Lanka-buss sørover

Morgen på Trinco Beach by DSK. Nyter den beroligende utsikten fra frokostbordet for siste gang. Det er like stille som hver eneste morgen. Det er som at ljomen fra nabohotellet kvelden før aldri har vært der. Men Ian, eks-antikvaren fra Australia som kaller seg backbacker, kommer tuslende med laptop’en sin under armen. Som i går kveld har han mye på hjertet. 

Jeg kan imidlertid ikke sitte og prate i evigheter. Batticaloa venter på meg lenger sør på østkysten. Ryggsekken er ferdig pakket. Det gjenstår bare å pusse tenner, sjekke ut og dra til busstasjonen. Noe jeg forteller Ian. Han ser forundret på meg. 

 - Batticaloa er kjent for fort og koloniarkitektur. Dit vurderer jeg også å dra. Men med buss!? Det går da ikke an?

 - Det er meg fortalt at det er raskeste og enkleste måte, sier jeg og nikker mot et par av de ansatte. 

 - Så du leier ikke bil med sjåfør? Spør han overrasket.

 - Nei, en vesentlig del av opplevelsen på turen er reisen med lokaltransport. Kan du forresten kalle deg backpacker når du reiser rundt med privatsjåfør? Mobber jeg og blunker.

Han blir litt snurt. Jeg glatter over ved å si at jeg vurderer å leie bil med sjåfør på distansen Batticaloa og Ella fordi jeg da kan gjøre unna turen på ca. halvparten av tiden som rutebussen. En buss som uansett ikke går lenger enn til Badulla. Han er straks på ballen igjen og tar rollen som rådgiver. Triver frem kartet, regner distanse og blar opp i en liten notatbok full av skriblerier. Viser meg en formel som han har funnet på selv for å finne ut hva som er rimelig å betale pr. mil /tur.  

Jeg tenker det er flott å få en pris-indikasjon så jeg ikke betaler overpris. Han regner og regner. Kommer frem til at jeg ikke bør godta en pris over 75000 rupees for strekningen. Jeg får pustevansker for det er en hel del mer enn jeg har sett for meg. Takker for rådgivning og går trappene opp til rommet mitt. Der ligger mobilen til lading. På den har jeg allerede mottatt svar fra begge mine kontakter som jeg har forespurt pris for distansen Batticaloa - Ella. Det ene tilbudet er på 24000, det andre på 35000. Jeg fyrer i tillegg av gårde en prisforespørsel til selskapet Ian benytter seg av. Svaret kommer raskt. Jeg er like rask til å takke nei. 76000??? Never, ever! Tenker at jeg klarer meg uten Ians formel. 

Mens jeg sjekker ut kommer Ian forbi og ønsker meg god tur til Batticaloa. Jeg nevner at jeg har fått turen neste dag til 1/3 av prisen han mente var fornuftig. Er sykt fornøyd med meg selv. 

Å komme seg på bussen til Batticaloa er null stress. En av betjeningen løper for å skaffe meg en tuk tuk som tar meg til busstasjonen oppe i city. Jeg har ikke før vraltet meg gjennom porten på busstasjonen med en noe overfylt ryggsekk, før det ropes etter meg. 

 - Madam! Madam! Where go? 

 - Batticaloa, svarer jeg.

 - Nummer 76, peker han ivrig. 

To andre kommer til og ikke mindre enn 3 personer geleider meg inn på riktig buss. Triver ryggsekken min og legger den på motorkassen. Bussen er nesten tom så det er bare å velge og vrake blant sitteplasser. Den blir imidlertid godt fylt opp på sin vei gjennom city og ut på den andre siden hvor jeg allerede er godt kjent. Inner Harbour. På de ulike stoppene hopper diverse selgere på og av. De tilbyr alt fra klistremerker til street food, nøtter og frukt. Jeg har salte kjeks og 4 bananer så skal nok overleve.

Turen sørover langs kysten er eksepsjonelt vakker og interessant. Vi følger den ene store lagunen etter den andre. Her er strender med fiskebåter, markeder og store bord hvor glinsende fisk tørkes under åpen himmel. Videre er vi innom flere landsbyer av ulike størrelser. Fargerike mennesker over alt. Yrende liv i gatene. Selv om jeg blir sliten av å sitte i 4 stive klokketimer er det ikke kjedelig et eneste sekund. Folk kommer og går fra setet ved min side. Noen pratsomme, noen blyge. Til og med de blyge tar et varmt «goodbye» med meg når de går av bussen. Rørende. Hvis jeg skal klage på noe så er det at 4 timer med singalesisk musikk på full guffe fra høytalerne kan bli vel mye.

Underveis har jeg kontakt med Nava som er min vert på RoaBaa Guesthouse midt i den travleste bydelen av Batticaloa. Han tekster at jeg kan be sjåføren sette meg av ved Pizza Hut. Jeg slipper å forta meg noe for like etterpå kommer billettøren til meg.  

 - Batticaloa. Where?

Han lemper meg av midt i Trincomalee Highway. Hjelper meg med sekken. Peker ut Pizza Hut på den andre siden av veien. 

RoaBaa Guesthouse, mitt hjem for kun en natt, ligger like bak Pizza Hut. Nava tar meg imot og viser meg rommet. Han er annerledes enn andre jeg har hatt kontakt med så langt. Han er hverken singaleser eller buddhist. Han er hindu. Men er han tamil? Tvilsomt. For lys i huden? Han er mild. Han er hyggelig. Han er religiøs. Rommet er også ulikt andre jeg har hatt. Kaldere. Naknere. Her kunne det vært på sin plass med en interiørkonsulent. Duften av møllkuler er sterk. Men sengen er god og badet fungerer.

Det er allerede langt utpå ettermiddagen. Jeg har sittet lenge nok. Jeg er klar til å styrte ut for å oppdage Batticaloa. Nava rister på hodet. Ber meg ta det med ro. Det er varmt i Batticaloa. Det er ikke bra å halse rundt i en slik varme. Mener han. Jeg må ta livet med ro. 

En halvtime senere sniker jeg meg ut. Hallo! Jeg har kun noen timer dagslys igjen. Dessuten er jeg blitt veldig sulten. Det er langt over lunsjtid. Stikker enkelt innom Pizza Hut. Pizzaen er overraskende god. 

Sikter meg deretter ned til lagunen, følger den mot nærmeste bro over til den andre siden hvor den gamle bydelen, Puliyanthivu, ligger. Passerer en stor blå busstasjon. Går mot det nederlandske fortet. Denne bydelen er annerledes enn der jeg bor. Den er travel men likevel roligere. Mer «romantisk». Folk i Batticaloa er tydeligvis ikke vant med turister. De er blide, ikke innpåslitne. Hilser nysgjerrig. Lurer på hvor jeg kommer fra. 

Fortet nås omsider. Det er helt forskjellig fra Fort Frederick i Trincomalee. Nyere. Her er det ikke militært område. I stedet holder flere kommunale kontorer til her. Det skal være et museum innenfor murene men jeg finner det ikke. I stedet finner jeg mange mennesker på vei ut porten. Arbeidstiden er slutt. De fleste er kvinner og er kledd i nydelige, fargesterke sarier. Flere tar på hjelm og setter seg på motorsykler. 

Jeg runder den delvis uttørkede vollgraven. Her finner jeg kolonibygg som det forlatte meteorologiske instituttet og den anglikanske St. Andrews-kirken fra 1891. De fleste britiske soldatene ved fortet på den tiden var skotter og anglikanere. De fikk en kort vei til sitt gudshus. Jeg runder kvartalet og finner Gandhi-parken hvor barn leker og voksne slapper av eller går tur langs elven. Noen unge menn har kastet fiskesnøret ut i elven og venter tålmodig på napp.

Det har allerede begynt å skumre. Innser at jeg ikke rekker se den tredje bydelen, Kallady, som utgjør en lang, smal halvøy vest for de to andre bydelene. Der skal det være flust med strender. Jeg tar i stedet fatt på hjemveien. Underveis svipper jeg innom et lokalt «gatekjøkken». En eldre kvinne selger forskjellige småretter. En mann svinger innom på motorsykkel for å handle. Han forteller meg hva matvarene heter for han har skjønt jeg er langt hjemmefra og ukjent med den her slags mat. Innehaveren av gatekjøkkenet kan ikke engelsk men er synlig fornøyd med at jeg har ofret henne et besøk helt fra Norge. Jeg kjøper et par pirog-lignende salte bakverk med noe som ligner krydret potetfyll. Det blir god kveldsmat når jeg kommer hjem. Jeg har da gått gjennom det kjekke nabolag mitt i tussmørket etter å ha fulgt etter en bonde, hans sønn og 4 kyr et stykke på veien.