Diyarbakir - Erzurum

Damer på tur

Dag 27 av 35.

Det er med stort vemod jeg saler på meg sekken og begir meg ut i Surs svarte gater for siste gang. Tråkler meg frem til hovedgaten Gazi Cadde. Må igjen skygge unna pansrede militærkjøretøy før jeg krysser gaten. Regner med det er kurderne som holdes under oppsyn, ikke meg. Praier en gul taxi på taxiholdeplassen. Suser avgårde mot busstasjonen for full kurdisk rap-musikk med en sjåfør som synes jeg ikke burde dra herfra uten å ha fått sett Jomfru Maria-kirken. 

Vel, jeg skal Tyrkia rundt. Begynner å få det rimelig travelt for om vel en uke letter flyet mot Norge fra stikk motsatt ende av dette svære landet. Jeg skal gjøre et bra jafs av Tyrkia de to neste dagene. Skal forflytte meg fra nordre Mesopotamia, via Erzurum som ligger på 1900 meters høyde, og over til østre del av Svartehavskysten. Egentlig skulle jeg gjerne dratt lenger øst, til Van, men området ble droppet da vestlige planleggings-apper viste 0 offentlige kommunikasjonsmidler for å komme seg dit. På busstasjonen i Diyarbakir står det imidlertid tre topp moderne busser med Van i pannebrasken når jeg ankommer perrongen med billett til Erzurum i hånden. Etter hva jeg har sett av bussforbindelser i Tyrkia, blir jeg ikke forbauset. 

Livet på Diyarbakir busstasjon

Jeg hopper på Öz Bingöls lille, fine minibuss til Erzurum. Jeg har fått orkesterplass langt fremme på bussen. Der får jeg raskt selskap av en munter kvinne som prater i vei, trolig på tyrkisk. Hun synes det er stor stas, både å sitte sammen med meg og at en vestlig kvinne freser rundt på egen hånd i disse traktene. Bilder må tas av oss. Den unge servicemannen får oppdraget, til stor munterhet fra omkringsittende passasjerer. De ler mot meg, jeg får tommel opp og opplever heller ikke her noe av den motviljen som sies å ha økt blandt den tyrkiske befolkningen mot Vesten. 

Mesopotanske kornåkrer

Den 6 timers turen blir en opplevelse også på andre måter. Turen tar meg gjennom svære arealer med gyldne, bugnende kornåkrer før landskapet skifter mot grønt med høye, blå vestlandsfjell i det fjerne med snø på toppene. Fjellene kommer nærmere, for deretter å skifte farge til vinrødt og brunt, fremdeles med snø på toppene. Værbitte bønder ferdes nær veien. Noen sitter i veikanten med grønnsaker til salgs. Noen av dem stopper sågar bussen for å selge løk. Temperaturen falt like etter vi sa farvel til kornåkrene. Omtrent på samme tidspunkt skiftet fargen på himmelen fra pur blå til stålgrå. Mot slutten av turen går tankene mine til NRKs villmarkstrønder, Jens, på tur i Mongolia. Landskapet ligner det mongolske. Det har flatet ut med unntak av snødekte fjell i det fjerne, grønnfargen har tatt seg opp, og det er små spredte bosetninger rundt omkring, bestående av lave, fargerike hus. Hest ser ut til å være vanlig fremkomstmiddel mellom bosetningene.  

Vestlandslandskap (og skyer) dukker opp

Artig geologisk landskap

Min venninne går av bussen før Bingöl. Deretter har vi en innlagt halvtimes spisestopp ved en servicestasjon. Jeg har et mindre måltid, før jeg går ut på terrassen for å sjekke om bussen fremdeles står der. Den har ikke dratt. Den blir grundig vasket med såpe og vann. 

- Cay? spør en pen mann som sitter ved nærmeste bord på terrassen. 

Han har selv et tomt teglass foran seg. Knipser med fingrene mot en servitør. Peker på stolen på motsatt side av bordet. 

- Vi sitter på samme buss. Skal du også til Erzurum?

Jeg nikker bekreftende og tar imot invitasjonen til et glass te som jeg ikke får lov til å betale. Dado forteller at han er på vei til Erzurum for å jobbe. Han er ansatt som lege ved sykehuset der, men er opprinnelig fra Mardin. Det blir en kort prat om min tur og om hva jeg bør se i Erzurum. 

- Det blir ikke tid til så mye. Jeg skal videre alt i morgen, sier jeg.

Jeg er egentlig lunken til hele Erzurum. Har valgt en natt der kun for å brekke opp en lang reise. Byen sies å være et vintersportssted og en ytterst konservative, muslimk by. Hverken lokal turistnettside, reisebloggere eller Lonely Planet har klart å selge den inn til meg. Det klarer Dado. Etter den lille samtalen skjønner jeg at at her vil jeg gå glipp a mye. 

Mongolia? Not!

Som i Diyarbakir blir det kinkig å komme seg fra busstasjonen til sentrum, selv om bussen går tvers igjennom. Den har egentlig ikke stopp i sentrum, men slipper noen passasjerer av likevel. Legen min forsvinner ut. Jeg reagerer for sent fordi det er et godt stykke unna hotellet mitt. Ber via oversetter-appen om å bli sluppet av litt lenger frem, men da har servicemannen stengt veldedighets-butikken. Han rister demonstrativt på hodet. Trafikken er seigtflytende. Det er sen rushtid og alle trafikklys er røde. Jeg hutrer ut av bussen på busstasjonen. Temperaturen må ha sunket 20 grader siden jeg gikk på i Diyarbakir for 6 timer siden. Det har alt begynt å mørkne her oppe i fjellene. Lokalbusser finnes ikke på busstasjonen så jeg tar taxi tilbake gjennom den saktegående trafikken.

Hotel Zade er et moderne, lite hotell. Etter å ha installert meg, slenger jeg på meg boblejakken og går jeg ut for å spise. Det er blitt helt mørkt, det er kaldt og jeg er skrubbsulten. Havner på et gatekjøkken i gaten bak hotellet. Bestiller cola og en rullesandwich med diverse fyll. Den omtrent dobbelt så stor som forventet, men også dobbelt så god. De muntre ungdommene som jobber her, svermer rundt meg og spør lattermildt om  hvor i all verden jeg kommer fra. 

- Diyarbakir, sier jeg mellom de saftige tyggene. 

De tror meg ikke.