam? spør jeg.

- Ja, venninnen min har invitert hele vennegjengen til konsert. Det blir gøy. Siden du bor der som eneste gjest er du trolig velkommen til å høre på, sier hun entusiastisk. 

Jeg tenker at det kan jo være artig med noen timer musikk.

Venninnen til vertinnen, som er den som egentlig tar seg av meg, stopper ved en bro. 

- Fiskerestauranten ligger til venstre over broen. Kos deg, sier hun, før både hun og bilen forsvinner i en sky av grå eksos og hvirvlende veistøv. 

Fiskeresturanten ved Yesil-elven

Restauranten er en merkelig greie. Den er bygget i flere avdelinger og terrasser ved det frådende elvestryket. Jeg kan se ned på fiskekummer med levende fisk. En mann, trolig servitør og eier, løper mellom restaurantens øvre terrasse og det som trolig er kjøkkenet. Han vil ikke ha meg opp på øvre terrasse, men inn i et rom lenger nede. Der blir jeg sittende helt for meg selv. Han dekker bordet og spør hva jeg vil ha. 

- Øh... fisk? svarer jeg.

Fisk blir det. Av typen laks. Det er det mest smakløse måltidet jeg har hatt i hele Tyrkia, trolig i hele mitt liv. Det tar evigheter før servitøren kommer tilbake, opptatt som han er med kundene på øvre terrasse. Det høres ut som et sjøslag der oppe. Fulle, høyrøstede mannfolk henger over rekkverket. Løper til og fra en dør som trolig leder til toalettet. Det er greit å sitte for seg selv, og omsider kommer servitøren tilbake så jeg får betalt. 100 lire skal han ha. Rundt 30 kroner inkludert drikke. Fisken hadde vært dyrere om jeg hadde fisket den selv. En muslimsk familie kommer i det jeg går. De passer ikke helt inn med sjøslaget på øvre dekk.  

Livet ser betraktelig lysere ut i nedoverbakke og med full mage. Jeg får øynene opp for de vakre, uvante omgivelsene. Rullende, grønne høydedrag, beplantet med tebusker. Tyrkia er landet hvor det konsumeres mest te i hele verden. Over 3 kg te heller hver innbygger innpå i året. Som te-eksportør rangerer Tyrkia på en god 5. plass på verdensbasis. Fylket Rize, som lille Meyveli ligger i, er Tyrkias desidert største tedistrikt. Jeg befinner meg helt bevisst midt i distriktets kjerne. Tidspunktet viser seg også å være perfekt; på tampen av årets første innhøsting. Totalt høstes tebladene 3 ganger årlig. De fleste buskene står der som nystussede, grønne tuer. Tebladene er klippet av med elektrisk sag, ikke plukket av som i Sri Lanka. 

Et gammelt stabbur

På vei tilbake til Sana Yasam passerer jeg gårdsbruk etter gårdsbruk. Gamle stabbur i mørkt tre. Egenartede, tradisjonelle bolighus som kun finnes her sør for Svartehavet, bygget av tre og firkantet stein som et brukt på en slik måte at husene ser rutete ut. Nyere bolighus med store, luftige kjellere over jorden, brukt til lagring og tørking av teblader. Pastellfargede sekker med teblader på oppsamlingssteder langs veien. Og gamle lastebiler med sterke, unge menn som kjører rundt og henter sekkene. 

Henting av sekker med teblader

- Her, ta deg en øl mens du venter på konserten, sier vertinnens venninne i det jeg kommer tilbake. - På huset! 

Jeg tar imot den kjølege flasken. Setter meg ut på terrassen som går like over den brusende elven. Den er like støyende som Figgjoelva. Drikker opp mens mørket senker seg over den bratte lia på motsatt side. Vertinnen kommer ut og dekker på bord som hun fyller med mat. Musikere og venner vartes opp. Jeg, som eneste betalende gjest, overser hun totalt. Føler meg som 5. hjul på vogna. Går og legger meg. Det er blitt sent på kveld og musikk ser det ikke ut til å bli.