Diyarbakir

Dag 26 av 35. 

Det er ikke dagen til å ligge frempå. Det er desidert dagen for opplevelser. Jeg har det travelt med å komme meg opp og ut om morgenen for å se mer av spennende Diyarbakir. Innså allerede i går at jeg burde ha satt av flere dager her, men jeg skal hele Tyrkia rundt på 35 dager. Klokken tikker høyere og høyere, men ikke høyt nok til å la være å nyte frokosten. Den inntas under en parasoll i gårdsrommet til lyden av rennende vann i en fontene. 

Bønder i by'n

En dagsplan har matrialisert seg i hodet mitt. Jeg skal rett tilbake til festningsmurene. Der, på kanten av byen, skal det være et stort museumsområde, fordelt på flere bygninger. Bygningene ligger i borgens citadell. I den innerste og mest beskyttede delen av forsvarsverket. Ruiner i området kan dateres tilbake til det 12. århundret, men citadellets opprinnelse skriver seg helt tilbake til omkring 200 år før Kristi fødsel. Museumskomplekset består av hele 12 historiske bygninger /områder som en gang har fungert som militært hovedkvarter, slott, kirke, fengsel, tinghus, ammunisjonsdepot, gravsted, osv. Det desidert største musèet er uten tvil det arkelogiske muséet som også har byhistoriske utstillinger. Her finnes også et kunstgalleri og som seg hør og bør er museum dedikert Atatürk, Tyrkias helt og grunnlegger etter opphørelsen av der Osmanske Riket. 

Et gammelt broderi som viser Sur omringet av bymuren, Havsels Hager og Tigris

Jeg finner en av de fire portene i den høye, basalt-svarte bymuren. Jeg har allerede fornemmet en lett, glad og vibrerende stemning. Det er fredag og den muslimske helgen har startet. Selv om det ennå er tidlig formiddag, er det allerede familier og venneflokker som vandrer rundt på de grønne plenene eller har spredd ut piknikk-teppene innenfor byporten. Her skal fridagen nytes og lekeplassene er allerede flittig i bruk av hoiende barn. 

Det grønne rekreasjonsområdet innenfor ytre bymur

Innenfor den indre muren til citadellet åpenbarer museumsområdet seg. Timene går raskt på slike steder. Bare å være her er en historisk opplevelse, og arkeologisk museum er stort, informativt og interessant. Kunst blir det imidlertid ikke for St. George Ortodokse Kirke, som normalt huser kunstgalleriet, er under renovering etter det store jordskjelvet i fjor. Selv om kirken ble totaltrenovert og åpnet som kunstgalleri så sent som i 2021, fikk den omfattende skader i skjelvet. Kirken står omgitt av stillaser, men jeg klarer likevel se såpass at den er usedvanlig vakker. Min soloreisende, arkeolog-venninne fra før 1. verdenskrig, Gertrude Bell, ble pussig nok ikke særlig imponert over kirken. Mente den var relativt ny den gangen, fra 1800-tallet. Hun tok feil, trolig grunnet utstrakt gjenbruk av bygningsmaterialer i restaureringer opp gjennom tidene. Kirken kan være fra 1200-tallet, sier noen nyere kilder.

St. George Kirke under restaurering

Min museumsrunde på citadellet avsluttes på kaféens store terrasse. Derfra har jeg utsikt over deler av bymuren. Jeg ser også ned mot det vide, store, grønne beltet kalt Hevsels Hager. Elven Tigris bukter seg stille igjennom det grønne. Hagene ble opprettet mellom gamlebyen og Tigris for å sikre vann og mat til innbyggerne. Hagene er sett på som hellig grunn. Det forteller mye om hvor betydningsfull hagene har vært for byens livsgrunnlaget opp gjennom tidene. Eldgamle armenske skrifter forteller at Diyarbakir i år 866 f.Kr. ble beseiret av den assyriske kongen Ashurnasirpal II. Som straff mot befolkningen ødela hans soldater Hevsels Hager. Denne nedtegnelsen bevitner at kulturlandskapet har eksistert i nærmere 3000 år. I dag er 1/3 av området beplantet med poppel. På resten av området dyrkes kål, spinat, salat, reddik, løk, persille, karse, auberginer, squash, tometer, paprika, bønner, fersken, aprikos, plommer, kirsebær, fiken, morbær og nøtter. Sammenligningen med Edens Hage er ikke helt uten grunn. Kulturlandskapet, sammen med bymurene, står på UNESCOs bevaringsliste. 

Atatürk-muséet

Fra kafé-terrassen øyner jeg folk øverst på bymuren ogi  et par av murens vakttårn. Hvordan har de kommet seg opp dit? Dit vil jeg også. Jeg labber ut av citadell-området, over de grønne parkområdene og til ytre bymur. Den er hele 5,8 kilometer lang, vel 10 meter høy og 3 - 5 meter bred. Den har 63 inskripsjoner fra forskjellige tidsepoker. Totalt hadde muren 83 vakttårn, men 18 av disse har gått tapt. 

Høy mur, bratte, smale trapper

Vandring på verdens nest største sammenhengende mur

Når jeg kommer nærmere, ser jeg folk tar seg opp bratte, smale trapper som er bygget med jevne mellomrom langs hele innersiden av muren. To utfordringer åpenbarer seg: min høydeskrekk og det faktum at rekkverk ikke finnes, hverken langs muren eller trappene. Opp skal jeg, så det er bare å gå rundt seg selv et par ganger, puste dypt og klatre i vei uten å se ned. Når Gertrude Bell beviselig kom seg opp på muren flere ganger i sine vide, side skjørt, må vel jeg også klare det. Det går fint. Muren er akkurat bred nok til at jeg kan spasere rundt uten nervøse rykninger. Utsikten er formidabel. Følelsen av å være her er nesten sakral, selv uten Gertrudes følge av den franske og britiske konsulen. Aberet er at jeg må ned igjen. Tenker å velge trappen med helest trinn. Men hvordan finner jeg den uten å se ned? Jeg følger med på en far som leier sin lille datter. Han leter trolig etter best egnet sted. Jeg tar samme trapp, stirrer stivt ned på trinnene, unngår å la blikket sveipe utover. Kommer ned til applaus fra nærmeste piknikk-gjeng, bestående av 3 unge kvinner med lekende barn rundt seg. Antar jeg har kommet ned som en krykke. Klarer likevel å stable på plass et smil og et "tesekkürler" mens hjertet banker i brystkassen. Kvinnene byr på potetgull.   

Utsikt fra bymuren ned mot Havsels Hager og Tigris

Finner en annen port i muren og er plutselig ute i den yrende byen igjen. Peiler meg inn på Gazi Cadde, hovedgaten gjennom Sur, med kompassnålen satt på den store moskén jeg så vidt var innom i går kveld. På veien stikker jeg innom et apotek som har norske Möller's produkter utstilt i vinduet. Ikke på grunn av akutt mangel på tran, men fordi jeg har hatt snev av feriemage siden Mardin. Det er alltid greit med mager som fungerer 100% på tur, og her får jeg kjøpt magesjauforebyggende piller. Samtidig får jeg spurt den muntre apotekteknikkeren om behovet for torskeolje fra Lofoten og Vesterålen på denne kanten av verden. Får konstatert av salget går strykende på kvalitetsprodukter fra det høye nord, og etterlater en lattermild gjeng på apoteket. 

Igjen befinner jeg meg i Ulu Camii's stille bakgård, vandrende rundt for å ta inn fantastisk islamsk arkitektur. Sa jeg islamsk? Her er gjenbruksmaterialer fra romersk og gammelgresk tid i form av korint- søyler og pilarer. Ikke så rart kanskje, for det sies at moskéen er bygget oppå det som en gang var byens romerske forum. Etter romertiden lå det bysantinsk kirke på samme sted. Til alle tider har menneskeheten knabbet lett tilgjengelige bygningsmaterialer og stilarter man liker. Gertrude Bell var her i 1909, ytterst irritert på "muhammedanerne som ikke tok seg tid til å utforske alle lagene med historie" før mokéen ble renovert. 

Jeg går og myser oppetter de vakre, bratte veggene til jeg får kink i nakken og det amatørmessig knyttede skjerfet på hodet sklir av. En mann ler mot meg. 

- Du trenger ikke dekke til håret her ute. Ta det på når du går inn, opplyser han. 

På innsiden av den store moskéen, Ulu Camii

Jeg tar det likevel på for jeg skal inn. Stiller skoene ved inngangen, blant mange andres sko. Trår barbeint inn på det myke, behagelige og ytterst turkise heldekningsteppet. Fra det vakkert utsmykkede taket i tre henger det store, runde lysekruner i smijern og vridd glass. Jeg står og myser ut på gårdsplassen fra de vide, åpne dørene. Igjen har jeg følelsen av å ha vært her før. Kommer på hvorfor. 

- Jeg tror du liker vår Ulu Camii, sier en mannstemme anerkjennende. 

Det er samme mann som i sted. Partentlig kledd i dress med vestlig snitt. Et emblem på den lille dresslommen. Kanskje han jobber her? Uansett forsøker han ikke å få meg konvertert til islam. 

- Ja. Og jeg kom nettopp på hvor jeg har sett en lignende moské. Umayyad-moskéen i Damaskus. 

Mannen ser forundret på meg. Jeg rekker å undres på om jeg har sagt noe totalt feil. Blandet de ulike muslimske gruppene eller andre fatale feil. Gud forby!

- Jeg bøyer meg i støvet. Det er riktig. Ulu Camii er bygget som en kopi av Umayyad-moskéen. Har du vært der? 

- Ja. Men det er 14 år siden så det tok en stund før jeg kjente igjen likheten. 

- Men du er ikke muslim? konstaterer han halvveis spørrende.

- Jeg? Nei. Jeg er døpt til den kristne protestantiske tro og bor i Norge, smiler jeg. - Men jeg er glad i å reise, og interessert i historie, kultur og arkitektur. 

Gammelt blondeverk. Ulu Camii

Siste utsagnet fører til at han blir med meg ut, viser meg de forskjellige stilartene i bygget, og ikke minst den islamske skolen og biblioteket, madrasa, som ligger på motsatt side av gårdsplassen. Madrasa'en er trolig den eldste gjenværende sunni-muslimske i verden, i sterk konkurranse med en madrasa i Bagdad. 

Typisk gate i Sur

Etter morkébesøket vandrer jeg inn i fargerike bakgater og små karavanseraier med spisesteder, butikker og verksteder. Oppdager at jeg er skrubbsulten når jeg passerer en som står og svinger velduftende kjøtt på en grill. Dras inn i lokalet og får servert en saftig kebab med mye grønnsaker. Servitøren har tid til å fortelle en norsk ryggsekkturist om strøket jeg befinner meg i. Han vil sågar vise meg mer, men da må jeg komme tilbake etter arbeidstid som er etter mørkets frembrudd. Jeg velger å vandre videre på min solo oppdagelsesferd mens dagslyset ennå lyser opp scenen. 

Jeg vil lete opp flere historiske basaltbygg av samme type som Halils lille hotell. De to første som er markert på kartet ligger side ved side, og her er det to små museum som holder til. Det ene er dedikert den tyrkiske poeten Cahit Sitki Tarancin som ble født i huset i 1910 og som hadde hele sin oppvekst her. Han dro til Paris i 1935 for å studere politikk, men måtte vende nesen hjem med ufullførte studier da 2. verdenskrig inntok den franske hovedstaden. I Diyarbakir jobbet han som oversetter og dikter til han døde allerede som 46-åring. Muséet er stengt så jeg får ikke stiftet nærmere bekjentskap med mannen. Det andre museumet er dedikert litteratur. Hovedsakelig forfatteren Ahmet Arif som muséet er oppkalt etter, men også andre anatoliske forfattere er representert.  Det sies at Arif, som også er et bysbarn, har bodd i huset, og her kommer jeg inn. Arif levde i Tarancins samtid, fra 1927 til han døde i Ankara i 1991. Arif hadde en mer broket politisk bakgrunn, og satt fengslet et par år på femtitallet grunnet uenighet med myndighetene. Hans mor var kurdisk, faren tyrkisk.  

Cahit Sitki Tarancin-muséet. Staselig hus i basalt

Videre går veien til Dengbêjler Evi som skal ha en te-kafé i bakgården. Det synes å værer en kulturell organisasjon som holder til her, og ganske riktig: dengbêjl er en kurdisk syngende fortellertradisjon. Noen kaller det kurdisk rap. Akkurat nå pågår en forelesning i byggets bakgård og det blir hverken te, dengbêj eller utsjekk av husets interiør. Får i det minste tatt en titt på eksteriøret fra bakgården. 

Mytiske Shahmaran er alle steds nærværende, også i Diyarbakir

Huset like ved har allerede påkalt min oppmerksomhet. Her holder Ilkiz Otantik Bazaar som er en fargerik liten basar for kunst, håndverk og bøker. Et vakkert, interessant sted som også består av verksted og atelier for kreative sjeler.  

Kent Museum kommer opp på kartet som neste forslag til historisk vakkert bygg. Det viser seg å være Diyarbakirs bymuseum for folklore, kultur- og sosialhistorie. Her er trapper opp og ned mellom etasjene, rom etter rom, monter etter monter, sortert på tema som jordbruk, arkitektur, folkedrakter, diktere, yrker og så videre. Om alle trossamfunn og folkeslag er representert finner jeg ikke ut. All informasjon er på tyrkisk. Det sorte, tradisjonelle herskapshuset er verdt besøket i seg selv, men det er unektelig mye å se og undres over i muséets utstilling. 

Kent

Flere har truffet gjennom dagen har insistert på at jeg må se en helt spesiell gammel kirke. Jeg er i stuss om navnet på kirken. Jomfru Maria-kirken? Meryam Ana-kirken? Syriac Ortodokse Kirke? Snakker vi om en og samme kirke eller tre forskjellige lokalisert omtrent på samme sted? Syriac er språket som Jesus snakket og som fremdeles eksisterer i nordlige Syria. Jeg er forvirret og forvirringen avtar ikke når jeg tråkler meg innover det smale virvaret av gater. Først finner jeg ikke kirken, men oppdager så at jeg har gått rundt hele kirken uten å se den. Fra utsiden ser den ut som en rustikk, gammel mur eller som en liten festning i et veikryss. Uten vinduer og prangende kristne symboler. Finner til slutt inngangsdøren. Den er låst. Et oppslag forteller jeg er 13 minutter for sen. Et par yngre menn med papirkart i hånden kommer ut av et smau og kikker seg rundt. Tydelig på leit etter samme kirke. Vi sukker i kor over at vi aldri får sett kirken som har stått her siden 200-tallet og som sies å oppbevare levningene etter Tomas, en av Jesus' tolv disipler. 

Det er kveld og jeg stikker innom Hews Kafé, tvers over gaten fra hotellet. Kaféen holder til i et lignende hus som hotellet. Dessverre er alle bord reservert for en konsert som det er full opprigging til. 

- Prøv Kulturhuset, tipser en kvinnelig ansatt. 

Det er ikke langt unna. Hjertet jubler når jeg oppdager at kulturhuset ligger i en gammel bedesten. Zebrastripet den som alle andre bygg jeg har oppsøkt i dag. De har ledig bord, te og litt å spise. En lokal kurdisk visesanger har rigget seg til på en liten scene. Dagen avsluttes til vakre toner og et entusiastisk publikum som ikke helt klarer å sitte stille.

Diyarbakir er et eventyr.