Åpne Sidi bou Said

En lang deilig morgen hvor jeg til og med får dreis på komfyren. Det er en ikke helt ny gasskomfyr og i går ville den ikke tenne. I dag er vi blitt venner og etter en halvtimes tid har jeg varmt te-vann til den franske baguetten med fransk ost og fransk salami. Jeg er uten tvil i et land som er særdeles fransk og som tilsynelatende er stolt av det.

Den idylliske blå /hvite bydelen Sidi bou Said står på programmet. Den ligger på tuppen ut i Middelhavet øst for La Marsa. Jeg tar tog for å komme dit og det er kun 3 stasjoner unna La Marsa stasjon som er slutten på linja. Togbillett kjøpes i luka på stasjonen og koster kr. 3,50. Ingenting å si på prisen men hvorfor venter jeg i 45 minutter på et tog som liksom skal gå hvert kvarter? Jeg får ikke det regnestykket til å gå i hop. Det elektriske lille toget som endelig kommer ligner ikke det på websiden til TRANSTU, selskapet som opererer på den lokale togstrekningen. Dette toget er stygt, gammelt og flekkete med respatexseter. 

Starten av bakketoppgaten i Sidi bou Said

Jeg aner et helt annet miljø i Sidi bou Said med det samme jeg går av toget. Åpnere på en måte. Lysere. Til og med Alghfran-moskéen som ligger på en bakketopp på motsatt side av togstasjonen er pirende hvit og med kun en minaret kunne moskéen nesten passert som en Vestlandskirke. 

GPS’en er satt på Dar El Annabi som opprinnelig var et sommerhus for den velhavende beyen i området. Nå er det et av de vakreste muséene jeg har sett som møter meg når jeg med tid og stunder har slept meg oppover bakken til gamle Sidi bou Said. Jeg forbauses over at her er det meste åpent. Jeg forbauses ikke lenge for her er det turister i fleng fra sørlige deler av Europa, suvenirbutikker hele veien oppover bakken og ivrige selgere. 

Fra et av mottakelsesrommene på Dar El Annabi

På Dar El Annabi vandrer jeg fra rom til rom i herskapshuset. Det meste er holdt i hvitt og blått, men her er fliser av alle slag i søte mønster og farger. Her er også en andalusisk hage med rennende fontene, kaktuser og et gedigent fuglebur. Disse vakre fugleburene ses overalt i Tunis som dekorasjon, ikke bare på dar’en. Jeg titter innom biblioteket og kontoret som har både gammel datamaskin og elektronisk regnemaskin. Opp en trapp finner jeg et nydelig dekorert bønnerom med strofer fra Koranen brodert på sofaputene. Videre oppover er jeg innom soverom og «moderne» kjøkken. Jeg går like til topps hvor det er et utsiktspunkt over hele denne delen av byen fra takterrassen. 

Fra atriumshagen

Fra den siste eierens kontor

Etter museumsbesøket finner jeg en annen Dar: Ennejma Ezzahra Palace. Det er et nyklassisk herskapshus fra rundt 1920 som var eid av den franske baronen Rodolphe d’Erlanger og hans italiensk /amerikanske hustru Elizabetta. Nå huser det museum for arabiske musikkinstrumenter. Dessverre er vakten i ferd med å lukke porten foran nesa mi. Det er Ramadan så mye kortere, nesten ubestemmelig,  åpningstid. Jeg får likevel fem minutter på meg til å se bygningen fra hagen hvor det også er utsikt ned til havet. 

Ennejma Ezzahra Palace

Jeg peiler meg inn på turistgaten igjen. Når toppen av bakkekammen og der, enda en trapp opp, ligger Cafe des Nattes. De har åpent og de har friskpresset appelsinjuice. Det smaker fortreffelig til noen linjer lesing i «Konstantinopel» av Thorvald Steen. Jeg vet: feil by, land og kontinent. Men vent litt. Det Osmanske riket strakte seg over hele Nord-Afrika og ordet bey er fra den epoken. 

Oppfrisket går jeg videre til et utsiktspunkt over havnen og stranden på den andre siden av sentrum. Det var ikke helt enkelt for jeg må bane vei gjennom et helt busslass av kinesere som er ute på frihånd. Nesten. Det dukker opp en kinesisk guide med vimpel og ansiktet godt tildekket av en finlandshette. Eller kanskje det er en svær ansiktsmaske han har rullet helt opp til øynene?

Gammelt og nytt i sidegatene. Vakkert gammelt takhvelv

På tilbakeveien går jeg smågatene rundt hovedgaten. Her er det langt fredeligere. Møter smilende, vinkende barn og katter som ligger og drar seg. Her er gjerne ikke så friske farger på husene men mye interessant arkitektur. Har ennå ikke funnet ut hvorfor de kaller denne varianten av islamsk arkitektur for andalusisk. Hva er egentlig forskjellen? 

Så er Sidi bou Said unnagjort. Det er ikke større. Eller nei? På vei til stasjonen smetter jeg innom en svært så vestlig kaffebar. Bestiller Flat White og en pistasj-croissant som smaker aldeles fortreffelig. Får selskap av Grete og Christian som er pære danske og som kommer friske og fine rett fra sykkeltur rundt Kartago. De har leid seg en leilighet for 5 dagers kort påskeferie i Sidi bou Said før det bærer nordover til påskehare og kulde igjen. Vinteren har vært slem også i Danmark. Inn av døren kommer også 3 kaffetørste eldre amerikanere. Ken, Sarah og Mathilde er på gruppetur og har nettopp ankommet Sidi bou Saidi fra sørligere strøk av Tunisia. De forundres av at jeg kan dra rundt alene i et «slikt land». Alene? Jeg sitter jo her og skravler med hele fem stykker. Verden er full av folk. 

Den unge mannen i billettluka rister på hodet når jeg ber om billett. Det er en time til toget går selv om det skal gå et i kvarteret. Jeg legger ut på en oppdagelsestur i nyere strøk av bydelen. Like rundt kvartalet treffer jeg igjen den amerikanske trioen. Om jeg vet hvor Mathilde kan få tak i god olivenolje? Helst på sånne flotte, forseggjorte flasker som de har i Hellas? Det vet jeg ikke. Jeg fortsetter runden min før jeg er tilbake på perrongen. 

Vakre inngangspartier selv i den nyere delen av Sidi bou Said

Tidlig kveld i mitt tunisiske hjem. Mat i kjøleskapet. Det får holde. Ute åpner ikke restaurantene før sent.