Jakten på mat

Heldigvis har jeg satt på alarmen på telefonen ellers hadde jeg ikke rukker avtalt frokost klokken 09:00. Jeg har vært i koma siden jeg la hodet på en av de mange putene i prinsessesenga i går kveld. Her er det godt å være. Det britiske ekteparet er godt igang med frokosten når jeg entrer restauranten. I dag har de ikke en gang et nikk til overs der de sitter like opptatt med hver sin mobiltelefon som av frokosten. De om det. Sana er på beina og har sikkert vært det lenge. Hun serverer kaffe, runde varme tunisiske brød, små skåler med ulikt pålegg, yoghurt og omelett. Britene forsvinner og like etter kommer den franske gruppen. Eller? Nei. Antall og alder stemmer noenlunde, men disse hilser overstrømmende.

- Ah, dere er ikke de franske, sier jeg høyt.

- Absolutt ikke franske. Britiske. Vi kom i natt. Fra Leeds. Håper vi ikke vekket deg?

Jeg har ikke hørt et pip. De viser seg å være en vennegjeng som har holdt sammen siden skoledagene. 2 menn og 3 kvinner. I år fyller de alle 50, en begivenhet som blant annet feires med en tur til Tunisia isammen. Kjærester, koner, menn og barn sitter igjen hjemme i regnfulle England. 

Etter en avslappende formiddag på Dar Antonia er tiden moden for å begi meg ut til en annen dar. Dar Essid ligger på den andre siden av medinaen og er omgjort til et museum. Jeg finner den via omveier for først av alt trenger jeg en minibank. Kontantene er i ferd med å ta slutt. Søker ATM på MapsMe men de 2 første stedene jeg ledes til hverken har eller har hatt minibank. Bestemmer meg for å følge eget råd gitt til britene: gå til nedsiden av den store moskèen. Ganske riktig, der ligger det hele 3 minibanker. Jeg velger selvfølgelig den uten kø, trolig den eneste med et fett gebyr. 

Fra medinaen

Det tar sin tid å finne Dar Essid for MapsMe slutter ikke å villede meg. Ender stadig opp i trange bakgater som viser seg å være blindgater, gjerne ved en fargerik port til et privat hjem. Ikke noe museum. Når jeg passerer de samme unge guttene for tredje gang men fra ulike vinkler og de for lengst har begynt å se undrende på meg, går jeg over til Google Maps og bruk av data. Må rygge helt tilbake til moskèen og følge bymuren oppover mot en bakketopp. Så enkelt. Men tenk på alt jeg ville gått glipp av å se hvis jeg hadde gått riktig vei med det samme?! 

Et bilde fra en annen verden på Dar Essids kjøkkenvegg

Det er ikke mange opplysninger å finne om Dar Essid. Skal vissnok ha vært i en aristokratisk families eie på 1700 -1800 tallet, der mennene i generasjoner har hatt viktige offisielle verv i Sousse. Som over alt er det ingenting ved dette husets eksteriør som forteller noe som helst om hva som er innenfor porten - bortsette fra det lille skiltet som indikerer museum. Innenfor sitter 2 kvinner som jeg tipper er mor og datter. Datteren gir meg inngangsbillett og en printet side i plastlomme som forteller litt om rommene innenfor. Dar Essid er møblert som Dar El Annabi i Sidi bou Said. Slettes ikke tomt som Dar Bardo og Dar Lasram i Tunis, men derimot fylt med masse krimskrams, stas og gjenstander fra gamledager. Det er spennende å vandre rundt, fra atrium til oppholdsrom, soverom for bey'en selv, barn og kone 1 og 2. Og et bad som minner mer om et moderne spa. Her må de ha vært forrut sin tid! Klatrer opp trappen til tjenerfløy, kjøkken, takterrasse og et høyt tårn. Over alt er det ting og gjenstander som vitner om et interkulturelt liv på tvers av religioner og riker. Som i de andre dar'ene har rommene fantastiske småmønstrede andalusiske fliser, store vakre lysekroner i glass og rikt dekorerte tak. Det eneste som forstyrrer idyllen er krangelen som utspiller seg mellom mor og datter ved museets inngang. Den er høylydt og usjarmerende men jeg evener å lukke ørene. Ingen lar seg sjenere av en heftig krangel i deler av verden hvor man bor så tett.

Et av soverommene

Badet

Medinaens trange, snirklende gater oppsluker meg på nytt. Det er moro å gå rundt å kjenne på en helt annen verden. Bare skli inn i den. Peiler meg inn på restauranter som Google sier er åpne men som likevel og ikke helt uventet ikke er åpne. Flere steder brukes stillheten i Ramadan til oppussing. Håndverkere går inn og ut, malerkoster svinges, rør reparesres, etc. Tar meg til fargerike Cafè Kasbah som var åpen i går. De er ferd med å stenge nå, men jeg smetter inn for en frisk appelsinjuice i varmen. 

Det er sen ettermiddag og sulten gjør seg sterkt gjeldende. Jeg går derfor i retning Rue France og markedshallen. Der er det i allefall brød og frukt å få kjøpt. Jeg når ikke markedshallen før en ungdom spør om jeg vil ha pizza. Han står ved en mangfoldig liten kiosk og steker noe på en rund ovn. Det dufter utrolig godt så avgjørelsen er enkel å ta.

- How much?

- 2 dinars! 

I underkant av 7 kroner. Absolutt ingenting å si på prisen. Han lemper en nystekt pizza i en pose og handelen er overstått. Jeg spurter hjem, skifter til lettere antrekk, entrer trappene opp til takterrassen og slenger meg ned for et etterlengtet måltid. Jeg er ikke alene der. Den britiske vennegjengen som feirer året de fyller 50, flokker seg rundt meg. 

- What? Har du fått tak i mat?? Hvor i all verden fikk du tak i den der??? Å så godt det dufter! 

Dar Antonias takterrasse med et lite basseng i forgrunnen

De har gått Sousse rundt på jakt etter mat noen timer. Det eneste de klarte å finne var brød fra en vogn på gata og dårlig europeisk ost på et minimarked. Det smakte begredelig og nå har de bestilt tunisisk vin for å skylle ned smulene. Vi samles ved et langbord og skravla går. Jeg deler av min pizza som er stor og mektig men egentlig ingen pizza: kullstekt flatt, rundt brød med urter, oliven og chili-biter. De deler vin med meg. Et godt bytte. Senere blir det mojitos på solsengene i det skumringens bønnerop sprer seg utover byen. Vi diskuterer om det kan betegnes som blasfemi. Britene stikker for å spise middag, jeg klarer meg uten. Har fremdeles en halv tunisisk pizza igjen i posen. Det rekker til lunsj i morgen i disse Ramadan-tider. Life is good!

Et krus frisk mojito til aftenbønnen