Fener & Balat ~ Istanbul 🇹🇷

Dag 1 av 35.

Det var riktig sent på kvelden da jeg ankom Fener Sweet i går. På grunn av manglende flygeledere de fleste steder i Europa, landet Norwegian en halvtime senere enn oppsatt tid. Flyet var bare litt over halvfullt. De fleste ombord snakket tyrkisk eller arabisk, kun noen få var blonde, blåøyde og sportslig antrukket i Bergens-bukser og matchende overdeler. Har nordmenn blitt mer innesluttet og hjemmekjære? Eller har en historisk metropol som Istanbul havnet utenfor komfortsonen? Eller bryr vi oss bare ikke om slike steder?

Jeg fryder meg i alle fall vilt under innflygningen. Ser mengder av lasteskip i Bosporosstredet. Buktende gater, lys fra hus. Minareter. Gamle ruiner. Byen under meg, grunnlagt i år 660 f.Kr av keiser Konstantin, har sett storhetstider komme og gå. Den er proppfull av verdenshistorie. 

Jeg har vært her før. Gjorde unna de store severdighetene som Hagia Sofia (mens den ennå var et museum), Den Blå Moské, den store basaren, Topkapi-palasset og gamle vannreservoar i 2014. Men Istanbul har så mye mer å tilby. Denne gangen skal jeg kun konsentrere meg om de 2 små bydelene Fener og Balat. 

Balat ligger nederst ved Det Gylne Horn, floden som er grensen mellom to verdensdeler. Fener er de bratte snirklende og brosteinsbelagte gatene i lia over. Som i Oslo vet jeg ikke hvor den ene bydelen går over i den andre. Det er gamle og fargesterkebydeler. Var en gang kjent for sitt multikulturelle liv og mange ulike trossamfunn var representert.

Unge Overt kjører meg standsmessig fra den internasjonale lufthavnen til lille Fener Sweet i en av de bratte Fener-gatene. Det er egentlig ikke et hotell men barndomshjemmet til Murat som bor her sammen med sin kone, Chichi. De leier ut flere rom. Jeg har egentlig bestilt enkeltrom men han gir meg et større for her er ikke fullt. 

Minnes jeg hørte et bønnerop i natt men ellers er det forunderlig stille. Ufattelig stille til å være midt blant 15 millioner mennesker. Jeg innbiller meg at dette er et relativt ubeslektet område av turister. Så feil går det an å ta. Jeg har ikke før kommet meg ut i gaten så vrimler det av unge Insta-bloggere. De fleste asiatiske, men jeg går senere på flere øst-europere, arabere og russere som alle poserer og smiler inn i smarttelefoner. Nord-europeere? Ingen overhodet. Franskmenn er vel det nærmeste jeg kommer meg selv. Men jeg vet om en trønder som bor her. Vidar Bergum. Du vet. Han med et kjøkken i Istanbul. 

Jeg skal bare være her og nyte farger og historie. Null stress. Jeg skal tross alt holde ut Tyrkia i 35 dager. Starter med en utrolig deilig frokost på By Harve Café nede i Balats hovedgate, Vodina Caddesi. Flere typer hard ost, smakfull omelett, agurk, tomater, deilige små oliven og et syltetøy proppe fullt av bær som jeg ikke finner ut hva er.

Med maskineriet maks ladet gyver jeg løs på de bratte bakkene opp til den gamle greske skolen. Det er en enorm rød mursteinsbygning. Imponerende i all sin prakt. Umulig å komme inn men jeg og et par franske vandrer rundt den. Derfra drar jeg ned til et par ekstra fargerike deler av Fener og Balat. Der vrimler det skikkelig med amatørfotografer. 

Så drar jeg på jakt etter de mange religiøse samfunnene som Balat har bestått av. Starter med Aziz George Katedrali som er en øst-ortodoks kirke. Her er det politibevoktning utenfor og jeg må gjennom en sikkerhetskontroll a la en flyplass for å komme inn. Kirken er vakker, mørk, mystisk og gullbelagt. Her er også flere kister med relikvier. En eldre dame blir så glad for å se meg at hun stryker meg mildt over kinnet. Jeg forstår ikke hvorfor eller noe hva hun sier men jeg forstår en vennlig gest.

Videre går jeg langs sjøen til St. Stephens ortodokse kirke. Er nedom en liten park på veien. Denne kirken er lys og og enkel i dekoren i forhold til den andre, men har hvilende engler bakpå kirkebenkenes rygger. Utenfor står trær som er i ferd med å miste sine blekrosa blomster. Til tross for at det er en mørk dag med kun 14 grader har våren kommet noen skritt lenger her sør. 

Flere kirkeruinene passeres på min jakt etter tre synagoger. To av dem har tatt kvelden for lenge siden. Kun tomme ruiner står og gaper mot meg. Den tredje har i alle fall en rimelig ny port. Den er lukket og låst. Muren rundt er kjempehøy. Om kristendommen bekjempes her til lands så er nok jødedommen mye verre stilt. Det er nesten ingen jøder igjen i Tyrkia. Det osmanske riket ønsket alle jøder velkommen til seg da de ble kastet ut av Spania, Portugal og andre land hvor kristendommen overtok etter maurernes fall. De osmanske herskerne var vel vitende om at de trengte pengesterke folk, kjøpmenn og vitenskapsmenn. Flinke håndverkere hadde de nok av fra før. Nå er det imidlertid helt andre vinder som blåser over Tyrkia. 

Vidar Bergum er ikke eneste nordmann som har spradet rundt her. Sigurd Jorsalfar og hans store følge kom innom for en lengre periode på 1100-tallet, på vei hjem fra Jerusalem. Keiseren ga han og mennene hans bosted i et palass ved bymuren. Jeg gikk helt til topps i bakkene for å lete. 

Soga vil ha det til at Sigurd, etter å ha oppsøkt og kjempet ned muslimer fra Spania til Palestina, forelsket seg hals over hode i en kvinne her. Han forrådte henne da han skjønte hun var muslim. Han ble sur og dro hjem. De fleste av hans menn ble værende igjen i det kristne Konstantinopel som væringer; keiserens betrodde hærstyrke fra det kalde nord. 

Det ligger en stor kafé beleilig til like ved Fethiye Camii, en stor vakker moské som er under omfattende oppussing. Det er tid for en kopp ekte çay som jeg nyter sammen med synet av runde tak-kupler og vinduer som ikke levner noen tvil om at dette er en gammel bysantinsk kirke. Rettere sagt: har vært. Muslimene gjorde den om til moské i 1591. Den fikk da en frittstående høy minaret. 

På vei tilbake finner jeg de originale Fener-husene holdt i pastellfarger. Det var her de mest velstående ortodokse grekerne slo seg ned på 1600-1700 tallet. Nå er det Insta-bloggerne som har overtatt den bratte gatestubben. 

Tilbake på Fener Seeet venter en koselig samtale med Murat og en aldri så liten pause. Han har reist hele Tyrkia rundt flere ganger og kan spesielt anbefale Van og Mardin i sørøst. Vel, jeg skal i alle fall til Mardin! I motsetning til mange andre så er han ikke i tvil om at jeg vil få en fantastisk tur. 

Dagen avsluttes med verdens beste köfte på en grønn salatseng og nystekt ostebrød a la Tyrkia på New Balat Restaurant. Den ligger ved siden av den gamle. De flate brødene stekes utenfor på gaten på en stor takke. Dufter himmelsk. Tar deretter en siste runde i Balat inkludert en Flat White på turkisblå Café Nomade. Bydelen er blitt tømt for Insta-bloggere. De bor trolig i en mer fancy og mindre konservativ bydel. Her er bare tyrkere og noen få raringer som meg selv igjen på kveldstid. 

I morgen er det tidlig avgang til busstasjonen som befinner seg et helt annet sted i Istanbul.