Verdens vennligste hær?

Slaraffen-start på dagen. Misforstå meg ikke. Jeg var ute på balkongen min før 05:53 for å ta bilder av soloppgangen. Den står opp rett der ute i Bengalbukta. Verdensborgeren Tom har reist. Det er bare meg til frokost, men er slettes ikke alene. Den hyggelige unge kokken kommer og holder meg med selskap. Egentlig er vel de fleste unge i forhold til meg. Han har svar på det som jeg ikke har peiling på. 

 - Hvordan kommer jeg meg egentlig herfra til Batticaloa? For det er dit jeg skal etter dagene mine her. 

Han ser litt rart på meg før han svarer.

 - Med buss selvfølgelig. De går hver halvtime. Fra busstasjonen der du ankom. 

Det er så enkelt og liketil at jeg kan ikke annet enn å le. Min lærdom er: glem å lete etter informasjon på nettet og i reiseblogger. Pakk sekken, reis, og spør de lokale om hvordan komme seg fra A til B. 

Den lyse flotte stranden og havet frister. Jeg skifter til badetøy og en av de andre unge guttene drar frem en solseng til meg. Jeg har stranda for meg selv. Det er først når jeg går tur langs stranda at jeg ser tegn til liv. Øyner noen menn fra Sri Lanka på helgetur som snorkler utenfor borteste enden av stranda. Og det sitter en singalesisk storfamilie på piknik under en presenning bortenfor rekken av de små fargerike fiskebåtene. Jeg er rikelig lat og har rikelig tid til å lese. 

Det er tidlig ettermiddag når oppdagelseslysten tar overhånd. Det er et fort som må utforskes på odden i motsatt ende av Dutch Bay. Forbi den hvite buddhistiske staupaen. Det er lørdag og lokalbefolkningen har innledet helgen ved å ta seg ned til parkområdet ved stranden. Tuk tuk’er som selger iskrem fiser frem og tilbake med sin plingende musikk, akkurat som isbilene hjemme. Fruktboder er satt opp, små kiosker og noe jeg antar er lotteriboder. Folk har piknik i skyggen under trærne. Unger plasker i vannkanten. Jeg går ikke helt uanmerket forbi. Folk smiler mot meg, hilser og lurer på hvor i all verden jeg kommer ifra.

Inngangsporten til Fort Frederick er fra 1615 og den er pære dansk. Jeg visste at danskene hadde erobret en bitte liten bit på sørøstkysten av India kalt Trankebar, men at de herjet her? På Sri Lanka? Historien sier at danskene visstnok overtok Trincomalee-området gjennom fredelige forhandlinger med kongen av Kandy. Danskene fikk monopol på handel med Ceylon og de mest populære varene var elfenben, krydder og perler. Hva danskene gjorde eller ga tilbake til kongen av Kandy har jeg ikke klart å finne ut av. Danskene gikk i alle fall i gang med byggingen av Fort Frederick. 

Dansketiden på Ceylon varte tilsynelatende kun i 3 år. Da kom det et kobbel portugisere som heiv dem på sjøen. Slag i slag har det gått her på øya, for etter portugiserne kom hollenderne for en lang periode, så var franskmennene innom og snuste litt før britene overtok hele showet (og fortet) i 1815. Ooops. Japanerne viste muskler her i 1942, men så var det en eller annen nasjon som droppet et eller annet i Hiroshima og Nagasaki så de måtte pelle seg hjem. 

Innenfor fortsmurene i dag er det Gajaba-regimentet som rår grunnen. De er en bataljon av den Sri Lankiske hæren. Fort-området strekker seg over hele halvøya. Befestet med mur på den korte landsiden. Ellers er de høye klippene ned mot havet vern nok. Det er snodig å vandre rundt her blant alle soldatene i hærens uniform og alle de nedslitte bygningene fra britenes tid, som fremdeles er i bruk. Engang flotte bygninger, nå falleferdige. 

Hadde der ikke vært for alle de sivile som går og kjører tuk tuk langs veien her inne, ville jeg trodd jeg var på forbudt område. Det er ikke helt vanlig å vandre rundt i norske militærleirer så vidt meg bekjent. For sikkerhets skyld spør jeg en soldat som står vakt. Han bekrefter at her alle hjertelig velkomne, til og med fra Norge, og jeg må bare ta så mange bilder jeg ønsker. Det blir en god del bilder av gamle bygninger. 

Stopper opp når jeg kjenner lukten av mat. Lunsjtid er passert for lenge siden så jeg går innom Fort Café. Betjeningen er soldater i uniform. Jeg fyller opp magen med bakverk med krydret fyll og en cola mens jeg studerer livet som passerer forbi på veien og soldatene som står og selger lodd i veikanten. Den singalesiske hæren kan se ut til å være den mest åpne og vennligsinnede i hele verden. Fakta sier imidlertid at de slaktet tamiler ned for fote i den langvarige borgerkrigen som tok slutt for kun 14 år siden. 

Går så videre oppover for her skal visst ligge et buddhistisk tempel på et høydedrag. Det blir mer og mer folksomt jo nærmere jeg kommer. Det er et svært marked med fargerike boder på begge sider av veien som leder opp mot tempelet. Vel, alt er fargerikt i dette landet. Her selges mat, frukt og grønt, juice, suvenirer, vesker, leker, religiøse symboler, røkelsespinner og sikkert mye mer. Tørsten melder seg etter å ha entret bakken i langt over tredve grader. Jeg har ikke før sakket på farten ved en juice-bod før noen drar meg inn i skuret med plaststoler.

 - Kom inn! Ta en juice. Juicen her er virkelig forfriskende god, sier en mann på flytende engelsk med en aksent som i hvert fall ikke er singalesisk. 

Jeg blir nødet ned i en sjokkrosa plaststol sammen med fem mennesker som viser seg å være en familie med tre voksne barn. Mannen som dro meg inn er eldste sønn. Han hjelper meg å bestille juice på singalesisk. Mor og datter som driver sjappa kan ikke engelsk.

Far i familien lurer på hvor jeg kommer fra. 

 - Vi kommer nemlig fra Bern. 

 - ??

 - Ja, Bern i Sveits, tilføyer mor.

Av utseende ser de heller ut til å være herfra. Jeg burde ha lært meg å ikke skue folk på hårene, men begge foreldrene har rullende aksent, noe de voksne barna ikke har. 

 - Vi barna er født i Sveits og har kun sveitsisk statsborgerskap, men mamma og pappa er opprinnelig fra Batticaloa, sier eldstemann og den mest snakkesalige av barna. 

 - De måtte flykte på 80-tallet, under borgerkrigen, fortsetter han. 

Mamma og pappa blir begeistret når jeg forteller at jeg skal videre til Batticaloa. Mor sier at de reiser rundt på Sri Lanka i tre uker for å besøke slektninger de ikke har sett på mange år. Så er det hjem til Sveits igjen. 

Etter det artige møtet fortsetter jeg mot tempelet. Her velger jeg å snu. På tilbakeveien tar jeg en avstikker til høyre men da har jeg plutselig en soldat i hælene som roper. 

 - Stop, madam!!

 - Er det ikke lov å gå her? Spør jeg. Rolig. Jeg har hatt soldater i hælene før. Skarpt bevæpnet. I Beirut. Ingenting å ta på vei for. 

 - Joda, men ikke uten billett. 

Det viser seg at deler av fortet er nasjonalt museum. Hvis jeg vil se mer, må jeg løse dyr billett. Jeg vil se mer. 

Når jeg omsider er lei av å se gamle bygninger, en gravplass fra starten av 1800-tallet, nyere kanonstillinger (2. verdenskrig?), tamme dådyr og påfugl like tallrike som soldater på fortet, tusler jeg mot den medtatte gule, danske porten igjen.

Skumringstimen har kommet. En cricket-kamp går på banen utenfor fortsmurene. Kampen har flere antall dådyr som tilskuere enn fans. Fansen er nok på stranda for nå er det blitt kjølig nok til å komme frem fra de skyggefulle trærne. Det er tid for bading og lek for de fleste. Det ligger  en ku og tygger drøv like ved. 

Restauranten på hotellet har stengt når jeg kommer på jeg vil ha middag. Ute er det blitt stupmørkt og plaskregn, lyn og torden, akkurat som i går kveld. Mannen i resepsjonen sier det ikke er noe problem. Han kan løpe og kjøpe stekt ris til meg om jeg ønsker. 20 minutter senere kommer han med maten på døren. En kald Lion Lager følger med. Kan jeg bli mer bortskjemt?