Ved gamle Hamilton Kanal

Jeg skal ingen steder i dag. Skal riktig late meg før det bærer tilbake til 5 grader og sen høst. Qatar Airways retning Oslo via Doha skal etter planen lette kl. 03:35. Et umenneskelig tidspunkt men det er fremdeles mange timer til. Ennå skal Sri Lanka nytes.  

Frokosten serveres ved den gamle kanalen. Det blir et mangfoldig og sosialt måltid. Stor, fargerik og deilig singalesisk frokost. Kaffen er så god at jeg får aldri nok. Det gjør heller ikke paret som sitter ved siden av meg. Emma og Wilhelm ankom i natt men har ikke tid til å sove vekk dagen. Tyskerne har mellomlandet på Sri Lanka for en uke på sin vei til Australia. Downunder er planen å jobbe seg rundt et par år. Emma har sagt opp jobben i et reiseselskap i Berlin. Hun trodde hun hadde kapret drømmejobben etter reiselivsstudiene på universitetet. I stedet ble jobben et stengsel for bruk av egen kreativitet og erfaring. I tillegg stred jobben imot hennes visjon om miljøbevissthet og bærekraft i landene de opererte i. Hun kunne ikke fordra salgspresset der det var om å gjøre å selge flest mulig billige turer som ikke ga verdi for noen andre enn arbeidsgiveren og late turister som ga katten i hvor pengene havnet eller hvilket miljøavtrykk de satte. Hun gestikulerer med kaffekoppen i hånden og fortsetter.  

 - En gruppetur skal tiltrekke flest mulig deltakere men programmet passer ikke fullkomment for noen i særlig grad. Det er bare så fordømt lettvint å melde seg på og gir et skinn av trygghet fordi man reiser sammen med guide og i følge med folk du skjønner deg på. Folk fra eget land. 

Emma rister på hodet og forteller at hun i tillegg gjennomgikk en tøff periode privat da det ble slutt med kjæresten. Sier seg fornøyd med å være tilbake på rett spor og har en likesinnet kompis å reise med. Hun ler i retning der Wilhelm nettopp stakk for å hente kameraet sitt. Hun har tidligere fartet mye rundt med ryggsekk i -stan land og andre land og sprudler over av historier og tips til meg på vei til sitt eget nye eventyr

Vi er midt i en gejnsidig utveksling av reisehistorier når Wilhelm kommer tilbake. Det er ikke et lite kamera han har med seg på tur. Han er freelance fotograf og har tenkt å fortsette som det i Australia. Nå vil han ta bilder av de neon-fargede små fuglene som spretter fra gren til gren i vegetasjonen over den gamle kanalen. 

Kanalen heter Hamilton Canal men kalles like gjerne Dutch Canal. Jeg har stått og betraktet slutten på den i Colombo, like ved jernbanestasjonen. Den starter i Puttalam et godt stykke nord på vestkysten. Egentlig hensikt med å bygge kanalen var å drenere ut saltvann fra sumplandskapet. En positiv "bieffekt" med kanaler er at de er fine ferdselsårer. Hollenderne hadde allerede utbedret portugisiske kanaler samt bygget en og annen ny hist og her. Det var da britene overtok i 1802 at det ble vei gjennom hele vellingen /sumpene. De forbandt de hollandsk /portugisiske kanalene og la til noen nye kilometer. Vipps hadde de en motorvei av vann på 14,5 km. Drømmen om en vannvei gjennom disse sumpene er gammel, helt tilbake til da perserne hersket over øya på 900-tallet. Det var behov for å frakte krydder fra markene og inn til havnen. 

I dag er det kun småbåter og joller som kan ferdes på deler av kanalen. Den har ikke vært vedlikeholdt eller mudret på flere 10-år. Det finnes heller ikke noen planer om vedlikehold i følge Udara. Han fortalte meg at det i stedet brukes penger på den kinesiske motorveien av asfalt. Det er ikke moderne og effektivt nok å frakte varer vannveien. Selv om krydder i dag fraktes på hjul må det likevel være et potensiale for å cruise turister oppover og nedover vestkysten. Det er jo vakkert her! Udara trakk kun på skuldrene av min vakre, positive visjon.  

 - Det er tydeligvis ikke inkludert i kinesernes nye blå silkevei, og den korrupte regjeringens pengebruk styrer ingen av landets innbyggere, konkluderte Udara med. 

Kanalen er tyktflytende, grå og en smule forsøplet. Det er absolutt ikke en billedvakker kanal vi har utsikt til fra frokostbordene men den stinker i alle fall ikke. Vegetasjonen vokser vilt på begge bredder og greiner strekker seg over vannet. Det piper og kvitrer over alt. Mens Wilhelm er opptatt med å fotografere vakre fugler ropes det høyt fra bordet bortenfor hvor det sitter en gjeng 20-åringer. 

 - Se! En krokodille! Kommer det på gebrokkent engelsk. 

Vi løper alle til gjerdet for å se. Jammen er det ikke et vesen som drar seg i land på motsatt bredd. Wilhelm skifter fokus med kameraet. Går over fra stillbilder til videotagning. Krokodillen, eller hva det nå enn er, har basket seg i land på den andre siden. Den har ikke før lagt seg til rette så bykser den plutselig uti det askegrå vannet igjen. Det foregår et aldri så lite basketak der uti. Hva slags bytte har den oppdaget? Lever det virkelig andre dyr uti dette tilsynelatende skitne vannet? Svansen plasker i vannet før den tar peiling på bredden igjen. Det er noe som spreller vilt i gapet på den. En diger ekkel fisk, like grå som "krokodillen" og det gufne vannet. Det tar tid å slafse fisken i seg. Den slukes hel. 

Men er det en krokodille? Finnes det virkelig krokodiller på Sri Lanka? Diskusjonen går blant oss turister til en mann bryter inn. 

 - No, no, no, det der er ingen krokodille. Det er bare en liten vannøgle.  

Det er eieren av Serendip Village som har kommet til. Udaras kompis. Vi ser på han med undring.

 - Liten? Den der?

 - Ja, det er en av de minste typene.

De som har ankommet Sri Lanka i løpet av siste døgn gyser med tanken på hva annet av levende vesener som finnes i landet de skal begi seg inn i. Jeg undres over alt jeg ikke har sett på min to ukers ferd. Like etter plasker det lenger nede i kanalen. Vannøgle nummer to dukker opp. Wilhelm fanger alt på film før de må løpe for å pakke. Mer dyreliv inkludert mannevonde elefanter venter dem i Sigiriya. 

Jeg roer ned på egen balkong med god bok. Den hektiske oppbruddsaktiviteten på Serendip Village stilner av og det er kun jeg og de to ferme latviske damene i første etasje som er igjen. Etter en stund begynner det å krible i egen kropp til å dra på oppdagelsesferd. Pakker vannflaske og bok og labber ut i gata utenfor.

Velger å ikke gå turistgaten men følger i stedet St. Joseph Mawatha som er en noenlunde parallell gate. Den har palmer og sjarm, passerer et og annet gjestehus, men ellers bærer gata ikke preg av samme turist-jalla som hovedgaten. Her er det vanlige folk som bor. Her er fargerike hager, folk på sykler og motorsykler, og jeg passerer en stor vakker kirke i Ettukala-krysset. St. Sylvester’s Church er en av landets hele 752 katolske kirker. Etter en stund passerer jeg en sliten kristen kirkegård og runder deretter av ned til hovedgaten.

Ja, jeg har en plan. Her nede ligger Negombos aller beste kaffebar. Det er i alle fall Zen Café som har best score noe som tydeligvis flere enn meg har funnet ut. I den svale caféhagen er det fullt. Det trylles likevel frem et lite bord så jeg får min kaffe og en deilig eplepai. Her er fin atmosfære. Jeg lener meg tilbake, leser, nyter og forlater ikke Zen før jeg også har spist lunsj. Menyen er ytterst multikulturell. Flere små arabiske falaffel-sandwicher havner på min tallerken. Det er haugen på nok og jeg får med en doggy-bag hjem. 

Tar fatt på hovedgaten tilbake. Det er midt på ettermiddagen og usedvanlig stille. Går ned på stranda men her er det heller ikke særlig aktivitet. Velger å gå hjem til Serendip Village hvor jeg treffer to av de ansatte i resepsjonsområdet. Jeg betaler for oppholdet som tar slutt ved midnatt. Godt hva som er gjort. På den lille tv-skjermen raser en vanvittig spennende cricket-kamp som jeg får tilbud om å se sammen med dem. India - New Zealand. ICC Cricket World Cup for menn raser videre i verden og her bites fingernegler i spenning. En ukjent verden for nordmenn.

 - Dere heier vel på India? Spør jeg. Naivt.

 - India?? Ikke tale om. Vi heier på New Zealand! 

Det blir mye akk og stønn når kampen er over like etterpå. India vinner med et nødrop. 274 - 273. Jeg velger å gå fra åstedet, smette i badetøy og hopper i bassenget. Føler meg privilegert når eieren kommer med en stor kanne te til meg. Ekte Ceylon-te. Med melk. Jeg nikoser meg til himmelen blir svart og de første dråpene faller ovenfra. Da er det uansett på vei til å bli kveld. 

På runden rundt bassenget passerer jeg de latviske damene som sitter i ly for regnet. De har lagt merke til meg. Om jeg virkelig reiser alene? Hvor kommer jeg fra? Er jeg på vei ut eller hjem fra Sri Lanka? Det siste er det vanligste spørsmålet her i Negombo med sin nærhet til den internasjonale lufthavnen. Et praktisk sted å starte reisen, avslutte eller begge deler. De rister samstemt på hodet av meg som skal hjem etter kun to uker. 

 - Vi er her i 4 måneder. Hvert år siden 2018. Det er et herlig liv, sier Oksana og lener seg bakover i stolen for å demonstrere akkurat hvor herlig det er. 

 - Vel, jeg må hjem og jobbe litt for å gjøre meg fortjent til mer ferie, sier jeg med et skuldertrekk.

 - Jobbe? Nei, det har vi sluttet med for lenge siden, flirer Solvita. 

Jeg undres for damene er trolig ikke mer enn femti. Hva lever de av? Disse damene som tilbringer 1/3 av året på denne tropeøyen som de sier de kjenner ut og inn. Jeg blir nysgjerrig for de ferme damene som nyter livet fremstår hverken som særlig eventyrlystne eller veldig mobile. "Hele Sri Lanka" snevrer raskt inn til kun Negombo når jeg nyfikent spør hvor de har vært og hva som er favorittstedet. 

 - Hvorfor skal vi dra noe sted når Negombo er så herlig? Selve paradiset er jo her på Serendip! Her bor vi hver eneste gang, forteller Solvita. 

 - Jepp! Kun er kort tur med tuk tuk til sentrum hvor vi tar ayurveda-behandlinger. Der ligger jo også verdens beste restauranter og barer. Hva mer trenger vi? Nikker Oksana mot sin reisevenninnne. 

Nei, hva mer trenger de? Det er jeg som trenger mer tenker jeg, mens jeg høflig takker nei til middagsinvitasjon for kvelden. Min tilmålte tid på øya har skrumpet inn til timer og jeg har en falaffel-sandwich i kjøleskapet. Må dessuten forsøke å få en blund på øyet før en natt på flyplasser. Jeg får medlidende blikk og kommentarer bak en sky av sigarettrøyk. Jeg bør se til å slutte å jobbe. Nyte livet.

Ved midnatt tusler jeg ut i tropisk plaskregn, tordenskrall og et mørke som hyppig flerres opp av lyn som farer over himmelen. Er det regntiden som ankommer vestkysten? Tor med hammeren er ordentlig irritert. Utenfor inngangen står sjåføren og venter. En annen av Udaras venner. Han selv befinner seg et annet sted på øya. Det er ennå for tidlig for innsjekk på Qatar Airways fly til Doha. Dumper ned på en stol for å vente sammen med en broket forsamling nattereisende mennesker fra allverdens steder. Sjekker inn, tar meg en hamburger, venter, venter, venter. Avgangstiden passer. Ingenting skjer. Folk blir urolige for de fleste skal videre fra Doha. Klokka tikker og går, fortsatt skjer ingenting. Heller ingen informasjon. Det blir tilløp til panikk. Det eneste som skjer er at vilt fremmede mennesker begynner å snakke sammen. Hvorfor border vi ikke? Hvor skal du? Skal du også videre fra Doha? Når går ditt neste fly? Den vevre kvinnen på setet ved siden av meg skal til Denver, USA. Hun skjuler uroligheten godt. Hun kommer frem når hun kommer frem, sier hun. Trolig mye senere i livet enn tiltenkt. Jeg innser at her sitter mennesker med langt større problem enn meg selv. Jeg skal kun til Oslo.

Omsider kommer vi oss avgårde. Vi får aldri en forklaring på forsinkelsen. Trolig teknisk, tipper de spanske og tyske jentene bak meg. De vil jo ikke uroe noen ved å si at flyet har tekniske problemer, resonnerer de. Jeg ser på klokken og innser at mitt løp er kjørt. I beste fall vil jeg ha 20 minutter til flybytte på en flyplass som håndterer over 30 millioner passasjerer i året. Ingenting å gjøre med.

Eller? En ung mann i Qatar Airways uniform møter meg i Doha med et skilt hvor det står "Passangers to Oslo". Han venter på meg!

 - Hvor er resten av familien? spør han.

 - ?? Det er bare meg, sier jeg. 

Han mener bestemt det er to passasjerer til som skal til Oslo. Det viser seg å være en mor med en sønn i 10-års alderen. Hun har fryktelig god tid. Går fryktelig sent og er fryktelig sur på Qatar Airways. Jeg tror grunnen til sinnet er forsinkelsen. Det er det ikke. Hun kjefter på den høflige unge mannen som skjuler sin utålmodighet godt. Hvorfor fikk de ikke fly sammen med sin mann til Københaven? Det var kun et sete å oppdrive på flyvningen hennes mann valgte å dra med. Hun og sønnen måtte derfor reise med en annen avgang, via Oslo. De må da kunne ha plass til en hel familie på et og samme fly? 

 - Kanskje dere skal bestille litt tidligere neste gang, tipser den gode samaritan. 

Han geleider oss med toget til riktig terminal, åpner låste dører og sikkerhetskontroller kun for oss. Vi har tid til å bli kjent for mor blir stående både her og der for å tømme veske for vannflasker, store shampoo-flasker og annet unevnelig. På den tiden rekker han å fortelle meg både om severdigheter i Doha og utbyggelsen av flyplassen etter jeg sist var her. I 2019. Så entrer jeg omsider flyet til Oslo som 3. siste passasjer. Sovner i det jeg finner setet.