Antalya - Tașucu

Dag 16 av 35.

I dag skal jeg til den lille havnebyen Tașucu like sør for oldtidsbyen Silifke. Egentlig hadde jeg tenkt meg til Silifke på grunn av den gigantiske gamle festningen der. Trangen til hav og strand har seiret fordi festningen synes å være stengt i årevis for restaurering. Oppussingsprosjektet synes å ha blitt overskredet på tid om det noensinne har blitt satt en sluttdato. 

En av rundturens lengste bussturer venter meg. Den er på litt under 7 timer. Jeg tar rett og slett sats for å redde meg unna kyststrekningen "dit alle drar" og da spesielt russere og skandinavere. Kall meg gjerne kjedelig men svenske kjøttboller smaker best på IKEA, ikke i Alanya. Jeg vil se det som kommer etter Syden. 

Dagen starter med frokost på hotellet i Antalya. Jeg får en demonstrasjon i hvor stor grad ansatte kan påvirke fra tommel opp til tommel ned. Gårsdagens hyggelige og entusiastiske resepsjonist er byttet ut med en som knapt gidder se opp når jeg hilser blidt "günaydin" etter en god natts søvn. Den smilende, hjelpsomme rengjøringsdama er borte. I stedet sitter 3 dorske, selvopptatte kvinner ved et av de få frokostbordene og skravler. Alle er ansatte ved hotellet. To av dem har ansvar for frokosten. Ingen synes å ense meg før jeg høylydt undres om det er frokost å få. En av dem vrikker seg demonstrativt motvillig opp fra stolen. Henter en tallerken dekket med plastfolie. Jeg får aller nådigst et lite glass çay og en bitte liten kartong med konservert juice helt uten naturlige råstoff men med en holdbarhetsdato herfra og inn i evigheten. Frokosttallerkenen har trolig stått på disken i flere timer. Den inneholder smakløs varm og bleik salami og små tørre scones. Honning, Nutella, smør, smøreost som ikke smaker ost, og et par syltetøysorter uten et eneste bær ligger der også i form av små plastbeger. Turens desidert minste men mest  syntetiske, smakløse og tørre frokost. Hvordan er det mulig i et land som bugner over av fantastiske jordbruksprodukter og ufattelig mengde utrolig god ost? 

Jeg etterlater meg en crazy mengde pastavfall etter den korte frokosten. Pusser tennene, triver ryggsekken og sjekker ut hos den mutte resepsjonisten. Labber over hovedgaten med trikkeskinnene (her som i Izmir må man ha lokalt kort for å reise kollektivt) til nærmeste taxiholdeplass. Tar med andre ord korteste og enkleste vei til otogar. Hovedbusstasjonen hvor jeg ankom i går. Går innom en av kafèene på stasjonen. Kjøper påsmurt og börek. Jeg er allerede sulten etter den magre, tørre frokosten. 

En av stasjonens uniformerte servicemenn hugger tak i meg på vei gjennom stasjonen. Han loser meg til riktig perrong etter det vanlige where to-spørsmålet. Så ser han mer inngående på meg.

- Blue eyes! Where from? Germany?

Den ytterst sosiale fyren går over til tysk, men viser seg å snakke litt engelsk når jeg svarer "ben Norveçliyim". I det hele tatt har Antalya vartet opp med mange engelsktalende, noe som for meg har føltes som en ferie i ferien. Han her blir i tillegg svært ivrig av svaret mitt. Jeg forventer den vanlige kommentaren om en kompis som bor i Oslo eller tante i Lørenskog men nei da. Han her drar opp bildebiblioteket på telefonen. Blar i bilder mens han snakker vekselvis på tyrkisk, tysk og engelsk. Viser meg bilder av han selv på racersykkel med nummer på brystet. 

- Norveçte! I Norge! stråler han entusiastisk og gjentar et ord gang på gang som jeg ikke forstår før han forstørrer et annet bilde.

- Aha! Birkebeinerrittet?! Konkluderer jeg.

- Evet! Ja! stråler han. 

Det er uten tvil en av mannens største opplevelser i livet og jeg får ekstra påpass så lenge jeg befinner meg på busstasjonen "hans". Han rydder plass til meg på en benk for å vente på bussavgang, men jeg vil heller tusle litt på perrongen. Rumpa mi får sikkert nok med de 7 timene på bussen. Jeg får mer påpass. De to bussjåførene står og skravler med en dame omtrent på min egen alder.

- Hvor langt skal du? spør den ene på tyrkisk. Dama oversetter fra tyrkisk til tysk. 

- Selifke, svarer jeg for det finnes ille noe langdistansestopp i Tașucu hvor jeg skal. 

- Hvor har du gjort av mannen din? spør den andre sjåføren. 

Jeg trenger ingen oversettelseshjelp for han peker på ringfingeren og ser seg demonstrativt om på perrongen. 

Dama med de stålgrå, viltre krøllene ler. Sier han nettopp har spurt henne om det samme. 

- Jeg svarte at menn er bare heft, skrattler hun og presenterer seg som Gün mens hun tar meg i hånden på vestlig maner.

Det blir en humørfylt om enn haltende samtale hvor sjåførene rister på hodene og påpeker at vi får passe på hverandre siden vi nymotens damer flagrer rundt på egenhånd. Vi nikker at det skal vi gjøre og at det med litt flaks kommer til å gå greit. 

Gün definerer seg som tyrkisk og tysk. Ektemannen, som hun nå ikke klarer å gjøre Jeg for (jeg tipper hun er skilt), og hun flyttet til Munchen i ung alder. Hun har voksne barn i Tyskland, men hun selv ville flytte tilbake til Tyrkia da hun pensjonerte seg i fjor i en alder av 58. Hun har kjøpt seg leilighet i Sinop ved Svartehavskysten. Elsker å reise og er nå på vei til Erdemli etter en liten uke i Antalya. 

- Jeg er jo pensjonist og kan endelig reise rundt som jeg vil med allverdens tid og mulighet til å se dette store landet, stråler hun på nesten uforståelig tysk. 

- Erdemli? smatter jeg. Det høres kjent ut men jeg klarer ikke plassere stedet.

- Det ligger på kysten opp mot Mersin. Langt forbi Silifke. Jeg skal slappe av ved stranden et par uker. Der er strender så langt øyet kan se. Vakkert, grønt, fredelig, krystallklart blått vann. Slik som Alanyakysten var før den ble utviklet for masseturisme og dermed ødelagt.

Det blir en lattermild tur. Kanskje det er lettere å ty til latter når ingen forstår hverandre i særlig grad? Min tysk er fra Derricks tid på TV-skjermen, Gün har sterk tyrkisk aksent og er heller ikke 100% til tross for flere tiår i Tyskland. 

Næmer oss Alanya

Vi passerer den grelle hotellstripa og de kommersielle, private hotell-strendene fra Antalya til Gazipasa. De fleste med utenlandske eiere. Selv om jeg er godt forberedt (jeg er såpass normal at jeg har vært i Alanya) blir det en sjokkartet syn. Det er så fremmedartet i forhold til steder jeg har passert tidligere på denne turen. Masseturisme kan umulig være bærekraftig. Hvis vi hadde spredd oss bitte litt på denne kloden (eller dette landet) ville det trolig sett bedre ut. 

Glad for å sitte i en buss og ikke i en personbil

Etter Gazipasa blir landskapet stadig mer kupert. Bananplantasjer overtar for all inclusive-hotell. Det blir stadig flere bananpalmer og andre eksotiske frukttrær. Det er grønt, frodig og flott. Veien snor seg som en orm oppover og nedover bratte heng. Gün og jeg har seter etter hverandre men på feil side av kyststripa. Bussen er langt fra full så vi har flyttet rundt etter hvor det har vært best utsikt og de beste bildene kunne tas. Nå blir alle kommandert tilbake til egne seter og sikkerhetsbelter må tas på. Sjåførene har byttet på. Det er yngste sjåfør som sitter bak rattet og han er tung på gasspedalen. Han kjenner tydeligvis veien som sin egen bukselomme. 

Vi runder fastlands-Tyrkias sørligste punkt like nord for Kypros i luftlinje. Landskapet flater ut. Jeg myser utover massive gråhvite felt. 

- Drivhus, forklarer Gün. - Bananer, tomater, sitrus og jordbær. Og peanøtter!

Drivhusenes dal

Drivhusene er store og talløse. Her er mil etter mil av dem. Igjen slår det meg hvilket vanvittig jordbruksland Tyrkia er. Vi får et kvarters stopp på Anamur busstasjon. Det er et enerste stort fruktmarked. Vi tilbys smaksprøver av bananer og jeg kjøper en gul klase. Kan ikke dra fra bananland uten bananer. Så oppdager jeg en kakedisk med arabisk-lignende småkaker. Det blir en pose av dem også. 

Befruktet busstasjon i Anamur

Vi nærmer oss Tașucu. Gül har en god tone med bussjårfører og servicemannen som alle tre sitter fremst i bussen. Jeg lener meg fremover mot henne med Google Maps på telefonen. Spør om hun kan spørre videre på tyrkisk om de kan stoppe i veikrysset ved Tașucu slik at jeg slipper ta taxi tilbake. Hun skjønner ikke hva jeg mener så jeg jumper frem til sjåførene. Setter meg i trappen mellom dem. Dropper tysken og prøver meg på tyrkisk- engelsk. Det krever mot, ikke på grunn av språkutfordringer men fordi langdistansebusser ikke stopper andre steder enn på de store busstasjonene. Å spørre om slikt blir normalt aggresivt mottatt. Dette er imidlertid en munter gjeng så jeg tar sjansen. Etter litt om og men og noe diskusjon skjønner de hva jeg vil. Sjåføren stopper i krysset. Jeg rekker å rope god tur videre til Gün i det jeg hopper av sammen med servicemannen. Han henter ut ryggsekken min. Nikker blidt tilbake til meg der jeg står takknemlig i veigrøften med høyre hånd over hjertet og roper "tesekkürler".

Det er begynnende skumring og varm fønvind i Tașucu. Med en sekk på ryggen, en sekk på magen og mobilen plassert i høyre hånd med Google Maps, legger jeg i vei mot Lemon Inn. Tråkler meg fra hovedveien og videre langs den lange Palmiye Sokak. Ser noe friskt gult langt der fremme. Det lille hotellet har sitrongule effekter. Hele hotellet er kult, tilsynelatende nytt og friskt som en sitron. Kaffebar med lekre kaker ved resepsjonen. Kafè like utenfor med pølse- og ølservering. Et stort, godt rom venter meg i 2. etasje hvor jeg har egen balkong. Her kan jeg imidlertid ikke bli. Jeg må finne noe å spise. 

Utenfor sesong

Himmelsen er blitt dunkel blå med rosa skimmer når jeg legger i vei ned mot stranden. Finner en lang, vakker strandpromenade som jeg promenerer videre på, inn mot det som må være sentrumskjernen. Dumper ned på en av de første restaurantene. Får en plastlaminert meny i hånden. Får sydenfølelse med det samme. Menyen har bilder av rettene. Det er bra for jeg skjønner ikke språket. Russisk?! Spisser ørene mens jeg venter på maten. Fanger opp at det snakkes russisk rundt meg. Hvor i all verden har jeg havnet nå?