Ayvalik 🇹🇷

Dag 8 av 35.

Mine bange anelser om kortsvindel medfører riktighet. I løpet av grytidlige morgentimer har det tikket inn SMS om at kredittkortet er midlertidig sperret. Jeg bes ringe bankens sikkerhetstjeneste. Det er foretatt et nytt uttak i London i løpet av natten. Jeg har vært igjennom det samme for kun en måned siden men da var jeg hjemme og trekkene var stoppet. Denne gangen har jeg nettopp startet en lengre reise og det er tilsynelatende kun meg selv som er  hindret i å bruke kortet. 

Hva har egentlig skjedd? Det blir en telefon til bankens kundeservice. Får vite at det er et fysisk kort med min pin-kode som er blitt brukt i London, ergo må kortet ha blitt kopiert via skanning eller lekkasje av data. Det skjer oftere og oftere, forteller damen som en trøst, men evner ikke trøste meg med et slikt utsagn. Men seriøst: 2 ganger på en måned? Er ikke det vel i overkant? 

Faktum er at kortet nå er permanent sperret. Jeg må søke banken om å få ettergitt beløpene som er svindlet ut av min konto. Og jeg har kun et kredittkort igjen fra en annen bank for reisens resterende 4 uker. Hvis min uflaks den siste måneden fortsetter vil det neppe holde. 

Flere telefoner til ungene for tips og rådslagning. Greit å ha en sønn som inntil nylig har jobbet på kundeservice til en annen bank og som utdanner seg innen datasikkerhet. Praktisk å ha en datter som bor rett i eget nabolag og som kan ettersende et 3. kort. DHL Express lover 24 timers levering og kortet blir planlagt hentet ut på et av deres servicekontor sentralt i Izmir under mitt 3 dagers kommende opphold like utenfor storbyen. Det skal gå fint om de så driter seg ut med 3 dager ekstra leveringtid enn lovet. Hva kan egentlig gå galt? Izmir er Tyrkias 3. største by og har forbindelse med store flyplasser over alt i hele Europa mange ganger i døgnet.

Det er blitt midt på dagen når jeg endelig får låst meg ut hageporten til Otelia og går ut på leting etter frokost. På et lite torg finner jeg en nydelig kaffebar med nerve-beroligende Nora Jones i høytalerne. Mannen i den sort/ hvitmønstrede skjorten som kunne vært en Hawaii-skjorte om den hadde vært i farger, hilser overstrømmende på engelsk. 

- Frokost? Nei det har jeg ikke. Men kom hit, sier han og drar meg over til den svært så tyrkiske nabosjappa. 

Han bestiller tyrkisk frokost for meg på tyrkisk med appelsinjuice og çay. Det er det eneste språket de eldre innehaverne forstår. Han finner til og med et bord i solen og drar ut en fargerik stol til meg før han går tilbake til sitt eget sted som han påstår har byens beste kaffe. 

Det kjennes godt ut å lande kroppen som allerede er tom for energi. Nå blir det i alle fall full mage på nydelig frokost. Eller skal vi kalle det brunch? Jeg blar opp kontanter som er det eneste ekteparet tar. Går deretter i en minibank for å skaffe meg mer av slikt. Det er som jeg blir overrasket over at alt funker. 

Tyrkiske kaffekopper og tyrkisk kaffemaskin i bakgrunnen. Kokes over gassflamme i kopp

Kjenner at jeg ikke er på 100% ennå og trenger en kaffe. Returnerer til Nora Jones og den hyggelige mannen med byens beste kaffe. Nå ja, jeg har vel smakt bedre cappuccino i mitt liv men får 2 deilige småkaker på kjøpet. Blir sittende og slår av en lengre prat med innehaveren. Han lurer på hvor lykkelige vi er i Norge og om det er forskjell på lykkefaktoren mellom de skandinaviske landene. Han er opptatt av å være lykkelig og takknemlig. I Tyrkia er alle sure og forbanna for tiden på grunn av den høye inflasjonen. Man jobber lengre dager uten at det gir noe ekstra. Men penger er bare penger, påstår han. Vel, akkurat i dag er alt jeg ønsker meg en sikker tilgang til penger. 

- Men hva hjelper det å være sur og forbanna? Det blir ikke bedre av den grunn. Jeg vil bare være lykkelig her i min kaffebar. Høre deilig musikk, treffe hyggelige folk, ikke stresse, forteller han på gebrokkent engelsk.

Jeg sier at uten penger kommer man ikke langt og at alle tyrkere jeg har møtt så langt er blide og hyggelige. Han vil ikke høre på det øret. Inflasjonen er bare et politisk spill som vi har liten innflytelse over, mener han. Vi er enige om at hvis politikk blandes med religion er man ille ute. Han høres ikke ut til å være tilhenger av landets styrende organer. 

Tilbake til Otelia nøder min eldre vert meg på en kaffe til. Han har en Dolce Gusto-maskin nesten maken til min egen og er svært stolt av den. Mine planer om å ta turen ut til Cunda (anbefalt av Yemen og Tunc) har gått fløyten likevel. Jeg har dermed god tid og tenker kun å henge rundt i vakre Ayvalik likevel. Evren ringer faren på WhatsApp mens vi sitter der og knoter og ler på engelsk, tyrkisk og norsk. Han bidrar med noen oppklaringer.

Vakre Barbaros Caddesi

Barbaros skal være en fantastisk gate har jeg lest i Lonely Planet. Den må sjekkes ut. Finner starten på gata og der finner jeg også en liten kafélignende sak som har spesialisert seg på pide i mange varianter. Velger meg en og setter meg ned for mer energipåfyll. Blir munter av de muntre jentene som jobber der. Hun uten hijab mener sågar at jeg ikke kan gå uten en skikkelig çay etter måltidet. Hun med hijab flirer bekreftende. 

En kikk inn en tverrgate

Jo lenger inn i Barbaros Cadessi jeg roter meg, jo mer interessant blir det. Den gamle bydelen er stor! Her er fargerike dører og vinduskarmer på steinhusene, det blomstrer fargerikt på alle kanter. Her er artige butikker, deriblant flere antikvitetsbutikker. Her er koselige restauranter, kaféer og vinbarer som promoterer tyrkisk vin. Kan ikke minnes at jeg har sett tyrkisk vin på polet hjemme. Minner meg selv på at jeg tross alt har ferie. Det har vært nok hjerneaktivitet for en dag. Setter meg ned i en behagelig stol utenfor en av de lekre vinbarene. Bestiller en rødvin og drar opp min bok om Gertrude Bells Tyrkia-reiser for over 100 år siden. Vinen kommer i et stort rundt glass og er ytterst fløyelsmyk, lettdrikkelig og balansert krydret. Jeg befinner meg i Tyrkias vinmekka.

God vin i godt glass på et godt sted

Blir sittende lenge med bok og vin før jeg sikksakker meg tilbake gjennom alle de forunderlige sidegatene. Her er like mye spennende å se. Som rester etter de gamle olivenolje-fabrikkene fra den gang den store produksjonen foregikk sentralt i byen og nært havnen for utskiping. Noen av fabrikkene er nå brukt til annet spennende, mens andre står og blør. Olivenolje herfra er fremdeles svært populær ute i den store verden men produksjonen foregår nå i utkanten av Ayvalik. På min vei fra Çanakkale og hit har jeg passert gudene vet hvor mange olivenlunder.

En annen tverrgate

Jeg smetter ut på havnepromenaden en stakket stund. Sola er gyllen og i ferd med å synke i sjøen. Det er mange som er ute og nyter solnedgangen. Tilfeldighetene vil at jeg går på Kamil Koçs billettkontor. Stikker innom og kjøper en billett til Izmir for i morgen. Betaler kontant over skranke så slipper jeg å bruke kort i appen. Vet ikke hva jeg skal stole eller ikke stole på lenger. Fordelen ved å være der er at jeg får vite at det går dolmuș til busstasjonen fra like om hjørnet.

Et bølgende Egeerhav nytes best fra en benk på land

Sikksakker meg inn i tverrgatene igjen. Går rett på en usedvanlig fiffig kombinasjon av antikvitetsbutikk og restaurant. Er ikke spesielt sulten men en liten forrett hadde vært godt. Må ha hjelp til oversettelse av menyen. Her går det ikke i kebab, pide eller köfte men i en annen type mat. Lisa, som viser seg å være en av to innehavere av dette stedet som åpnet for kun noen måneder siden, sier hun ikke kan engelsk. På tysk. For andre gang på denne turen må jeg finne frem skoletysken min. Lisa er en entusiastisk energibunt på 55 og hun har mye å fortelle. Hun er oppvokst i Tyskland med tyrkisk far og bulgarsk mor. Nå er barna hennes flyttet hjemmefra for lengst. Datteren har sågar bosatt seg i Istanbul. Det var på tide å realisere sin egen drøm om en antikvitets-restaurant. 

- Det har jeg fått til sammen med kusinen min, forteller Lisa videre og nikker mot kvinnen som serverer ved et annet bord. 

Drømmer blir virkelighet om man tør gjøre noe med dem

Nå har de to kjøpt to små hus side ved side her i Ayvalik gamleby. De holder fremdeles på med å pusse dem opp. Planen er å bo ca 8 måneder her og 4 vintermåneder i Tyskland. Med sin bakgrunn finner hun det helt naturlig å ha et ben på hvert sted og i ulike kulturer. Ta med seg det beste fra begge deler. Hun låter som en verdensborger og stråler av lykke. 

For en fantastisk avslutning på en dag som begynte så fortvilt! Det er mørkt når jeg tråkler meg hjem til Otelia gjennom det lugubre nabolaget. Lugubert? Nei, det minner meg om et annet nabolag jeg har bodd. Den forfalne delen av Kypros hovedstad i tyrkisk okkupert sone. Det jeg hører fra de slitte husene er familier som samles rundt middagsbordene, som vanner planter i bakgården, som kjefter på ungene eller hører på radio. Her er det trygt.