Bozcaada - Ayvalik 🇹🇷

Dag 7 av 35.

Det er søndagstille, grå og blåsende morgen når jeg lister meg ut fra lille Nirvana Otel. Vinker farvel til Yemen. Trekker ned mot ferjekaien. Kjøper et par varme börek i en liten kiosk på veien. Mat må man jo ha. Ferja som skal gå kl. 10 ligger der allerede. Det er bare å gå rett ombord. Ferjekiosken er åpen og jeg får kjøpt et stort glass çay som smaker fortreffelig til böreken. Det stamper godt på Egeerhavet på tilbakeveien til Geyikli. Det er grensepoliti ombord som sjekker alle sin ID, også min. Jeg klarer meg fint. Det gjør ikke mannen ved nabobordet. 

På ferjekaien står flere dolmuș og på den ene står det Ezine, akkurat som Tunc fortalte meg i går kveld. Den stopper utenfor Ezine busstasjon. Det er ennå halvannen time å slå ihjel før langdistanse-bussen til Ayvalik skal gå og jeg er kaffetørst. Det ligger 2 çay-sjapper utenfor busstasjonen hvor en høg andel av Ezines menn sitter og drikker te og løser verdensproblemer. Jeg fristes ikke til å gå inn men fortsetter noen meter til i retning av sentrum. Der dukker det opp en fresh, moderne kaffebar på min høyre hånd. Krysser gaten. Bestiller tyrkisk kaffe og noen små stykker bacalao. Setter meg ned. Ser meg om. Forundres over klientellet. Her er det ikke ungdommer som sitter og henger med mobiler og laptoper. Nei, her er flere av byens bestemødre med blomstrede hodeskjerf. De sitter her og nyter sine cappucino’er. Skvalderer på FaceTime og med hverandre. Et par eldre menn slenger innom og bestiller sine Flat Whites. Tyrkisk kaffe? Nei, det er det bare jeg som drikker. 

Bussen er en halvtime forsinket og jeg rekker bli solbrent i ansiktet før den kommer. Turen tar kun 2,5 timer. I Ayvalik ligger busstasjonen ved motorveien utenfor sentrum. 

- Sehir merkezine dolmuș? Spør jeg et par menn som ser ut som de er kjent her. Den eneste sammenhengende setningen jeg kan på tyrkisk.

Jeg forstår ikke det muntlige svaret men forstår pekingen. Dolmuș på andre siden av stasjonsbygget. I et hjørne står det flere dolmuș’er parkert. Under et halvtak sitter flere menn og drikker çay og trolig prater skit. En av dem peker ut rett kjøretøy til meg. Det viser seg å være sjåføren til Ayvalik sentrum. Jeg får mye for pengene for her kjøres det ikke raskeste veien. Det blir en svipptur innom byens sykehus og samtlige industriområder i utkantstrøkene før nesen settes mot sentrum. Jeg går av på siste stopp som er en smule lengre borte fra mitt pensjonat enn det jeg hadde tenkt. 

Nabolaget

Saler på meg sekken og trør inn i de gamle gatene. Bort fra den støyende Atatürk Boulevard som går langs havet. Jo nærmere jeg kommer Otelia Pensjonat, jo trangere gater og større forfall på bygningsmassen rundt meg. Begynner å lure på hva jeg  egentlig har booket. Enda mer i tvil blir jeg når jeg svett ringer på den låste porten og overhodet ingenting skjer. Jeg forsøker å ringe men får ikke svar. Jeg sender meldinger til innehaver både direkte på WhatsApp og via Booking. 

Vel, jeg kan ikke stå i solsteiken utenfor Otelias port og blomstre. Minnes jeg så en kul kaffebar i en sidegate ikke langt unna. Express Coffee. Gi meg en kaffe og la meg tenke ut neste sjakktrekk. Egentlig er jeg sulten men dama har cookies av monsterstørrelse. Hun lager dem selv. Har nettopp satt et nytt brett til steking. Mulig at jeg ser litt tankefull ut for hun spør om alt er ok. Hun er svært dårlig i engelsk så skjønner overhodet ikke svaret mitt om låste pensjonat. Det gjør imidlertid det pur unge kjæresteparet ved nabobordet. 

- Det er ikke så farlig om du ikke har forhåndsbetalt. Naboene mine driver også pensjonat. Skal jeg spørre om de har et rom ledig? Spør den unge mannen hjelpsomt. 

Jeg vil tenke litt først. Jeg rekker ikke tenke lenge før det ringer på WhatsApp. Jeg har allerede tatt den da det går opp for meg at det er britisk nummer, ikke tyrkisk. Han presenterer seg som Evret og eier av Otelia. Han bor og jobber i England, mens faren hans passer pensjonatet. Han er full av beklagelser over at faren hadde sovnet og ikke har hørt ringeklokken. Det kan vel skje den beste. 

En gang en katedral. Nå moské: Saatli Camii (klokkemoskéen)

Etter kaffe og monstercookie labber jeg opp til Otelias port igjen. Denne gangen står Uǧur og venter på meg i hagen. En pen, sosial eldre mann som beklager at han er blitt så gammel at han har duppet av. Jeg forsikrer han om at nå er jeg her og at det går greit. Forresten tror jeg ikke at han er mange månedene eldre enn meg selv. Han kommer med çay og frukt til meg. En grønn, liten og syrlig plommelignende sak som han har hatt med hjemmefra. 

- Vi har en stor frukthage ved Svartehavskysten, jeg og konen min, forteller han. 

- Det er der vi egentlig kommer fra. Vi har to voksne barn. En datter som er lærer og Evret som jobber i England og er gift med ei dame fra Budapest. 

Uǧur snakker minst like mye tyrkisk som engelsk, men jeg tror vi forstår hverandre. Han håper at konen hans kommer om en uke. Men man vet jo aldri sikkert når det gjelder kvinner. Han viser meg et kjøkken med fylt kjøleskap og kaffemaskin. Jeg må bare forsyne meg med det jeg vil ha. Her er to sorter oliven som også kommer fra Svartehavskysten og börek bakt av konemor.

Jeg er alene gjest til natten så kan velge rom selv. Bortsett fra 3-mannsrommet for det blir opptatt i morgen. Det er sen ettermiddag allerede så jeg låser meg ganske snart ut porten som jeg nå har nøkkel til selv. Må få sett litt av byen før jeg tar kvelden. Dessuten vil jeg ha mat. 

Sett fra havnepromenaden

Ayvalik er opprinnelig en gresk by, i dag med i underkant av 40.000 innbyggere. Siden den overlevende gresk-ættede kristne befolkningen ble sendt til Hellas i 1923 under befolkningsutvekslingen er de aller fleste av dagens innbyggere tyrkere. De har tatt godt vare på den greske arkitekturen og nesten hele sentrumskjernen er gammel, unik og vakker.

En butikk

Jeg trasker nordover og vikler meg snart inn i et sjarmerende gatenett med gamle hus. Her er spennende små butikker som nå er stengt. Like kule barer og restauranter uten at det virker turistifisert. Jeg tusler litt rundt før jeg lar meg lokke ned på en restaurant som har god grillet fisk og hvitvin fra området. Jeg har ikke før fått måltidet servert før jeg har 6 glanende gate-katter rundt meg. Betjeningen får det travelt med å holde dem på avstand. Kattene holder imidlertid ut og belønnes med fiskebein fra riktig gode måltidet mitt. 

 Cunhuriyet Caddesi (gate)

Det forundrer meg at kredittkortet mitt blir avvist i betalingsterminalen. Husker at det også ble avvist i kaffebaren tidligere i dag. Tilbake på hotellet sjekker jeg kontoen. Et relativt stort beløp ble tatt ut i London i går. Hvordan er det mulig? Natta går fløyten med grubling i stedet for søvn.