Pilegrimstur med Lars Monsen

Det er ingenting å stresse med denne morgenen. Det går raskt å pakke sekken. Den tørre, søte frokosten er like raskt unnagjort. Tuk tuk-sjåfør kommer innom frokostserveringen også i dag. Igjen tilsynelatende for å slå av en prat med gutta på kjøkkenet. Egentlig er det den norske dama han er interessert i. Vil selge meg akkurat de samme turene som han forsøkte å selge meg i går. Forskjellen er at i dag trenger jeg transport. 

 - Hvis du vil tjene en 500-lapp kan du kjøre meg til stasjonen når jeg er ferdig å spise og har sjekket ut.

 - 1000, kommer det kjapt fra mannen.

 - Tuller du med meg? 

 - 1000. Da kjører jeg deg via en juvelbutikk og vi kan dra oppom et utsiktspunktet over Kandy. Da kan du både kjøpe juveler og ta flotte bilder. 

 - Da er saken klar. Jeg finner en annen, fnyser jeg avvisende og vifter han unna med hånden. 

Mottilbudet kommer kjapt.

 - 500. Men da får du ingenting annet enn en kjedelig tur til stasjonen, sier han så.

 - Kjedelig er det jeg ber om. Herfra til stasjonen. 

På stasjonen er informasjons-skjermen beksvart. Den er nedstøvet og har trolig aldri vært i bruk. Hvorfor spandere strøm på en elektronisk skjerm når de har en så utrolig flott informasjonstavle hengende på en annen vegg. Ytterst manuell, i innrammet, blanklakkert teak (er det ikke noe som heter Bengal-lakk?). Her er det hengt opp navneplater med destinasjoner, nummerplater som angir perrong og små hvite ur som angir avgangstid. Den er vakker og står i stil med selve stasjonen. Kandy stasjon har det samme historiske suset som de andre stasjonene jeg har vært innom på øya. De rustrøde statseide togene ved perrongene er imidlertid overmodne for utskifting. Dette er de billigste togene å reise med for de som ikke har særlig å rutte med. Jeg kjører blå tog. Private Sri Lanka Railway. Fremdeles på 1. klasse.

Det er mange som har tenkt seg til hovedstaden. Perrong 3 er smekkfull. Midt på perrongen går jeg på kjensfolk. Helan og Halvan fra togturen fra Ella til Kandy i forgårs. De har ikke fått på seg headset’ene ennå så vi slår av et par ord. De skal til Negombo. De har avreise med et fly til London allerede i kveld. 

 - Hvis dere har 1. klasse så gå til enden av perrongen, tipser jeg og beveger meg videre. Mot enden. Første klasse er alltid fremst i toget. Såpass har jeg lært etter litt perrongløping.

De velger å stå der de står og kommer pesende nest sist ombord i vognen. Helan har plass ved siden av meg. Der vil han ikke sitte. Han vil sitte sammen med Halvan. Men Halvan er tildelt setet ved siden av en skuffet indisk kvinne som mye heller vil sitte sammen med sin ektemann. Ektemannen har vindusplassen foran meg men vil aller helst sitte ved siden av konen. Kanskje de er på bryllupsreise? Problemløseren blir single meg. Bytter plass med ektemannen som bytter plass med Halvan, som jublende glad setter seg ved siden av Helan.  

Sistemann kommer ombord i det det rykker til i togsettet. Han har setet ved siden av meg og ser ikke ut til å ha noe imot å sitte der. Han virker utrolig avbalansert der han synker ned i setet med kun en slunken tursekk, skjeve øyne, vannflaske og noen samosa i en liten plastpose. Han kikker skrått bort på meg meg, presenterer seg som Pravat fra Bangkok. Thailand. Han er sterkt troende buddhist på en firedagers pilegrimsreise. Han har vært på tempel-turné i Kandy og omegn. Nå skal han gjøre unna de største og viktigste templene i Colombo før han setter seg på flyet hjem i kveld. 

 - Kun 4 dager i Sri Lanka? kommenterer jeg med hevet øyebryn. 

 - Bangkok er kun 3 timer unna. Det er noe kortere enn distansen Norge - Sri Lanka. Og jeg er kun interessert i templer. Kultur og natur er omtrent som hjemme, minner han meg på.

Han fortsetter. 

 - Det eneste som er ulikt er egentlig maten. Maten her er forferdelig og jeg har hørt mange blir syk av den. Jeg har derfor hatt med meg mat hjemmefra. 

Jeg flirer. Det er altså ikke bare nordmenn på chartertur som er sære og har med knekkebrød og brunost. Han lurer på hvordan jeg har overlevd så lenge og så langt hjemmefra. 

 - Jeg spiser det jeg får servert. Der jeg har hatt et velg har jeg bestandig valgt singalesisk fremfor internasjonalt fordi jeg synes maten er fantastisk god, blunker jeg. - Har ikke hatt magetrøbbel overhodet.

Pravat har kommet i gang med praten. Han forteller mer enn jeg klarer å fordøye om buddhisme og meditasjon. Han forteller også om sin periode som munk i Nord-India, på Buddhas fødested. Jeg våkner til liv for jeg trodde Buddha ble født i Nepal. Pravat viser seg å ikke helt anerkjenne Nepal som eget land. Nepal tilhørte nemlig gamle India den gang Buddha kom til verden. Okkupanter, kolonister og stormakter har tullet til grensene opp gjennom århundrene.

 - Si meg hva du synes om Thailand? spør han.

 - Jeg har aldri vært der så vet ikke, sier jeg og trekker på skuldrene til Pravats stor forbauselse. 

 - Thailand drukner jo i nordmenn. Jeg trodde alle nordmenn dro dit. Du vet: deilig klima, vakre strender og lave priser. 

Han ser spørrende på meg mens jeg er på nippet til å tilføye billig alkohol og sex. Stopper ordene før de uttales. Høver seg kanskje ikke å ta opp temaet med en særs troende buddhist med bakgrunn som munk. Sier i stedet at jeg har sett mange vakre bilder fra Thailand. Han inviterer meg til å komme og se selv. Jeg kan ikke fortsette med å være eneste nordmann som aldri har vært i Thailand. 

Toget tøffer i vei gjennom landskapet. Først gjennom teplantasjer og vakker natur, siden gjennom våte rismarker hvor bønder står med brunt vann til langt opp på leggene. Først stopper vi ved hver eneste lille, vakre stasjon. Etter å ha kommet inn på hovedlinjen går toget raskere og stopper kun ved de største stasjonene. Synes denne strekningen er vel så opplevelsesrik som den berømte Instagram-strekningen mellom Kandy og Ella. 

Jeg som allerede har snakket ned nordmenn med norsk mat på tur, tar frem en pose Lars Monsen’s «Pasta Carbonara» turmat. Leser bruksanvisningen. Heller oppi 4 dl kokende varmt vann fra termos, rører rundt, lukker posen, setter den på gulvet mellom beina i 8 minutt for at innholdet skal få godgjort seg. Det tar ikke lang tid før jeg ser at Monsen-posen ikke er tett. Det renner en dam ut på gulvet. Nok en gang har jeg klart å svine ut en vogn for Sri Lanka Railways. Denne gang heldigvis ikke med blod som i forgårs. Det blir et redselsfullt måltid. Makaronien er hard og vanskelig å tygge. Konsistensen er tynn og suppelignende. At jeg befinner meg på et skikkelig skrangletog gjør ikke saken enklere. Toget krenger og rugger fra side til side. Det smeller, rister og skaker. Hver gang det setter seg i bevegelse etter et stopp høres det ut som en gammel bil som tvinges i gang på feil gir. Det er kun mulig å treffe munnen med gaffelen de minuttene toget står stille. Jeg gir raskt opp. Monsen får aldri mer bli med meg på tur. 

På den lille togstasjon i Ragama blir det aktivitet rundt meg. Både det indiske ekteparet og Helan & Halvan rigger seg for å forlate toget. Helan bøyer seg over mot meg.

 - Skal ikke du også til Negombo? Bli med oss så deler vi bil videre herfra. Kortere vei fra Ragama enn Colombo. 

 - Shit! Jeg har sjåfør som venter i Colombo, griner jeg mot han og trekker oppgitt på skuldrene.

Her har engelskmennene vært bedre i planleggingen enn meg. Infrastrukturen på denne øya ble en gang etablert av engelskmenn. Kanskje det er grunnen. Jeg tar meg i å småirritere meg over denne mega-tabben som koster meg omtrentlig en 50-lapp og 20 minutter. Flirer av meg selv for jeg kunne sikkert gjort større tabber. Og denne "tabben" fører til at jeg treffer Udara igjen. Avtalen var at han skulle be en sjåfør-venn plukke meg opp på Colombo Fort for å kjøre meg til Negombo. Nå har jeg fått melding fra han. Han er i Colombo-området og vil kjøre meg selv. 

Toget tøffer inn på Colombo Fort klokka 14:10. Kun 5 minutter forsinket. Den 3,5 timers togturen er slutt og Pravat vinker farvel til meg på perrongen før han spurter i retning nærmeste tempel. På min vei ut ser jeg at meldingen min til Udara om ankomsttid ikke er sendt. Ingen dekning på mobilen. Hvor lenge har jeg vært uten forbindelse med omverden? Må restarte den flere ganger før jeg atter er på nett. Inn raser meldinger fra Udara og en av dem inneholder posisjonen hans. Den er sendt for hele 50 minutter siden, så hvor er han nå? Han svarer ikke på mine forsøk på å nå han. Tråler opp og ned langs rekker av parkerte biler. Skjønner ikke bæret for den eneste bilen som ligner, er tom. Eller er den? Tar den nøyere i øyensyn. Vinduene er relativt mørke. Presser nesen omtrent inn i sidevinduet. Sjåførsetet er lagt bakover og der ligger Udara og snorksover. Avslørt! 

Kjøreturen nordover til Negombo på ny, fin og dyr kinesisk bomvei tar cirka timen. På veien konfronterer jeg Udara med at det er lørdag. 

 - ??

 - Du fortalte at du er sammen med sønnen din på lørdager, minner jeg han om. - Så hvordan kan det ha seg at du jobber? 

Han smeller hånden i rattet og ler så krøllene danser. 

 - Du får med deg alt, du? Han har skoleferie hele neste uke. Vi kommer til å få mer enn nok av hverandre. 

Negombo er valgt som mitt siste oppholdssted mest av praktisk årsak. Og litt latskap. Den lille byen ligger nær flyplassen. Et greit sted å slappe av før flyavgang midt på natta. Det er fremdeles et halvannet døgn til. Null stress.

 - Hva heter overnattingsstedet? spør Udara og er klar til å fore GPS’en når vi nærmer oss Negombo. 

 - Det er på nordsiden. Heter Serendip et eller annet, opplyser jeg mens jeg leter opp mobilen for et mer presist navn.

 - Ikke Serendip Village Guest House vel? Spør Udara. 

 - Jo, nettopp! Det er navnet. Vet du hvor det er?

 - Selvfølgelig vet jeg hvor det er. En kompis av meg eier stedet. 

Nøyaktig så lite kan Sri Lanka være. Han bedyrer at jeg har gjort et fenomenalt godt valg. Det har han rett i.

Jeg slenger bagasjen opp på rommet som har balkong og hageutsikt. Skifter raskt til badetøy for i hagen ligger et pur blått basseng og frister. Nyter slaraffenlivet til skumringen tar overhånd og myggen begynner å fatte interesse for nytt blod. 

Dagen slutter ikke der. I Ella fikk jeg anbefalt en av de få restaurantene i Negombo som har ekte singalesisk mat på menyen. Labber innover mot sentrum under palmer og oransje himmel. En kjekk tur like til jeg når den lange hovedgaten. Negombo mister brått sin sjarm for det kunne vært en gate i et hvilken som helst Sydenland. Vestlige turister, ATM’er på hvert gatehjørne, butikker myntet på vestlige turister, vestlig mote og vestlige restauranter. Restauranten jeg søker er stengt for oppussing. Ser et smutthull i bebyggelsen som fører ned mot stranden. Tar en skumringstur og treffer en mann som gjerne vil gifte seg med meg når han hører jeg er norsk. Det må være forelskelse ved første blikk men som Udara sier han at det finnes ingen fremtid i Sri Lanka. Han er kokk uten jobb i lavsesongen. Til tross for fristende tilbud velger jeg likevel på å spise på en restaurant i stedet for å gifte meg med en kokk. 

Innkasteren på restauranten rett oppi gata vil kaste meg inn. Han bedyrer de har singalesisk mat på menyen. Det er lenge siden mitt sørgelige bekjentskap med Lars Monsen og er derfor lett lokke inn. Det nærmeste singalesisk mat er imidlertid asiatisk fusion. Prisen er stiv i forhold til hva jeg har har betalt andre steder i landet. Her er ingen lokale gjester, kun turister. Eieren viser seg å være britisk. Han kommer inn fra gaten med en gjeng middelaldrende mannlige kompiser fra hjemlandet. Høyrøstede slenger de armene rundt de unge jentene som serverer før de kroer seg foran TV-skjermen. Ingenting er som en god kamp cricket. Eller kanskje ikke når Sør Afrika grisebanker England? Resultat: 399 / 170. De tar en runde (bristisk) gravøl og rakker høglytt ned på Sør-Afrikanernes spill. 

Jeg finner den mørke veien hjem til mitt eget univers. I Negombo er det i alle fall ikke farlige firbente ville dyr å være på vakt mot. Eller?