Med Lonely Planet som mordvåpen

I dag har jeg tenkt meg en runde opp i sentrale strøk av byen. The city. Har ingen stor plan uten å følge kysten nordover til jeg ikke gidder mer og så krysse meg hjemover en annen vei. Se og føle på det virkelige Trincomalee. Etter frokost seler jeg på meg dagstursekken og beveger meg ut i litt for mange varmegrader. 

Følger hovedveien North Coast Road til jeg kommer forbi Our Lady of Guadalupe- kirken. Jeg har da rukket å snuse litt på rådhuset i kolonistil, biblioteket like ved og det store hindu-templet Shri Bhadrakali Amman. Tempelet har visstnok eksistert siden 1200-tallet. Det er noe som foregår her. Vet ikke om det er vanlig søndagsmesse eller noe annet, men folk strømmer til. Like utenfor hovedinngangen er det en mann som har tent et lite bål. Jeg er usikker om det er for å tenne røkelsespinner  eller skremme vekk onde ånder. Jeg går ikke inn av hensyn til de troende. 

Går trøstig videre nordover, gjennom  city på sitt trangeste, travleste og for meg mest fremmedartede. Minner meg om Pettah-distriktet i Colombo, fullt av små butikker, mennesker, tuk tuk’er og biler. Kaos for en ryddig nordmann. Her blir jeg lagt merke til. Mange perplekse smil og spørsmål om hvor i all verden jeg kommer fra. Eller annekjennende nikking fra de som er mer beskjedne eller ikke kan engelsk. Selv om det er gratis skolegang i Sri Lanka tror jeg det er ymse med lærdommen blant de mindre godt stilte. Kanskje ungene ikke blir fulgt opp eller holdt hjemme fra skolen, eller at kvaliteten på lærerne er dårlig i den offentlige skolen. 

Jo lenger ut av det travleste sentrum jeg kommer, jo flere stikkveier går det ut til Bengalbukta. Jeg prøver et par av dem. Tråkler meg mellom fargerike hus, plaststoler og klesvask til tørk. Hver stikkvei ender på stranda der det ligger en mengde fiskebåter, garn og andre fiskeredskaper. Og søppel. Det er fattige fiskere og deres familier som bor langs disse stikkveiene. 

Det blir mer og mer landlig etter hvert som jeg går. Innser at jeg ikke kan gå i evigheter i samme retning for jeg skal jo tilbake. Der den katolske kirken Our Lady of Guadalupe har kommet opp på min høyre side, tar jeg veien til venstre, mot noe som ser ut som en gammel falleferdig britisk togstasjon. Det står noen sørgelige togvogner utenfor som må være grodd fast på skinnegangen. Slikt noe interesserer og ganske riktig: det er den gamle stasjonen fra da Trincomalee-linjen ble ferdigstilt i 1927. Jeg leser at linjen ble bygget med så mange svinger og kurver at man lurte på om det var for å kunne ta billettpris pr. meter. «Linjen ser ut til å følge sporet etter en forvirret gressende ku» skal en av lederne i Sri Lanka Railways ha sagt på 50-tallet. Han fikk rettet ut de groveste kurvene og linjen ble straks mer effektiv.

To guttunger i 8-10 års alderen går forbi og vinker til meg.  De peker på det nyere stasjonsbygget lenger frem og lurer på om jeg vil bli med å se på tog av nyere dato. Riktig nok gammelt det også men ikke gammelt og interessant nok for meg. 

Videre går jeg gjennom en fascinerende og ryddigere bydel av Trincomalee før jeg kommer til sjøsiden Inner Harbour på motsatt side. Går rett på en cricketbane der cricketkølla denne søndagen er i full sving med plenty av tilskuere. Folk har piknik i det grønne og det er flere som selger frukt i veikanten. Jeg vil ha 4 søte små bananer. 

 - 100 rupees, sier mannen.

Kona snøfter mot han, rister på hodet og tar en hel klase bananer som hun putter i en pose til meg. Det må være nærmere kiloet. Rett skal være rett, mener hun. Jeg skal ikke betale mer enn det koster bare fordi jeg er turist. Det blir bananer som mellommåltid i flere dager. 

Deretter følger jeg Inner Harbour sørover før jeg tar samme gaten som i går, Post Office Road, innover mot min egen fredelige del av byen. Dutch Beach. Kunne tenkt meg kaffe og kake på veien men dagen er på det varmeste. Det er bare noen få tullinger ute og går på denne tiden og Annas Cakes ser ut til å være halvstengt. 

Kokken på mitt lille sjarmerende hotell har derimot ikke siesta. Han steker med glede pannekaker med is og sirup til meg. Jeg sitter og nyter både pannekakene, den deilige kaffen og havutsikten når Ana og Pedro kommer slentrende. Det unge spanske paret fra Valencia har bodd her et døgn. Har sjekket ut og vil ha seg en cappuccino hver mens de venter på en sjåfør som skal kjøre dem tvers over øya til flyplassen. Ferien er over. De har backpacket som meg med lokale tog og busser. Kaffe blir til Lion-pils og vi har en sosial stund med utveksling av reiseerfaringer før sjåføren deres kommer.

Savi fra Colombo har kommet til mens jeg har pratet med spanjolene. Han spiser lunsj mens han venter på at kjæresten skal ankomme. De har noen dager fri og har krysset eget land for å nyte noen dager her. 

 - Under Corona ble vi jo værende har på denne lille øya vår. Oppdaget at det er mange fine steder å dra til i eget land. Spesielt steder som var rammet av borgerkrigen har blitt gjenoppdaget. Da utenlandske turister sviktet begynte turistnæringen å rette reklamen mot egne landsmenn. 

Jeg nikker gjenkjennende til det som blir sagt. 

Stranden og havet lokker på meg. De to skilpaddene jeg så i går er borte. Ser heller ikke særlig akvariefisk i dag. Det kommer imidlertid en ku forbi der jeg ligger og dormer i varmen. Det er ikke fantasien som spiller meg et puss. Løshunder, dådyr og kyr er et vanlig syn.

På kvelden banker det plutselig på døra. Det er kokken som spør om jeg vil ha middag før han drar hjem. Det er sånn de er på disse kanter. Rørende omtenksomme. Han har kun en halvtime igjen av arbeidstiden og jeg vil absolutt ha middag. Han anbefaler fish & chips for han har fersk fisk. Den er god. 

En eldre herre fra Australia sitter ved siden av meg og spiser. Han kom i kveld fra Bosnia etter en rundtur i flere land på Balkan. Nå er han egentlig på vei hjem tilbake til Australia men så ligger Sri Lanka og frister sånn ca. midt mellom Europa og Australia. Han har vært her før, under borgerkrigen. Nå er han her for å gjøre unna nord- og østkysten som krigen forhindret han å reise til forrige gang. Vi har en felles interesse for kolonihistorie og gamle bygninger. Han er likevel på et helt annet detaljnivå enn meg. Han avslører seg selv etter en stund. Han har vært arkivar ved bibliotek og museum i hele sitt yrkesaktive liv. 

Etter å ha vist meg bilder på laptop’en av interiørdetaljer fra diverse kirker han har vært innom i Colombo, skylder jeg på at jeg er trøtt og går på rommet. Jeg har for lengst skjønt at han også elsker lyden av sin egen stemme for det har vært en monolog mer enn samtale. Det er imidlertid en kunnskapsrik mann.

Det blir ingen fredelig kveld. Det er karaoke på nabo-hotellets store takterrasse. Jeg har ikke sett en eneste sjel på eiendommen tidligere. Overraskelsen er derfor stor når en flokk gruppereisende briter plutselig sitter der og heller i seg øl og synger falskt for full styrke.  

Insekter på mils avstand lar seg skremme av det britiske rabalderet i det ellers så stille Trincomalee. Alle som er små nok til å rømme innomhus kryper forskremt inn den glisne balkongdøra mi. Større flagrende vesener og små knallharde hoppende knallerter. Jeg løper rundt i rommet med den gamle Lonely Planet-guideboka som mordvåpen. Den duger godt på de store. De små drepes mest effektivt mellom tommel og pekefinger. Det kommer stadig inn nye selv om jeg forsøker å tette til med den turkise gardinen. Slukker lyset så de ikke har det å gå etter. Sovner totalt utmattet med 138 svarte insektslik rundt meg. It’s been a hard days night. 

Neste morgen våkner jeg med dyna pepret med små harde knøtt og gulvet er sort av de større vesenene. Heldigvis har de krepert av seg selv.