Istanbul - Çanakkale 🇹🇷🚍

Dag 2 av 35.

Hvorfor er jeg ikke som alle «andre»? Jeg kunne dratt til Granca og sovet til langt på morgenen og deretter døst på en solseng. Men nei da, her er det opp klokka 06:30 for å nå en buss som går fra en stasjon langt uti en bydel ingen har hørt om. I alle fall ikke jeg. Jeg kan bytte 3 ganger mellom diverse offentlige kommunikasjonsmidler for å komme dit, men en ting var Murat og jeg enige om i går. Det blir for komplisert og vil ta for lang tid. Beste løsning er å bruke den gule BiTaxi-appen jeg har lastet ned.

Sluker et lite brød med noe som ikke var smøreost som forventet, men labne. En deilig tykk yoghurt-lignende sak som de har i Midtøsten. Skulle gjerne hatt labne på butikken hjemme. Murat hat te og kaffe. Tar deretter farvel med han og begir meg ned mot hovedgaten. Han mener det er enklest å få taxi der. 

Det tar likevel sin tid og det er først når jeg har lagt til tips at Haki dukker opp i sin gule bil. Han er en vennlig sjel som frakter meg raskt og problemfritt til busstasjonen i Esenler. Trafikken flyter jevnt på store, flotte veier til tross for Murats spådom om kork. Esenler er enorm og her synes alle Tyrkias vanvittig mange busselskaper representert. FlixBus-billetten min sier ikke noe om perrong men samarbeidspartneren deres er Kemil Koç. Jeg har reist med de blå og hvite bussene deres før mellom Antalya og Göreme for halvannet år siden. Haki slipper meg av like foran inngangen deres.. 

Det viser seg at Kamil Koç har mange innganger basert på hvilken retning bussene skal. Jeg henvises til den som ligger på motsatt side. 

- Where to?

- Çanakkale!

Ansatte står utenfor for å ta seg en blås og er mer enn hjelpsomme. Peker alle i samme retning av samme Kamil Koç-dør på motsatt side av stasjonen. Jeg har nesten en hel time venting foran meg. Sitter en stund på venteværelset, går over i kiosken og kjøper vann og potetgull, står på perrongen litt. Jeg betraktes av to sjåfører. 

- Rusça? Spør den ene. 

- Jeg? No, no, no!! Norveç! 

Jeg rister desperat benektende på hodet mens de ser like hoderystende ut.

- Norveç??! Cold!! 

Samtalen slutter der. De to bussjåførene har et sterkt ordforråd på tyrkisk. Mitt begrenser seg til noen få ord som jeg i tillegg glemmer hele tiden. Dessuten har den unge Service-mannen, Mustafa, begynt å lempe ombord bagasje så det nærmer seg avgang. Han tar ryggsekken min mot at jeg viser frem min digitale billett. Klatrer ombord, finner setet mitt, og så kommer Mustafa med en navneliste hvor han sjekker alle navn på passasjerene. Alle bortsett fra meg. Siden jeg er eneste utlending tenker jeg at han vet godt hvem jeg er. Jeg stapper musikk i ørene og slapper riktig godt av der vi suser en av motorveiene ut av Istanbul. Gjennom forretningsstrøk og strøk med moderne høye blokker og shoppingsentre. 

Oj, sitter visst på riktig buss til feil tid 🤗

Mustafa prikker meg på skulderen. Han vil gjerne se billetten min på nytt. Jeg drar frem FlixBus-appen. Han maser om noe på tyrkisk som jeg ikke skjønner. Jeg gir han hele telefonen så kan han selv scrolle seg frem til de opplysningene han vil ha. Han rister på hodet og gir tilsynelatende opp å gjøre seg forstått for en tulling som meg. 

Aha! Det er sikkert pdf-versjonen han vil ha, tenker jeg etter at Mustafa har gått og satt seg ved sjåføren. Neste gang han kommer bakover vifter jeg triumferende med telefonen. Det er ikke pdf-en han vil ha. Han har noe annet på hjertet. Jeg drar frem en oversettelses-app og spør hva i huleste som er i veien på tyrkisk skriftlig. 

- Hvorfor sitter du på denne bussen når billetten din er gyldig for 21. mai?? Svarer han via samme app. 

Jeg blar meg til fremsiden av FlixBus-appen og nå ser jeg det også. 21. mai! Hvordan i huleste har jeg klart å bestille billett til 21. mai?? Ydmyk spør jeg hva jeg kan gjøre for å rette opp feilen. Vi har nå kommet langt utenfor Istanbul og jeg vil nådig bli satt av bussen her i ingenmannsland. Mustafa viser meg svaret på sin mobil: 

- Jeg skulle ha gitt deg en klekkelig bot men siden du tilsynelatende ikke har snøring på tyrkisk tidsregning skal du få slippe. Slapp av og nyt turen. 

Jeg takker på alle språk jeg kan unntatt tyrkisk. Det har jeg glemt hva heter. Like etter er Mustafa tilbake. Denne gangen med snacks-trallen. Det er bare å ta det jeg vil ha av snacks og drikke. Gratis. Det er sånn det er på tyrkiske langdistansebusser. Selv for de som tumler med datoer.

Vi har kun et stopp underveis. I Tekirsaǧ. Hele turen skal ta 4 timer og 1 kvarter men det har gått radig unna og vi når Çanakkale Otogari nesten 20 minutter før tiden. Den ligger langt unna sentrum sånn som tyrkiske busstasjoner gjerne gjør. Jeg spør Mustafa om det går dolmoș videre. På tyrkisk helt uten oversettelses-app. Endelig får jeg brukt ord som er mulig å huske og å uttale. Han rister på hodet og sier det går lokalbuss på den andre siden av terminalbygget. På min vei gjennom bygget lurer en mann på hvor jeg har tenkt meg. Han peker samme vei som Mustafa. Når jeg svarer «markezi». Så bråstopper.jeg. 

- Men hvor får jeg kjøpt billett??

- Du tæpper kredittkortet ditt ombord på bussen, sier hjelpsomheten selv.

Ska sei, det blir nesten litt for enkelt. Bussen kommer, bussen går og litt etter når vi bykjernen. Går av på det jeg tror er busstoppet nærmest The Abies, mitt hjem for de to neste døgnene. Jeg finner en smal, høy, grønn og nymalt bygning midt blant søppel og noen rønner av noen hus, vendt mot en traurig parkeringsplass like ved Çanakkale-elven. 

De har mer enn olivenolje på The Abies

Mottakelse er mer enn hjertelig på det lille, stilige boutique-hotellet. Jeg serveres kaffe mens min vert registrerer passet mitt. Han roper høyt av begeistring når han ser jeg er norsk. Jeg forventer nesten ordet «cold» men nei da. 

- Olivenolje!  Dardanos olivenolje!! Roper han ut. 

Jeg skjønner ikke bæret. Vi produserer ikke ikke akkurat olivenolje i Norge sist jeg sjekket. Verten geleider meg bort til en hylle med diverse lokale olivenoljer. Det begynner å ringe noen bjeller ved synet av etikettene på flaskene. Det er noe kjent. Noe dyrt.

- En venn av meg her i Çanakkale eksporterer Dardanos olivenolje og andre produkter til Norge. Ham har gjort gode avtaler med norske firmaer og har vært der flere ganger, forteller min vert like begeistret som om det var han selv som hadde gjort disse avtalene med de fantastiske norske selskapene. 

Han drar opp smarttelefonen og forsøker å uttale navn på norske firma. Jeg drar til meg telefonen for å skjønne hva han sier. Der står det Gutta på Haugen. Kid, Pølsemannen, Spekebua… Jeg ser jeg kan gjøre et ordentlig varp på å kjøpe olivenoljen her hvor den produseres. Ser likevel ikke syn på å drasse på en ryggsekk olivenolje hele Tyrkia rundt.

Jeg har en ny by å oppdage og tar retning festningen etter å ha lempet ryggsekken inn på mitt kule, fargesterke lille rom. Festningen ser ut til å ligge på militært område. I enden av gjerdet er det en gedigen port med en lang kø ungdommer foran. Skal de på klasse-ekskursjon? Jeg skygger banen og befinner meg like etter i starten av den lange promenaden langs sjøen. Fiskere står på rekke og rad som i Oslo Havn. Det er ikke de som fanger oppmerksomheten min men en ubåt ved kai. Den er gammel og tilhører militærbasen eller hva det nå enn er jeg har gått forbi. 

Overlastet lasteskip passerer Dardanellene fra Marmarahavet

Langs Çanakkales promenade

Været er ikke akkurat tyrkisk sommer. Det blåser nede ved sjøen, himmelen er like stålgrå som i Istanbul og temperaturen ikke mye å skryte av. Jeg er rimelig kald og kaffetørst når jeg når den lille moskéen i andre enden av promenaden. Vikler meg derfra på skrå oppover de luner gatene i byen. Sentrum er veldig variert og her er mye artig å se. Tar kaffe og god gammeldags stekt ostekake ved en av de nye kaféene. 

Fargerikt også i denne byen

Kaffe gir ny energi. Vandrer så videre i timevis på min oppdagelsesferd. Her er gamle og nye bygg i en salig blanding. Party-gater, koselige smau, shopping-gater, kaféer i fleng, antikvitetsbutikker, antikvariat, murmalerier og annet morsomt. Çanakkale er en studentby og har en relativt ung befolkning, derav grunnen til at byen virker så ung og hipp. Egentlig er den urgammel og det historiske området Troja ligge like utenfor byen. Den trojanske hesten som ble brukt i innspillingen av filmen Troy (2004 med Orlando Bloom og Brad Pitt) har jeg passert for lengst der den står oppstilt på promenaden langs sjøen.

Den trojanske hest beundret av en gjeng ungdommer på klassetur

Kveldsmaten blir enkel. Burger på et koselig, rolig sted utenfor party-sonen. Ung betjening som overraskes over at det kommer folk helt fra Norge for å spise burger der. Jeg kunne vel vært mor eller bestemor til de fleste

Koselig gatemiljø