Kappløp med tiden

Siste frokost på Dar Antonia

Min minimalistiske bagasje er pakket og klar når jeg går til frokost litt tidligere enn andre morgener her i Sousse. Der har jeg kun selskap av en ung, lite sosial franskmann for datasenter-byggerne fra i går, Vivian og Konn, har dratt på en to dagers guidet utflukt lenge før jeg stod opp. Nøkkelen overleveres Sana og jeg får en riktig god klem av henne med ønske om en god hjemreise.

Dead end. Jeg burde tatt hintet

Jeg loffer gjennom medinaen for siste gang på vei til togstasjonen. Den i nordgående retning. Jeg er tidlig ute så stasjonen er nesten tom når jeg kommer. Setter meg på en blå, sliten benk på perrongen for å vente på toget 10:30 til Tunis. Det er over halvtimen til. Før den tid kommer er liten dansk /nederlandsk familie på tre. Guttungen tipper jeg er i 8-års alderen. Han far som er pære dansk, stikker for å fikse mer kontanter. Christine og jeg blir stående å prate sammen på engelsk for som hollender har hun problem med å skjønne norsken min. Hun forteller om reisen deres over det meste av Tunisia i leiebil. Fra Djerba, innover ørkenen, rundt omkring på kysten og nå må de hjem til København. 

- Kanskje vi skal med samme fly da? Air France i ettermiddag?

- Nei, Lufthansa som ikke går før rett over midnatt, svarer Christine. - Heldigvis, for av en eller annen grunn fikk vi ikke kjøpt billetter til 10:30 toget som vi egentlig hadde tenkt å ta. Hvordan fikk du tak i billett til det toget?

- Merkelig, responderer jeg og drar frem billetten for å studere den enda en gang. Alt er riktig. 

- Var innom og kjøpte den i går, fortsetter jeg mens jeg myser utover den ennå nokså tomme perrongen kun et kvarter før togavgang. 

- Det er ikke innstilt da?

Christine uttaler tankene mine. Vi setter begge rumpene i gir inn på stasjonen med 8-åringen i hælene. Venterommet er delvis fullt. Myser opp på skjermen over døra. Toget mitt er borte! Første tog er annonsert til 13:20. Alt for sent til at jeg skal nå flyet mitt fra Tunis. Har jeg en plan B? Nei. 

Dødt også på perrongen i Sousse

Det sitter en dame i informasjonsluka. Hun kan faktisk noe engelsk. Hun myser på billetten min hvor dato og togavgang er tydelig ringet ut. Hun trekker på skuldrene og gir meg den tilbake. 

- Det blir ikke satt opp. Du får ta neste tog. 

Jeg forteller at det går ikke. Har en flyavgang klokken 16:40. Hun sier at jeg da ikke vil nå flyet. Der er vi helt enige. Hun råder meg til å gå til busstasjonen og finne en buss til Tunis. Den ligger like ved Martyrplassen. Jeg føler meg som en martyr, men hun trøster meg med at jeg skal få penger igjen for togbilletten. Kan ikke akkurat påstå at det redder dagen min å få tilbakebetalt noe tilsvarende 29 norske kroner.  

- Hvis jeg var deg ville jeg heller satset på en PUIS. Tror det er navnet på de hvite minibussene som er felles-taxier mellom større byer og tettsteder, råder Christine. 

Jeg takker i det jeg løper av gårde til busstasjonen hvor jeg håper å finne de hvite felles-taxiene. Kommer på at Konn og Vivian fortalte at de hadde tatt en av dem fra Tunis til Sousse, at det var et eventyr, men at det fungerte greit. Ser ingen transportmidler som minner om felles-taxier. Her er bare lange, slitne busser som er umulig å finne ut av. 

Den store moskeen ved Martyrplassen

Går over til Martyrplassen. Melder Jihed på Dar Antonia for å høre hans anbefalinger om hvordan ta seg til flyplassen i Tunis herfra. Han svarer med det samme. Svaret er PUIS til Tunis og taxi videre. Men hvor er felles-taxi-holdeplassen? Spør noen yngre jenter som trolig kan engelsk, men ikke godt nok til å tørre svare. De peker meg videre til en mann som tar ansvar, men som heller ikke kan særlig engelsk. 

- English! brøler han til en eldre herre under de skyggefulle trærne. Peker på meg.

Den eldre herren er høyst forståelig og forstår utfordringen min og anbefaler også felles-taxi. Han vinker på en gul taxi og ber sjåføren kjøre meg til PUIS-stasjonen. 

- Det er ikke langt, kun noen kilometer til motsatt side av byen, informerer den eldre herren meg i det han vinker meg av gårde med en sjåfør som ikke snakker engelsk i det hele tatt. Han tar meg gjennom byen for en 5'er. Stopper i et kryss for å slippe meg av mens han peker mot noe som er stasjonen på motsatt side av veikrysset. I det jeg kommer over til den andre siden blir jeg stoppet av en ung mann.

- Allez-vouz á Tunis? 

- Oui, sier jeg som er cirka det jeg kan si på fransk. 

Han kan absolutt ikke engelsk. Alt han kan si er 20 dinarer og drar meg til den andre siden av gaten. Hvorfor? Her er det noe som ikke stemmer. Han ber meg vente og løper for å finne en bil som står parkert lenger oppe i gata. Her er det definitivt noe som ikke stemmer. Bilen mangler grill og ser ut til å være klar til å knokses. Den der setter jeg meg ikke inn i. Han er tydeligvis ikke sjåfør heller for han begynner å ringe rundt. Vil legge kofferten min i bilen, men da dasker jeg han på fingrene, krysser gaten igjen og går bestemt mot hushjørnet som taxisjåføren pekte ut. Lar meg ikke stoppe før jeg har rundet svingen. Der står det nedstøvete, trolig en gang hvite minibusser på rekke og rad under et tak. Jeg har kommet på rett sted. 

- Tunis? spør jeg i det jeg passerer en gruppe på 3 menn som kan tenkes være sjåfører. 

Den peneste griper tak i albuen min og fører meg til bil nummer 2 i en rekke like ved. Han kan litt engelsk. På vei til bilen hans har jeg fått vite at han kjører innen 10 minutter, turen vil ta 2 timer, vil koste meg 23 dinarer (ca. 80 kroner), og at jeg må ta taxi til flyplassen fra PUIS-stasjonen i Tunis. Høres nesten for bra ut til å være sant. Puster lettet ut men jeg skal ikke puste lenge.

Jeg har ikke før satt meg inn i 9-seteren før det blir håndgemeng utenfor. Sjåføren i bilen foran, som trolig også skal til Tunis, løper høglytt og rasende mot sjåføren min. Det skrikes på arabisk og andre sjåfører må roe gemyttene. Sjåføren foran har tydeligvis blitt snytt for en passasjer. Meg. I min bil sitter det en ung jente i det ene fremsetet som kan engelsk. Hun trekker på skuldrene.

- Helt normalt. Ingenting å bry seg med, sier hun. Kvinnen med hijab i setet foran meg med to døtre, ei på et par år og ei i starten av tenårene, synes heller ikke å bry seg. 

Det er gått 15 minutter og vi står her fremdeles. Bilen foran har kjørt så jeg burde absolutt ha vært med den. Det aner meg at 10 minutter ikke er 10 minutter i dette landet, ergo er vel 2 timer ikke 2 timer. 

- Vi går ikke før bilen er helt full, sier hun i fremsetet da jeg spør. - Her er ingen faste rutetider. 

Jeg har allerede forstått at dette kan bli riktig et spennende kappløp med tiden. 

Så kommer endelig Ridha, en mann på egen alder som plasseres i baksetet sammen med meg. Han kan ikke engelsk, men snakker prikkfritt tysk. Har bodd flere tiår i Hannover men har nå et bein tilbake i Tunisia. Driver et reisebyrå. Jeg fortår utmerket hva han sier men må grave sørgelig langt bak i hukommelsen for å finne egne ord på tysk. Har knapt brukt språket de siste 40 årene og Derrick er for lengst tatt av NRK's repertoar. Fraser jeg husker som "Hände hoh" og "Ruhig! Leg die waffe nieder" passer liksom aldri inn i samtalen. Deretter kommer herr og fru Indonesia. Han dyttes bak til meg og Rihad og er så feit at han legger beslag på 2 1/2 av de 3 setene. Jeg tilgir han fordi han snakker engelsk. Er fra Yorkshire, men har bodd 19 år i Indonesia hvor også fruen kommer fra. Han synes jeg har særdeles stor risikoapetitt som ikke dro til Tunis i går for å sikre at jeg når flyet i dag. Det ville han ha gjort. Pusling!

Like etter kommer sistemann og bilen er full og klar til avgang. Puh! 

Det er noe  jeg ikke har tatt med i tidskalkylen min. Samletaxier benytter seg i liten grad av motorveier og bomveier. De er innom hvert eneste tettsted underveis. For hver passasjer som går av skal bilen fylles opp på nytt. Det er også noen "usynlige passasjerer" i form av varer og pakker som skal leveres her og der. Klokka tikker høyere og høyere. Jeg forsøker å slappe av. Tenker at jeg har da hatt nervepirrende kjøreturer til flyplasser tidligere i livet. Som off-road kjøring i Beirut by for å komme unna veisperringer satt opp av demonstranter under revolusjonen i 2019. Det gikk jo bra. Konsentrerer meg om å se ut av vinduet. Mil etter mil med olivenlunder som deretter går over i vinstokker. Druer. Strupen er tørr som sandpapir. Er det av nervøsitet eller den støvete luften? Luften er blitt rød og nesten ugjennomtrengelig for solen der oppe. Jeg har sett det før. Sahara er ute og flyr i nordlig retning. Ramadan eller ikke, jeg tar en diskre slurk av vannflaska. Det går ikke ubemerket hen. Aedhirini!

Etter 2 timer er vi ikke kommet lenger en Hammamet. Det er ikke mer enn halvveis. Ridha som går av i Hammamet sier at det går fint, jeg vil rekke flyet mitt. Jeg skjønner ikke hvordan med denne farten. Nå er planen min å gå av med en gang jeg er kommet inn i en sone der Bolt opererer. Ta første og beste Bolt-taxi. Men noe skjer. Sjåføren svinger ut på første og beste motorvei og det går plutselig i 100 til vi når Ramadan-rushet i Tunis. Vi er kun 5 passasjerer igjen i bilen. Ekteparet fra Yorkshire /Indonesia, 2 tunisiske menn og meg. De to mennene går av i et veikryss det trafikken har tettet seg til. Plutselig når vi det som er Tunis' PUIS-stasjon om man kan kalle det en stasjon. Det er i alle fall en trafikk-hub. Sjåføren lemper ut bagasjen min og brøler tilsynelatende ut i luften.

- English! À l'aéroport!!

-Oui! svares det tvers over gaten av en mann som kommer hastig mot oss. 

Ser mistenkelig fransk ut. Bak han står det parkert en mengde gule taxier. En av dem er hans. Han triver kofferten min og jeg følger etter. Sier han skal ha 20 dinarer for turen men det er det minste jeg er villig til å betale for å komme gjennom et tettpakket Tunis sentrum og ut til flyplassen på den andre siden.  Det går så over all forventning at det er over timen igjen av innsjekkingen til Paris. Neste gang jeg ser på tavlen har Air France-avgangen fått en forsinkelse på 45 minutter. Det er nesten så jeg begynner å kjede meg. Men akk: dette blir stress, svette og stakkato-løping på Charles de Gaulle-flyplassen for å nå fly videre til Oslo. 

Greit å kjenne at man lever, men nå får det være nok eventyr for en dag. 

Våkner hjemme i egen seng neste morgen. Biler parkert i Oslos gater har fått et rødt støvlag i løpet av natten. Sahara har fulgt etter meg.