Ayvalik - Urla 🇹🇷

Dag 9 av 35.

Everens pappa banker forsiktig på døren mens jeg pakker ryggsekken. Siden jeg ikke har kredittkort har han dekket på frokost i hagen, humrer han. Kom når jeg er klar er beskjeden. En riktig overraskelse for lille Otelia driver ikke med frokostservering. Han har også dekket på til de 3 jentene fra Svartehavskysten som overnattet her i natt. Det er koselig her i hagen med blomstrende bougonvillea og et stort oliventre som tuntre. Pappaen har gjort seg riktig flid og serverer alt fra salt til søtt og kokte egg til brød og börek. Jeg er takknemlig for nå sparer jeg tid og kommer meg raskere til hovedbusstasjonen som ligger i utkanten av Ayvalik.

Passerer en av de gamle olivenfabrikkene på vei til dolmuș-holdeplassen

Det er nesten vemodig å vandre gatene ned til hovedveien ved havet for siste gang. Ayvalik er virkelig et sted med karakter. En dolmuș står klar til å kjøre til busstasjonen akkurat i det jeg kommer. På busstasjonen kjøper jeg tørrmat å ha med på den den 2,5 timers reisen til Izmirs hovedbusstasjon som også ligger langt utenfor sentrum. 

Står og grubler på hvordan jeg kommer meg videre til Urla mens jeg passer bagasjen til en kvinnelig medpassasjerer som løp i retning WC. Spør deretter i Kamil Koçs billettluke. Han rabler et par uforståelige navn ned på en lapp og peker meg over plassen. Der står en klynge andre og mindre fjonge busser. Der blir jeg omtrent tatt under armen og lempet på en buss som går med det samme. Ikke får jeg betalt og ingen kan et kløyve ord engelsk, men Google Maps viser at jeg er på vei mot mer sentrale strøk. Skjønner senere at det er en gratis shutlebuss jeg sitter på. Bussen stopper, alle må av så hva nå?  Bussjåføren har ikke glemt meg. Han peker meg i retning gjennom en park. Labber i vei og finner en annen buss-hub ned en trapp. Pekes videre til en dolmuș som skal til Urla. Sjåføren henger ut vinduet og roper muntert og høyt «Urla ekspress» så her er ingen tvil. Til tross for mange bussbytter har denne reisen gått utrolig smidig og uten venting. 

Fra den travle hovedgaten i Urla sentrum går jeg for å finne Buraks Airbnb-leilighet. Han har sendt meg alt jeg trenger av koder til nøkkelboks og wifi. Leiligheten er moderne og fresh, og best av alt har den en vaskemaskin. Den settes i gang med det samme. Men hvordan tørke klærne? Burak svarer raskt på meldingen min. Klessnor med klesklyper i skapet som jeg kan henge opp på balkongen. Har jeg balkong? Joda, bak en nedtrukket persienne åpenbarer det seg en firkantet, solvarm balkong med hagemøbler. Så heldig jeg er!

Fargerikt i Urla

Urla er en liten by ca. midt på Çesme-halvøya som strekker seg ut i det greske øylandskapet med Chios som nærmeste øy. Fra Urla sentrum går det dolmuș til en liten lokal strand men jeg kom hit for å nyte selve Urla, få med meg severdigheter i storbyen Izmir og kanskje ta en tur til Efes. Efes slutter jeg ut med det samme for jeg trenger ekstra tid i Izmir for å plukke opp DHL-sendingen. Den skulle vært her i dag men har sittet fast i tollen i Norge og ankommer dermed ikke før tidligst i morgen. 

Murmaleri i Urla

Jeg strener ut for å finne den berømte kunstgaten i Urla. Den ligger ikke langt unna. Den er lang og interessant, her er til og med et par vestlige turister. De fleste turistene er likevel tyrkiske som alle andre steder jeg har vært så langt. De liker å feriere før det blir for varmt og før hordene fra hele Nord-Europa kommer. Høres logisk ut. Setter meg ned ved en liten, enkel og svært så lokal restaurant i det det er i ferd med å mørkne. Får köfte med pommes frittes, salat og brød med limonade å drikke. Tusler deretter omtrent samme vei tilbake og tar kvelden i eget hjem. 

En artig parkeringsbu