Tunis på fransk og arabisk

Det er på tide å finne ut hva sentrale strøk av Tunisias hovedstad, Tunis, har å by på. Byen sies å ha rundt 700.000 innbyggere. I dag får de besøk av meg. Vurderer ikke en gang å ta lokaltoget til byen, men stiller meg opp på et fortau og bestiller en taxi via Bolt-appen. 

Kun minutter etterpå plukker Mohamed meg opp i sin gule bil. Han kan engelsk så det blir pratsomme 25 minutter frem til Bardo Nasjonalmuseum nord for Tunis sentrum. Han sier det er flaks jeg ikke vurderte tog inn til byen for togstasjonen ligger langt unna Bardo. Mohamed lurer som alle andre tunisiere hva i helsiken jeg gjør i Tunisia. Det er så mange andre bedre steder å dra, mener han. Nå er inflasjonen så høy at også kona må jobbe for spe på inntekten, forteller han videre. Hun jobber på kundesenteret til et kanadisk forsikringsselskap. De har to tvillingpar på under 5 år, så det er liv og røre i heimen. 

Tunis Nasjonalmuseum Bardo har verdens største samling mosaikkbilder

Bardo-muséet er mye mer enn jeg forestilte meg. Det er det nest største museet på det afrikanske kontinentet. Det største er det Egyptiske Museet i Kairo /Giza. Her er hall på hall med svære mosaikkbilder, bysantiske og romerske statuer, gjenstander fra arkeologiske utgravninger, kart over handelsruter, historien om Kartagos vekst og fall, islams start og utbredelse, og så videre. Muséets bombastiske utforming minner meg om et annet museum: Nasjonalmuseet i Beirut. Bortsett fra et par ting. Dette er bygget rundt et gammelt herskapshus som også er på utstilling med sine fargerike glaserte fliser og lysekroner i glass. Og her finnes en kafé i hagen. 

Bysatinske veggfliser. Eva, Adam og slangen ses øverst

Kafeen er tilsynelatende åpen for det kommer folk inn fra hagen. Selv i sterkt motlys skjønner jeg hvem som kommer imot meg for det skravles på dansk og sørlansk. Det er den samme muntre norsk /dansk/ tunisiske familien som jeg traff på restauranten i går kveld. Jeg bedyrer at jeg ikke følger etter dem om de skulle føle seg forfulgt. 

- Vel, Tunis har ikke så mange turistattraksjoner så det er lett å gå på de samme menneskene, flirer Hamid. 

Kaféen har til og med antydning til mat. Jeg velger meg bakst med tunfiskfyll, ferskpresset appelsinjuice og en espresso. Nyter stillheten i hagen før jeg kommer på at klokken tikker og går og jeg har mye mer å se av Tunis. Rasjeste måte å komme seg inn til sentrum er en ny taxi som setter meg av i medinaen (gamlebyen) nær Dar Lasram.

Jeg jubler meg frem til muséet Dar Lasram. Det er så utrolig deilig å vimse rundt i gamle arabiske bydeler. Det går en liten amerikansk turistgruppe foran meg med en lokal engelskspråklig guide. De skal samme sted som meg så jeg følger etter dem inn den lave, fargerike tredøren. Dama som jobber i skranken tror jeg tilhører samme gruppe. Forvirringen er total når jeg ber om en enkeltbillett, og det oppstår prating på arabisk og gesikulering med hender mellom henne og guiden. Noe er galt og jeg lurer på hva. 

- Ingenting galt bortsett fra at muséet egentlig er stengt. De holder åpnet kun for min gruppe. Men vi fikser en billett til deg så kan du gå og se deg om så lenge vi er innenfor dørene, sier den løsningsorienterte, hyggelige guiden. 

Et tak, Dar Lasram

Jeg er ikke tung å be så takker på engelsk, fransk og arabisk før jeg smetter inn i de fargerike, flislagte rommene. Rommene er tomme som dar-delen av Bardo, men likevel flotte å se. Samtlige tak er rosemalt. 

Jeg passerte et kunstgalleri like før jeg lykksalig viklet meg inn i den amerikanske gruppen. National des Artes Ben Arus. Desverre Ramadan-stengt. Men hva gjør det når vaktmesteren kommer rundt svingen og lurer på om jeg vil inn og se? Han skal likevel ordne noe på verkstedet. Nøkkelen stikkes i nøkkelhullet, lysene slås på og vips har jeg et svært kunstgalleri helt for meg selv. En lykkens dag hvor alle dører bare åpner seg. Her finnes rom på rom med malerier i to etasjer, samt noen statuer. Det meste av info står på arabisk og fransk, men språkløse meg tipper alle kunstverk er av tunisiske kunstnere. Når jeg har kommet over det hele finner jeg vaktmesteren på roterommet ved utgangen. Takker han på islamsk vis med hånden på hjertet. 

"Divergence" av Ines Bouaziz

Jeg drar på jakt etter Zitouna-moskéen som skal være veldig vakker. Finner imidlertid flere moskéer på min vei gjennom gatemylderet, og er slett ikke sikker på hvem som er vakrest. Jeg roter meg langt inn i souken og er forundret over at jeg får gå helt i fred. Ingen plagsomme selgere, bare «Bonjour Madame» over hele fjøla + noen «where from?». Kommer meg ut av souken på et tidspunkt, bare for å konstatere at jeg er på feil side av dit jeg skal. Gatene er så trange og mange her i gamlebyen at GPS’en er totalt forvirret og absolutt ikke til å stole på, Roter meg derfor inn igjen i basarene og ut et annet og riktigere sted. 

Fra Tunis medina

En av de mangfoldige portene i medinaen

Bab el Bhar er dit jeg skal. Byporten som skiller medinaen fra den mye nyere franske bydelen. Det er som å komme inn i et loslitt Paris. Bestemmer meg for å finne jernbanestasjonen og sikre meg billett på toget til Sousse i morgen. Den er ikke langt unna byporten. Glaner oppover typisk fransk gammel arkitektur, passerer sågar Hotel de Paris, men blir distrahert like etterpå. Det er et lurveleven uten like ved en bygning på motsatt side av veien. Jeg har snublet over Marché Central! Tråkler meg igjennom fiskemarkedet på den ene siden og videre over i fruktavdelingen. Tror de fleste av Tunis’ innbyggere er her for å kjøpe ingredienser til kveldens Ramadan-måltid, som er dagens første og siste måltid. Er de som meg så handler de litt ekstra på tom mage. 

Frukt i kassevis på Marchè Central

Sitronmannen. Ikke sur i det hele tatt

Så kommer jeg til jernbanestasjonen på Place Barcelone. Det viser seg å være et gedigent trafikknutepunkt. Det er to jernbanestasjoner, en lokal og en intercity, eid av to ulike selskaper. Ikke helt ulikt Norge sånn sett, men vi kan skilte med flere selskaper. Her er også et par busstasjoner. Handler togbillett på den ene stasjonen og går så for å sjekke når lokaltoget hjem til La Marsa går. Det blir vanskelig å forstå på fransk og arabisk. To unge menn og en engelsktalende jente skjønner jeg har språkproblemer. De tar meg under vingene sine, følger meg til riktig plattform. Når jeg sier at jeg mangler billett gir den ene unge mannen meg sin egen billett. Han vil ikke en gang ha betalt. Jeg venter på linje 1 men det kommer ikke tog den første haltimen. Googler rundt og finner ut at hvis det tilfeldigvis skulle komme et tog må jeg uansett bytte på en annen stasjon i Tunis. Det demrer at det var sikkert det mannen i billettluka forsøkte å si på arabisk og fransk. 

Mohamed den 2. kjører meg hjem i sin gule taxi. Til forskjell fra Mohamed den 1., snakker han ikke engelsk i det hele tatt. Han har heller ikke bilbelter, men han spiller Feiruz og er dermed lett å tilgi. Han blir overrasket over at jeg gjenkjenner Feiruz' klassiske musikk. Hele den arabiske verden elsker divaen fra Libanon, ung som gammel. 

Om kvelden demrer det for meg at jeg har betalt alt for mye for togbilletten til Sousse. De setter komma på de merkeligste steder og jeg har lagt til en 0 i beløpet når jeg betalte. I Tunisia kunne jeg sikkert tatt tog tur /retur til månen til samme pris som jeg har lagt ut. Alternativt kunne jeg tatt Vy flere kilometer hjemme i Norge. Jeg gremmes over egen tabbe og den frekke billettselgeren. Han har sikkert fått seg en ekstra månedslønn i tillegg til en god latter. Tenker videre at det beste man kan gjøre er å gjøre andre glad, så det får heller gå for denne gang.