Çanakkale - Gökçeada 🇹🇷

Dag 4 av 35.

Tyrkia, den gang Det Osmanske Riket, ble tildelt kun noen få øyer i fredsforhandlingene med Hellas i 1912. Jeg har bestemt meg for å få sett i alle fall et par av dem. Gökçeada ligger ikke langt unna Çanakkale men det går ikke direkteferje dit. Jeg må over Gallipoli-halvøya først. Stedet jeg har valgt å bo på øya ligger også i en utkant av øya og jeg ser for meg at det kan bli en komplisert tur.

Tar farvel til de hyggelige folkene på Abies, trer på meg ryggsekken og vagger gjennom sentrum av Çanakkale, mot ferjeleiet. Stopper for å ta meg en toast og et glass çay på et tradisjonelt sted like før havnen nås. Her er det bare meg og en gruppe lokale elektrikere som sitter i det som fremdeles er en morgenstille by. Butikkene og kaféene åpner en etter en og det er moro å iaktta omgivelsene. Alle eierne /driverne er innom hverandre og hilser før de åpner sin egen butikk eller kafé. Hun som serverer meg får blant annet tolke-hjelp fra den unge jenta i vaffelutsalget for å sikre at hun har forstått min bestilling. 

1. ferje ligger og duver ved kai når jeg ankommer en halvtime før avgang. Billetten koster kun 20 lire (mindre enn 7 NOK) og ferja tar meg til Eceabat på Gallipoli-siden. Det er en bilferje a la Vestlandet så her føler jeg meg riktig på hjemmebane til tross for at de ikke har svele i kiosken. Været er bra så de fleste sitter på soldekket slik som meg. Ferja er stappe full av ungdommer på skoletur over til Gallipoli for historieundervisning. Seieren her i 1915 var særdeles viktig for Tyrkias tilblivelse og nyere historie. En av jentene tar kontakt med meg på godt engelsk. Lurer på hvor jeg kommer fra og hvorfor i all verden jeg er her. Hun forundres over at mennesker uten relasjoner til Tyrkia ønsker å dra andre steder enn til strendene i sør. Er det ikke det alle vestlige utlendinger elsker?

Vi klapper til kai i Eceabat

Fra Eceabat er jeg rådet til å ta taxi over høydedraget til lille Kabatepe på motsatt side, hvor ferja til Gökçeada går. Jeg gjør som jeg er rådet til og finner ikke uventet taxi like ved ferjekaien. Blar opp 330 lire for den korte ferden over den heftige slagmarken som nå er beplantet med unge lysegrønne furutrær. Turen tar under 20 minutt. 

På Kabatepe ferjekai får jeg den helt greske øyfølelsen. Sikkert på grunn av fargen på Egeerhavet og de blåmalte «greske» stolene i havnekiosken. Jeg blir særdeles positivt overrasket etter å ha lest elendige tilbakemeldinger på både kiosk, kaiområde og Galatas’ ferje. Betjeningen er hyggelig, stedet er mye bedre du finner på en gjennomsnitts ferjekai på Vestlandet (der finns i høyden et toalett og et kaldt venteværelse), de har Snickers-is og den beste tyrkiske kaffen jeg hittil har smakt. Jeg har ikke før kjøpt kaffen så kommer det en minibuss fra Eceabat. Skjønner med det samme at jeg kunne ha spart meg for taxien. Lærdom nummer en: det går ALLTID en buss i Tyrkia. 

Før kaffen er drukket dukker det også opp en uniformert ung, pen og høflig mann. Han vil gjerne se passet mitt.  Svarer bekreftende på at det er grensekontroll. Hellas ligger rett uti Egeerhavet og plasker et sted. Han blar opp på siden med innreisestempelet fra flyplassen i Istanbul og er fornøyd med det. 

Venter på ferja i Kabatepe, Gallipoli.

På soldekket oppfatter jeg at paret ved siden av meg snakker tysk. Vi kommer i prat alt før ferja legger fra kai. Hun er veldig sosial og snakker bitte litt engelsk. Det blir merkelige samtaler på tysk/engelsk på ferden over. Jeg har aldri hatt behov for å praktisere skoletysken min helt til min reise i Tunisia for bare en måned siden. Ordforrådet er sterkt begrenset og grammatikken kan jeg ikke en gang tenke på. Liza forteller meg at både hun og mannen er oppvokst i Tyskland med tyrkiske foreldre. De har derfor alltid hatt en sterk tilknytning til Tyrkia og har valgt å flytte hit. Om vinteren bor de i Istanbul og om sommeren i Bodrum. Nå er de på roadtrip sørover til Bodrum men kjører via omveier og gjør en helt liten ferie ut av det. 

- Faren min er fra Kapatepe, sier hun og peker inn mot ferjeleiet vi nettopp har forlatt. 

- Her har jeg tilbrakt mange glade sommerdager i barndommen, forteller hun videre og peker mot en strand like ved.

Når ferja klapper til ved Gökçeada ferjekai halvannen time etterpå, dilter jeg etter andre passasjerer uten bil. De går til en dolmuș (liten minibuss) som skal til Merkeze, øyas hovedstad. Et utmerket utgangspunkt også for meg. Mindre enn et kvarter senere hopper jeg av i sentrum, vaser litt rundt mens jeg lurer på om jeg skal ta lunsj her eller senere. Svaret gir seg selv for der kommer det en minibuss skiltet Kaleköy. Det er jo dit jeg skal! Spretter ombord og 10 minutter senere ser jeg plutselig at vi kjører forbi et skilt med «Salkim Otel». Hei! Det er jo hotellet mitt! 

Skilt som forteller at hotellet ligger oppi bakken her et sted

Får en drøy oppoverbakke å gå tilbake siden jeg ikke har fulgt med i timen. Solen varmer som aldri før på denne turen og jeg er svett som en dupp når jeg smetter inn porten til de to nyrenoverte greske bygningene som nå er et lite boutique-hotell. Det ligger blant andre små personlige og restauranter i svært landlige omgivelser overfor havnen i Kaleköy. Kun en bakketopp med et enormt tyrkisk flagg og restene etter en gammel festning ligger imellom. Her er det små gårdsbruk, høneklukking og hanegal, breking fra sauer og fuglekvitter på alle kanter. Jeg får et delikat stort rom med utsikt til nærmeste bonde og lille nydelige moské med farget glass i minaret-taket. Moskéen er så nær at jeg spretter i taket av forfjamselse ved første bønnerop. 

Toast og tursnack er konsumert for lengst. Jeg må ha mat litt brennkvikt. Ares med krøllene, som synes å være den eneste ansatte på jobb, tipser om Mustaf’nin Kayfesi som ligger litt lenger opp i bakken. Entrer en bratt bakke med nydelige hus og blomstrende hager før jeg hører lav gresk musikk. Den kommer fra Mustafas restaurant som er et funn. Gamle brune bord og stoler under skyggefulle trær, omringet av gamle ruiner, et eldgammelt klokketårn og blomster. Ingen gjester men de har åpent. Fremdeles er det lavsesong. Jeg og han som kanskje er Mustafa knoter oss gjennom menyen. Det jeg får servert er noe som ligner forvokste feite smultringer med touch av salt i den sprø, varme skorpen. Nydelig sammen med salat. Typisk tyrkisk, sier min vert. 

Hos Mustafa. Et par sauer tar også turen innom

Jeg er imidlertid totalt kulturelt forvirret. Hva er gresk og hva er tyrkisk? Arkitektur og musikk tilsier jeg er i Hellas. Kommer til å tenke på en ung barista i Larnaka på Kypros som serverte meg kypriotisk kaffe. «Den perfekte blandingen av gresk og tyrkisk» svarte han på spørsmålet mitt om hva kypriotisk kaffe egentlig er. Gökçeada føles akkurat som kypriotisk kaffe!

Fra festningsruinen ned mot min side av Kaleköy

God og mett klatrer jeg opp i festningsruinene et stykke overfor Mustafas plass. Derfra kan jeg se ned til havet og Kaleköys idylliske båthavn. Utpå et utsiktspunkt høres mer gresk musikk. På en terrasse ligger en megastor og tilsynelatende eksklusiv, populær åpen restaurant. Tar meg ned dit fra festningen men kvepper til da en lang grønngrå slange hvisler avsted forbi meg. Hjertet hopper over et slag. Tar meg hurtig ned til nærmeste vei rundt et hønsehus. 

Det greske kapellet ved havnen

For å komme til havnen må jeg snirkle meg nedover smågater hvor jeg passerer andre sauer på tur. De går fritt rundt her. Havneområdet er en eneste stor gate med «greske» restauranter på den ene siden og båter på den andre. De fleste fiskebåter men også et og annet lystfartøy. Ytterst er det en molo med salgsboder som er i ferd med å stenge for kvelden. Her ligger det også et gammelt gresk kapell som er stengt. Myser inn de støvete vinduene. Det ser tomt ut. Her ved havnen er det flere som spaserer for dette er solnedgangssiden av øya. Det er rolig og fint her. Setter meg ned på en tom kaffebar med fargerike stoler. Tar en cappuccino før jeg vandrer hjem og tar kvelden.

Restauranter på rekke og rad ved den nydelige havnen