Sousse Medina

Tid for avreise fra La Marsa. Nye eventyr venter i Sousse. Byen med rundt 250.000 innbyggere ligger også på kanten av Middelhavet, en 2 timer og 15 minutters togtur lenger sørøst for Tunis. Om jeg har gitt opp lokaltogene i dette landet, så må langdistansetogene prøves. Det var da jeg fant ut at det gikk tog mellom byene at jeg kom på idèen om å også oppleve Sousse denne påsken. Jeg tar imidlertid en Bolt-taxi til hovedjernbanestasjonen i Tunis. Gare de Tunis. Hvis ikke er det ikke godt å si om jeg noensinne vil komme frem. På jernbanestasjonen får jeg ikke en gang tid til å fabulere over avgangstavlen. 

- Too where? spør en mann som tydeligvis jobber her. 

- Sousse, sier jeg og viser han billetten som jeg har betalt alt for mange penger for. 

- Su'sa, gjentar mannen på arabisk, drar meg ut av hallen på den andre siden og peker ut perrong og tog. 

Nesten litt for lettvindt. Toget har to vogner og den fremste, den med setene i kjøreretningen, er allerede nesten full vel halvtimen før avgang. Jeg finner et sete uten brukken seterygg i bakeste vogn. SNCFT's (Societe Nationale des Chemins de Fer Tunisiens) tog er av en litt nyere årgang enn lokaltoget, med skitne stoffseter i stedet for respatex. Vindusruten er ikke særlig renere. Jeg har uansett bestemt meg for å nyte turen. Toget setter seg i bevegelse kun 10 minutter over tiden og er punktlig fremme i Sousse så jeg er særdeles positivt overrasket. Det jeg ikke helt skjønner er at Rome2Rio-appen sier at jeg skal gå av på en annen stasjon, nærmere hotellet hvor jeg skal bo. Mine tunisiske medpassasjerer rister imidlertid på hodene og peker meg ut døra med "Sousse Ville, Sousse Ville". Jeg går av på den lille stasjonen med de tørre palmetrærne, og det er er virkelig Sousse by. 

Passerer olivenlunder i fleng mellom Tunis og Sousse

Toget på perrongen i Sousse

Stiller kompasset på Dar Antonia, mitt nye hjem. Jihed har meldt meg og sagt det er bare å komme rett dit. Rommet står klart og det er folk tilstede. For å komme dit vandrer jeg med alle sanser åpne inn mot sentrum av byen, strener tvers over den åpne plassen Place des Martyrs, forbi La Grande Mosque som ligner en festning. Derfra leder GPS'en meg inn i den smale gaten Rue de France som følger innsiden av bymuren. Spaserer rett inn i middelalderen med handelsboder og et folkeliv uten like. Det går ikke så raskt å bane seg vei med min minste trillekoffert. Jeg har ikke dårlig tid så svinger unna salgskjerrer med brød, baklava, nougat og godteri i alle farger. Utstillingsdukker med tradisjonelle tunisiske kær, kasser med sokker og underbukser. Kasser med appelsiner, sitron, mynte, persille, poteter og så bortetter. Svære gryter og husholdsgeråd. Ved kullutsalget tar jeg inn en stille smal gate og finner Dar Antonia i form av en gul port i en hvit vegg på min venstre hånd. 

En av de mange spennende butikkene i medinaen

Porten er låst men etter 3 knakk med den kraftige dørhammeren kommer Sana tilsyne. Jeg tas hjertelig imot, får et glass vann med sitron og mynte mens papirarbeidet gjøres unna i det kvadratiske atriumet som er flislagt og har en fontene med roseblader. Mitt rom ligger like innenfor. Sana tar meg rundt på hele det lille hotellet som består av 6 rom som alle er ulike fra hverandre, en stor takterrasse med et bitte lite basseng i hjørnet, og en kulinarisk restaurant. Dette er fordelt på 2 restaurerte gamle bygg. Jeg får kikke inn i hvert eneste rom for det er foreløpig kun jeg som har sjekket inn i dag. Det hele er en fryd for øyet. Hver detalj i hele dar'en er gjennomtenkt av det som må være en utrolig dyktig interiørarkitekt. Det gjelder både utforming av rommene samt dekor. Hotellet fremstår som en moderne dar som samtidig ivaretar tradisjonelt håndverk. Bygget på den andre siden av den trange gaten er under oppussing av samme eier. Her skal det bli 4 nye rom. 

Albert er fornøyd med prinsessesengen på Dar Antonia

Mens jeg pakker ut kommer Sana med en skål oppskårne applesiner. Tunisiske appelsiner er virkelig søte og saftige. Jeg begir meg deretter ut for å oppdage nabolaget som er selve medinaen som jeg bor i utkanten av. Lar meg vikle inn og ut av trange men lyse gater, med porter og dører i alle farger. Medinaen i Sousse sies å være den best bevarte arabiske medinaen noe sted. Her bor folk som de har gjort gjennom århundrer, dog med litt flere hjelpemidler. Barn sparker ball og leker i gatene, ungdommer møtes og henger litt her og der, innkjøp gjøres på markedet og i souken. Et helt annet liv et helt annet sted enn hjemme i Norge. 

En mann som er ute for å mate katten snakker til meg på plettfritt engelsk. Han lurer på om jeg er engelsk. Selv har han bodd i Bristol i flere 10-år. Har jobbet på fabrikk. Hjemlengselen og lengselen etter blå himmel og sol ble for sterk ettersom årene gikk. Skilsmisse fra hans britiske kone ble etterhvert ikke til å unngå. De var barnløse. Fruen ville ikke engang vurdere et feriehus i Tunisia. Hun ville knapt sette sine bein i landet hans med midre det var på et all-inclusive-hotell. Ferie for henne var å dra til den samme campingvogna i regntunge Wales i hver bidige ferie. 

- Hva slags liv er egentlig det? Han rister på hodet og setter øynene i meg når jeg gir noen kommentarer om kulturforskjeller og begredelig vær på den nordligste delen av kloden.

- Men du reiser hit? Tydeligvis alene? Ikke redd for en dose annerledes, fargerik kultur? Ergo må norske damer være mye mer spenstige og runde i kantene enn britiske, konkluderer han. 

- Nei, vi er 10 ganger mer innesluttet og vanskeligre, svarer jeg som en passende avslutning når han vil legge meg til på Whatsapp. 

- Ja, ja, kanskje vi møtes igjen engang, sier han duknakket og går for å finne katten. 

- Inshallah, roper jeg etter han. Han ler høyt og snur seg for å vinke. 

Katten til Bristol-mannen

Jeg vikler meg inn og ut av souken, videre ut av medinaen ved Martyrplassen og den store moskèen. Har lyst til å ta en tur på stranda. Der er det vel turister og en sjanse for å få seg en kopp kaffe i disse Ramadan-tider? Brøyter meg over et par kryss og over i en nyere og styggere del av Sousse. Når stranden, og der begynner også rekken av uskjønne hotell, de fleste med utenlandske eiere. Det er tydeligvis utenfor sesong og ingenting er tommere enn anlegg bygget kun for turister når det nesten ikke finnes noen.  Det er såpass kjølig i havtrekken at jeg tar på meg en genser. 

PMinnes Michael Palins intervju med en lokal kjøpmann i Sousse rundt 2001. Intervjuobjektet fortalte om turismens fordeler og bakdeler for lokalsamfunnet. Bakdelen ble sagt var helt klart at de vakre strendende ble gjort utilgjengelige for byens egne innbyggere som alltid har traktet til havet når de skal slappe av. For å nyte lyden av bølgene som slår mot land. Sjøfuglene. Kveldstunder med måltid på stranden etter dagens slit. Lek og bading med barna. Halve året er ikke det lenger mulig. Den muslimske befolkningen vemmes av all den vestlige nakenheten. Deres tilstedeværelse er heller ikke ønsket av eierne av de store hotellkjedene. Lange, flagrende svarte gevanter kan virke skremmende på turistene, er begrunnelsen. Nå er det mars og vi har tydeligvis ikke kommet til den delen av året. Her sitter tre svartkledde kvinner og skravler på et pledd like ved vannkanten mens sjalene blafrer i vinden. Her er en guttegjeng som bader. Noen kjærester går tur eller sitter og holder hverandre hemmelighetsfullt i hendene. Myser utover havet mellom stjålne kyss. 

Ro og fred på stranden utenfor sesong

Alle synes å være lokale muslimer bortsett fra en. En blekfet hvit middelaldrende mann i badeshorts, med stor mage og stråhatt på hodet. Ligger på en solseng på stranden rett utenfor nærmeste hotell. Han leser. Myser mot den kjølige ettermiddagssolen. Skal ha det meste ut av det som sikkert er en svært billig chartertur utenfor sesong. Mannen er totalt malplassert i dette bildet.

Jeg setter meg ned blant de påkledte. Drar opp boken min. Begynner å lese. Kjenner roen som havet gir. Det går kun noen minutter så står sikkerhetsvakten fra hotellet ved min side. I svart uniform og og med matchende svart automatgevær over skulderen. Han tilbyr meg, av sikkerhetsmessige grunner, å benytte en av solsengene til hotellet. Der mannen med stråhatten ligger. Tilbudet er helt gratis. Han vil bedre kunne ivareta meg der. Jeg vil ikke. Jeg vil sitte her jeg sitter og ikke på utstilling. Avslår tilbudet så høflig jeg kan og han går tilbake til sin vaktbu. Synes nok at jeg er snål. 

Forsøker å lese videre men tankene flyr. Graver i hukommelsen og minnes en masseskyting på en hotellstrand i 2015. Var ikke det i Tunis mon tro? Hukommelsen får støtte av Google. Det spanskeide hotellet hvor IS-radikaliserte Seifeddine Rezgui Yacoubi gikk berserk med en kalashnikov, ligger kun 10 kilometer nord for der jeg sitter. Utkledd som turist og høy på kokain skjøt han 77 mennesker på stranden og i hotell-lobbyen før han selv ble skutt av sikkerhetsvaktene. 38 av disse ble drept, de fleste briter på charterreise. Det var juni måned og hotellene hadde et belegg på 77%. Nå i mars tipper jeg belegget er på under 5% her på Sousse-stranden. 

Videre finner jeg ut at kun 3 måneder tidligere i 2015 ble også Bardo-museet i Tunis utsatt for et terroristangrep hvor 23 døde på stedet. Ca. 50 andre ble skadet. De fleste var cruise-turister fra ulike land på organisert guidet omvisning i museet, men også en museumsansatt og en fra de tunisiske sikkerhetsstyrkene ble drept. IS påtok seg skylden også for dette angrepet. De to mennene som angrep med håndgranater og kalashnikover ble skutt av politiet. 

Har vinden blitt en smule kjøligere? Det nærmer seg solnedgang så jeg pakker sekken og begir meg avsted med et nikk i retning sikkerhetsvakten. Har putselig en helt annen forståelse for sikkerhetsforanstaltningene som tas selv nå, 14 år etterpå. Tunisiske myndigheter fikk skarp refs fra vestlige land for sin slapphet. I dag betrakter norsk UD Tunisia som et trygt reisemål for nordmenn. Det advares kun mot skogbranner i den tørreste årstiden. 

Observerer bleke charterreisende på vei tilbake til min mer eksotiske del av byen. Menn med bare overkropper og kvinner i miniskjørt og gjennomsiktige kjoler. Vet de i det hele tatt hvor de er? Hva med å vise litt respekt og hensyn til vertslandet? Er det for mye forlangt når man er på besøk et sted? Dessverre ødelegger de ikke bare for seg selv men synet på alle fra vesten, meg inkludert. 

Inngangen til den store markedshallen

Jeg følger samme ruten hjem til Dar Antonia som da jeg ankom tidlig i ettermiddag. Det er om mulig tettere med folk på Rue France enn da jeg kom. Det korker seg helt ved markedshallen. Jeg velger å følge strømmen forbi brødkøen og inn gjennom fisk- og kjøttavdelingen. Sklir ut igjen ved frukt- og grønnsaksavdelingen. På hjørnet står noen ungdommer med et skap godterier a la turkish delight og annet ukjent. I sekundet jeg stopper opp får jeg en liten neve blå, sukrede gelèklumper. 

- Ramadan Mubarak, Madame! stråler den unge giveren. 

- Shukran! roper jeg tilbake mens jeg smaker på godteriet. 

Markedshallen. Brødkøen til høyre

Det smaker søtt men ikke så søtt som antatt. Det smaker godt. Særdeles godt smaker også Ramadan-middagen på Dar Antonias vakre restaurant. Nettopp på grunn av Ramadan er det svært få gjester til det forhåndsbestilte måltidet. Her sitter en fransk gruppe på fem og et britisk par. Alle på egen alder. Jeg hilser bonjour men blir ikke ofret mer enn et nikk. Det blir en taus middag hvor jeg undres hvor distanserte enkelte mennesker er. Så ulikt miljøet jeg nettopp er kommet inn i fra. Det positive er at jeg får rettet all oppmerksomhet mot den gode maten. Det er Sana som står over grytene på kjøkkenet. Den unge, hjertelige damen har talent for det meste.