Adana - Gaziantep

Dag 19 av 35.

Tenke seg til å våkne i et osmansk herskapshus. Det er som et eventyr fra 1001 natt. Skulle gjerne blitt her en stund men jeg kun timer til å utforske mer av Adana. Byen gjemmer trolig på mer severdig enn det jeg tilfeldig snublet over i går. Bussen min videre øst går klokken 15:15 så ingen tid til slaraffenliv.

Deilig frokost servert på tallerkner dekorert med osmanske hus

Først blir det herskapelig osmansk frokost. Den serveres i spisestuen som er innenfor dagligstuen med de hvite, myke sofaene. Kan ikke sammenlignes med andre hotellfrokoster jeg har smakt tidligere. Servitøren som varter meg opp, sier at fornemme osmanske frokoster alltid startet med suppe. Jeg får servert en deilig grønnsakssuppe. Deretter kommer soppstuing, paprikasalat, hummus, tørkede aprikoser, syltede aprikoser, eggerøre, gode oster, stekte poteter, dadler, små pølsesnabber og ulike dipp-sauser. Attåt får jeg ferskpresset juice, vann fra elegant karaffel med svanehals, og çay. Alt på samme elegante servise som i går. holdt i rødt, hvitt og blått. Perfekt 17. mai-frokost selv uten bobler. I stedet får jeg en liten koppe tyrkisk kaffe servert i den hvite salongen etterpå. 

Zaira befinner seg i resepsjonen også i dag. Hun tar imot sekken min for oppbevaring når jeg sjekker ut etter frokost. Men severdigheter han hun problemer med å anbefale.  

- Husk jeg er fra Istanbul. Er helt ny i Adana, sier hun forklarende. 

Vel, da får jeg finne ut av det selv. Google Maps forteller at Adana har et Etnografisk Museum ikke langt unna. Jeg legger jeg i vei innover byen langs en bred hovedgate, Inönü Caddesi. Varmen har alt tatt seg opp og det er et yrende, fargerikt liv langs fortauene. Teppehandlere, kebab-sjapper, juiceselgere, alle mulige slags butikker som selger alt fra klær til elektronikk. Høres kanskje ut som Grønland i Oslo men tyrkerne der er så integrerte at de ikke ekan tyrkisk lenger. 

Et mylder av saftige grønnsaker og juice å få kjøpt over alt

Finner Etnografisk Museum i en sidegate. Selv om porten står åpen og et skilt sier jeg har kommet til rett sted, er jeg i stuss. Hele gårdsrommet ser ut til å være en eneste stor kafé med runde bord og mennesker som sitter og hygger seg med mat, drikke og prat. Til venstre står en gresk-ortodoks kirke. Nyrestaurert. Det er kun utformingen som tilsier at det er et kirkebygg. Den mangler kors, men har et stjerneformet vindu som med litt velvilje kan ligne et kors. En mann kommer meg i møte og jeg spør om kirken tilhører muséet. 

- Ja, det er Kuruköprü Monumentale Kirke. Det er bare å gå inn og se. I tillegg har museet noen utstillinger i rommene over kaféen, opplyser mannen som trolig jobber her. 

Jeg går først inn i kirken. Det er ikke mye å se. Av det som en gang var en kirke gresk-ortodoks kirke står bare skallet igjen, ribbet for alt dekor og opprinnelig interiør. Kirken brukes nå som en annen type forsamlingslokale. Her står en midlertidig scene der alteret skulle vært. Kasser med lyd- og lysutstyr ligger i krokene, og foran scenen står plaststoler i uryddige rekker. I lyset fra tente spotter får den lyse, glatte sandsteinen en gyllen glød.  

Etterpå entrer jeg de utvendige trappene på bygningen ved siden av. De leder til en balkong i 2. etasje. Både trapp og balkong et holdt i mørkt treverk. Langs balkongen er det inngang til flere små rom med ulike utstillinger som viser dagliglivet i Adana-regionen i forgangne dager. Her er tablåer av kjøkken, stuer, brudekammer, etc. Her er ulike folkedrakter fra dalfører med ulik etnisk befolkning. Stammer. Ordet er så lite brukt i det samfunnet jeg kommer fra at jeg må smake på det. Ordet brukes mest i land bestående av mange befolkningsgrupper. Jeg står på terskelen til det området i Tyrkia som har desidert flest minoriteter. 

Mannen jeg traff nede kommer etter meg opp trappen. Han presenterer seg som Daryan og forteller at han er ansatt ved det lille muséet. Det har inntil nylig vært mye større, forteller han. Nå er det meste flyttet til et splitters nytt arkeologisk museum på motsatt side av byen. En restaurant overtok lokalene som ble stående tomme. Daryan anbefaler meg å se det nye muséet, men jeg konstaterer raskt at byens nye stolthet ligger for langt unna. Jeg vil ikke rekke det med min knappe tid i Adana. Gjør derfor det meste av det lille som er her. Studerer vakre folkedrakter og smykker. Flere minner meg om norske bunader med bunadssølv, men så er det jo fortsatt 17 mai. Kunnskapsrike Daryan har mye informasjon å dele. I tillegg er all informasjon oversatt til engelsk, akkurat som på Medisinsk Odontologisk Museum. Det er ikke en selvfølge i et Tyrkia som er blitt veldig tyrkisk og nasjonalistisk. Landet har dessuten stort fokus på turisme i eget land. 

Lokal gammel brudestas. Kjolen ligner den osmanske brudekjolen jeg fikk se på Bozcaada

- Jeg undres over at det har vært «grekere» også her, så langt fra Hellas, kommenterer jeg og peker ned på Kuruköprü Monumentale Kirke. 

- Det var grekere over det aller meste av det som i dag er Tyrkia. Den originale kirken som stod her het Agios Nikolaos og var fra 1845. Grekere, rettere sagt den kristne delen av befolkningen i Adana, ble tvangssendt til Hellas allerede i 1910. Kirken ble stående tom. Så flyttet muséet inn her, men det var først i 1950-årene. Nå er kirken ny-restaurert, opplyser Daryan.

Vi kommer inn på gammel arkitektur og ødeleggende jordskjelv. 

- Noen av muséets gjenstander ødelagt dessverre ødelagt i jordskjelvet, opplyser Daryan.

- Jordskjelvet for vel et år siden? Merket dere det helt hit i Adana? Spør jeg forundret.

Daryan nikker. Sier det var hele bygninger som raste sammen, også her i byen. 

- Men jeg var ikke her da. Jeg og kona mi er fra Hatay og bodde der da jordskjelvet inntraff. Vi flyktet vestover med de to småjentene våre. Hit. Vi var heldige. 

Selfie med Daryan. Bygget i bakgrunnen er det som var Agios Nikolaos-kirken

Hatay er det tradisjonelle navnet for Antakya, som var sentrum for jordskjelvet. Nylig ble Antakyas situasjon et år etter skjelvet - som bestod av en rekke skjelv - presentert på Dagsrevyen. Tyrkiske myndigheter blir beskylder for å ikke gjøre noe for de jordskjelvrammede, som hovedsakelig er kurdere og syrere. For andre gang på denne turen ser jeg inn i øynene til noen som har fått livet snudd på hodet grunnet jordskjelvet og som nekter å bosette seg på nytt i Antakya. Det er for farlig. Jeg blir så grepet at jeg gir mannen en klem.

- Det ordner seg, sier han, akkurat som om det er jeg som trenger trøst. - Men jeg skjelver ennå i beina ved å oppholde meg noen få etasjer over bakken. 

Jeg forteller om Yemen og Tunc, som jeg traff på Bozcaada, og om deres flukt fra Hatay /Antakya. De vil heller aldri bo i høyden igjen. Jeg forundres over at bygg som påstås å være jordskjelvsikre, ikke er det. Han trekker på skuldrene. Sier at til syvende og sist handler alt om penger. Penger, politikk og korrupsjon. 

- Selve bygget er gjerne jordskjelvsikret, men hva hjelper det når grunnarbeidet blir fusket med for å spare penger? Men folk flest kan ikke velge hvor de vil bo. De fleste også aller helst bo der de kommer fra, der slekten har bodd i generasjoner. Herfra og videre østover, i Mesopotamia, har det bodd folk i 10.000 år.   

Daryan peker på et tomt område bak kirken. Til noe jeg tror er en tom tomt. Han forteller at det stod en jordskjelvsikret boligblokk der. Det kollapset på minutter i første skjelv. Eierne ligger i rettsak med firmaet som bygget det. Det er påvist at sanden som ble brukt i fundamentet var billig og av en sort som var totalt uegnet til formålet. 

Etter å ha tatt farvel med Daryan tar jeg den tomme tomten i øyensyn. Den er ryddet. Her, som det en gang har bodd mange mennesker, er det nå bare et stort hull i bakken. Det er imidlertid fullt liv på fortauet ved siden av. Der står en kvinne som kjevler ut deig til flate leiver, som hun deretter steker på en takke. Hun smører leivene med diverse ingredienser mens de stekes. Strør over ost. Ruller brødene sammen og langer dem over til en kvinne som står med pengene klar. Det lukter helt vidunderlig og kunden som får overlevert brødene skryter uhemmet. Hun er definitivt fast kunde. Jeg tar imot anbefalinger og kjøper et brød for å ta med på bussen. Hun ruller det inn i papir og stikker det deretter ned i en rosa plastpose. Dette er ekte street food!

Ekte street food

Jeg tar meg god tid på tilbakeveien til Hotel Bosnali. Selv om solen ikke kommer helt igjennom skydekket, er det varmt. Jeg kjøper deilig juice som presses mens jeg ser på. Jeg vandrer innom en skyggefull park med en statue av Atatürk. Her er flere negative ytringer om Israel og deres herjing av palestinske områder. Slagord som "nei til krigføringen i Gaza". Her er palmer og fargerike blomster, her er benker med menn i skyggen, her er ungdommer som møtes og kvinner med skaut som haster forbi på vei til et eller annet. Videre blir jeg gående og betrakte gamle osmanske hus. Noen falleferdige, andre pusset opp. 

Tagging i Adana sier hvem som er de virkelige terrorstene i Midtøsten

Like før jeg er tilbake til Hotel Bosnali, går jeg forbi et lignende osmansk herskapshus i samme gate. Som andre steder i Tyrkia med respekt for seg selv, har også Adana sitt eget Atatürk Museum. Det holder til her. Atatürk og hans frue bodde i dette herskapshuset da de besøkte Adana 15. mars 1923. Huset var da eid av Suphi Pasha av Ramazanogullari, men siden 1981 har det vært et museum som årlig steller i stand feiringer av dagen da Tyrkias far, Atatürk, satte sine bein her. Dette muséet er helt tydelig ikke myntet på turister. Kun navn på de enkelte rommene er oversatt fra tyrkisk til engelsk. Likevel skjønner jeg straks når jeg har trått over terskelen til Atatürks soverom. Sengen har et vinrødt sengeteppe i fløyel, brodert i sølv og gull. Over sengen henger et speil med kraftig gullforgylt ramme. Rommet har et så tydelig museumspreg at jeg betviler at det var slik det så ut i 1923. Det har nok blitt tukla med.

Atatürk-muséet. Fargerik glassdekor rundt dørene

En annen resepsjonist har inntatt resepsjonen når jeg er tilbake til Hotel Bosnali. Hun bestiller mer enn gjerne taxi til meg. Den tause sjåføren kjører meg til busstasjonen hvor en drøy 3 timers busstur venter meg. Forhører meg i billettluken til Kamil Koç om hvilken perrong bussen går fra. Er blitt såpass tyrkisk at jeg kjøper meg en çay før jeg setter meg ned for å vente på bussen. På benken ved siden sitter en bussjåfør og servicearbeider i Kamil Koç-uniform. Begge i svarte bukser, bussjåføren i hvit skjorte og slips, servicemannen i kortermet, frisk turkis pikéskjorte. De venter på samme buss som meg. Bussen har endestasjon i Kilis på Syria-grensen, like sør for mitt bestemmelsessted. Gaziantep. 

Til tross for at sitter og drikker knallvarm çay på en varm dag, skjønner Kamil Koc-gutta på benken at jeg ikke er tyrker. De kikker på meg før det obligatoriske spørsmålene "where from" og "where to?" kommer. 

- Norvecce. Gaziantep, svarer jeg.

Jeg får anerkjennende nikk.

Bussen kommer. Mannskapsbyttet skjer mens servicemannen prioriterer å stue ryggsekken min innunder bussen. Retning er rett øst langs en gren av Silkeveien. Jeg finner frem det fylte brødet mitt fra den flotte dama på fortauet i Adana. Det smaker som forventet veldig godt. 

I løpet av turen endrer Tyrkia igjen karakter. Naturen, fargene, menneskene, språket. Landskapet flater seg ut og blir mer gyllent. Her er grågønne marker med peanøtter. Det stikker opp grå fjelltopper med spor av gamle festninger fra svunne tider. Det er ingen andre med vestlig utseende på bussen. Flere av mine medpassasjerer snakker arabisk. Og gud forby: kurdisk. Underveis på turen er vi innom Ceyhan som er en viktig hub for olje- og naturgastransport fra Midtøsten og Sentral-Asia. Deretter er det stopp i Osmaniye; en gang hovedstad i distriktet før Adana overtok showet. Siste stopp er i Düzici ved foten av Nurfjellet hvor utallige arméer har passert inn og ut av Anatolia i årtusener. Jeg beveger meg helt klart inn i menneskehetens vugge. Et område som var okkupert av Frankrike etter 1. verdenskrig. Her slapp de taket i 1923 da staten Tyrkia ble opprettet. Området kun 50 km lenger sør, tviholdt franskmennene på frem til 1946. Syria.  

Gaziantep nås i kveldingen. Planen var å ta en lokalbuss mot sentrum, men latskapen tar overhånd. Taxisjåfører skal også leve og de gule bilene står på rekke og rad utenfor stasjonen. Det blir ikke mange tierne å betale Jeg skal ikke langt, og oppgir adressen til hotellet. Når sjåføren påstår målet er nådd i en travel gate, ser jeg ikke snurten av det. 

- Otel, sier sjåføren og peker opp en trapp. 

Staselige trapper på Anadolu Evleri

Jeg smyger meg inn mellom en krydderbutikk med flagrende tørket rød paprika og auberginer i snorer,  og køen foran en restaurant. Kommer inn i en trang gate med gammel gyllen sandsteins-bebyggelse. Og der, like til høyre er en port merket Anadolu Evleri. Jeg ringer på. Innehaveren slipper meg inn i en nydelig bakgård hvor sittegrupper er plassert mellom to vakre bygg i identisk anatolisk stil. Stillheten senker seg med det samme porten lukkes. Jeg får en nøkkel av voksen størrelse, og tas med til et gyllent rom i 2. etasje. Mitt hjem for tre netter. Rommet er stort og har utsikt over gårdsplassen. Gamle detaljer er ivaretatt som sjablongmalt tak, og gulv satt sammen til mønster av sort, hvit og gammelrosa stein. Det er godt å trå på og har en sprekk tvers over. Trolig forårsaket av jordskjelv. Møbler og inventar er gammelt og fint. Badet er av omtrent like stort som rommet. 

Nydelig steinbelagt bakgård

Ikke lenge etterpå går jeg trappen tilbake til gaten. Det har begynt å mørkne og jeg trenger mat. Yemen på Bozcaada har sendt meg melding om at Gaziantep er selve matbyen i Tyrkia,. Jeg konkluderer med at det bør være enkelt å oppdrive god mat. Restauranten hun anbefaler er den med lang kø utenfor. Slikt har jeg ikke tid til. Strener forbi og befinner meg straks ved et lite marked med små håndverksboder. En mann henvender seg til meg. Om jeg vil kikke innom smykkeboden hans? Høflig forklarer jeg at jeg ikke er i shoppinghumør fordi magen er tom. 

- Da skal du snu fordi der du kommer fra ligger restauranten Yesemek Gaziantep Mutfagi. Du vil elske maten der. 

Mannen er hyggelig og adskillig mer interessert i hvor jeg kommer fra enn å selge meg smykker. Han selv heter Tariq og er fra Aleppo i Syria. 

- Ah! Byen kjent for sine gode kaker! Jeg lyser opp og minnes syriske kaker bakt og smakt på Vippa i Oslo. 

Tariq med smykkene smiler trill rundt. Han er så utrolig fornøyd med at noen fra Vesten vet noe mer om Aleppo enn IS, krig og elendighet. Kaker! Det til tross for at det er krigen i hjemlandet som har gjort han til flyktning i Tyrkia. 

- Det er hele åtte år siden jeg ble hjemløs. Nå er det ingenting å dra tilbake til for meg. Men livet går videre og kan ikke utsettes. Til det er det for kort. Det finnes alltid noe å glede seg over. Som at ei norsk dame som kommer og minner meg på Aleppos kaker!

- Vel, jeg skulle gjerne ha vært i Aleppo. Har lovet meg selv å se mer av Syria enn kun Damaskus hvor jeg var i 2010.

- Verden skulle hatt flere av deg. Som drar ut, ser og opplever, ikke bare mener, tror og fordømmer, sier han og smiler mildt. 

Jeg tar meg til hjertet for å vise takknemlighet i det jeg tar farvel og snur  tilbake samme vei som jeg kom ifra. Tariq ønsker meg velkommen tilbake for å se på smykkene hans i morgen. Mer mas er det ikke av selgere på steder frie for gruppereisende vestlige turister.  

Yesemek Gaziantep Mutfagi er ikke stedet Yemen anbefalte. I stedet finner jeg restauranten nedenfor trappen til mitt nye bosted. Jeg blir tatt imot i døren av en ung servitør som snakker glimrende engelsk. Han tar meg til en disk med ulike varmretter. Alt ser rasende godt ut, men jeg aner ikke hva det er eller hvordan det er tenkt servert. 

- Jeg tar det du synes er absolutt best, smiler jeg mot min vennlige servitør. 

Vi blir enige om antall retter og mengde, og jeg setter meg ved bordet han har henvist meg til. Det er tilnærmet fullt i lokalet som er dekorert med en mengde gamle, underfundige gjenstander. Jeg er heldig som har fått plass. Ser et ungt par av vestlig utseende, ellers er det lokale familier og venner som spiser her. Maten serveres i små skåler. Det er noe av det beste jeg har spist noensinne.