Med Hashan på eventyr

Regnet har lettet neste morgen. Norosha serverer ordentlig singalesisk frokost på verandaen min. Jeg har bedt om å få den allerede klokken 8 for jeg har en date på Chill Café nede i byen alt klokken 9. Som i Colombo har jeg funnet en interessant privat opplevelse tilbudt i Airbnb-appen. Et besøk på en te-plantasje og te-fabrikk står høyt på ønskelisten min og det skal unge Hashan ta meg med på. 

Kinellan-plantasjen ligger bare en liten spasertur utenfor sentrum. Praten er godt i gang før vi kommer dit. Vi har funnet tonen med det samme. Når vi når skråningene med te-busker begynner Hashan å øse av sin kunnskap. Den er omfattende og både teproduksjon, botanikk og historie inngår i kunnskapsbanken hans. Det er ytterst interessant å høre på han for han har evnen til å engasjere. Han forteller blant annet om planting og stell av busker, jordens og solens påvirkning og hva man gjør for å influere begge deler for å få de tebladene man vil ha. Det er som å høre datteren min preike om druer og vinproduksjon.

Bilder tas blant rullende åser med lysegrønne buskvekster så langt øyet rekker. Store flekker av tåke farer over alt det grønne. Den fuktige årstiden har utvilsomt ankommet høylandet. Det er derfor vi ikke ser en eneste teplukker. Det går på lavgir under monsunen. Det har dessuten blitt vanskelig å få tak i teplukkere til de store plantasjene. Nå til dags vil de fleste heller ha sine egne tebusker som de dyrker på egne eiendommer for så å levere til en fabrikk som tar imot teblader fra individuelle bønder. Eller en fabrikk som flere bønder eier sammen. Hvorfor skal det være noen få, rike eiere som rår over en lavtlønnet arbeidsstokk?

Tilbake på landeveien praier Hashan en tuk tuk som kjører oss til Kinellan te-fabrikk. Det er hit tebladene blir fraktet ved arbeidstidens slutt. Ved inngangen til fabrikken er veiestasjonen. Plukkerne får betalt per kilo. Avdekkes det fusking med vekten er straffen ingen betaling for leveransen. I tillegg tas det en utsjekk av kvaliteten på bladene. Det er de unge, lysegrønne og ferskeste bladene som gir den beste te-kvaliteten. Jo mørkere grønnfarge og hardere blad, jo beiskere te. Jo dårligere kvalitet på leveransen av teblad, jo lavere betaling per kilo. 

Innenfor dørene kommer vi til tørkestasjonen bestående av mange lange bord hvor bordflaten består av hønsenetting. Her spres de ferske bladene utover for tørking. Solen gjør jobben i den tørreste delen av året. Nå er det imidlertid ingen sol og særdeles høy luftfuktighet. Ingenting tørker så det er kjørt i gang varmevifter som blåser innunder bordene. Det vendes litt på bladene innimellom. 

Når bladene er blitt knusktørre bæres de ned til etasjen under. Der står det 2 knusemaskiner. Blad tømmes inn og roterende enheter knuger bladene i stykker. På den måten utskilles de harde fibrene og stilkene fra bladene. Den lysebrune fibermassen fjernes mens den gode bladmassen går til neste bearbeidelsesprosess: kutting og sortering i ulike størrelser. Dette gjøres i flere omganger. Alle maskiner er gamle engelsk-produserte. Fra før 2. verdenskrig. De sviver og går fremdeles på grunn av god kvalitet og omfattende vedlikehold. På grunn av den uvisse fremtiden i plantasjedriften investeres det ikke i nytt utstyr. Verneutstyr er også så godt som ikke-eksisterende. Bare ved knusemaskinen ser jeg risiko for knusing av fingrer og slag i hodet.

Videre går vi inn i brenneriet. Te-massen skal nemlig brennes før den blir til te. Jeg undres på hvor varmen kommer fra så Hashan tar meg med på bakrommet. Der står 2 enorme vedovner og her er det menn som jobber med tilførsel av brensel. Like utenfor døren ligger brensel til opphugging. Innenfor, i brenneriet, løper kvinnene rundt barføtt og passer på korrekt brenning. De har selvfølgelig en mannlig oppsynsmann som tar stikkprøver og kontrollerer kvaliteten på brenningen. Kvinnene tømmer maskinene for ferdig te, samt henter ny tilførsel av blader til brenning. 

Helt ferdig er produksjonen likevel ikke etter brenning. Teen skal nemlig sorteres på kvalitet. De har en forholdsvis moderne maskin til sorteringsjobben. Den sorterer i hele 4 kvaliteter basert på farge. Jo mørkere kvalitet, jo bedre kvalitet. Te som skal ende opp i porsjonsposer (teposer) sorteres også ut fra te som skal selges i løsvekt til forbrukeren. Noe egner seg bedre til det ene enn det andre. 

Til slutt kommer vi ut i pakkeriet. Her helles de ulike kvalitetene i sekker og enorme papirposer. Teen er da klar til å sendes til Colombo for auksjon til det store verdensmarkedet. De stemplet er med logoen for ekte «Ceylon Tea». Min ferd gjennom fabrikken er imidlertid ikke slutt. Jeg er lovet te-smaking så dras inn på test-kjøkkenet. 4 forskjellige sorter kvaliteter blir trukket i ulike kanner og deretter helt i like mange kopper for smaking. Jeg kjenner at ganen min ikke er skikkelig trent til å fange opp de små nyansene.  

For meg som jobber med prosedyrer i det daglige er det artig å høre at fremdeles produseres teen etter de samme prosedyrene som ble implementert av britene i kolonitiden. De fungerer storartet. Det kan jeg forstå. Prosedyrene er laget i Sri Lanka og foregår fremdeles på akkurat samme måte med akkurat samme maskineri.  

Vi velger å gå tilbake til sentrum. Det er fremdeles oppholdsvær som ser ut til å vare en stund. Hashan lurer på om jeg er interessert i å se den berømte jernbanebroen med de 9 buene. Det er nettopp dit jeg har tenkt meg uansett, og å ha han som følge er helt fantastisk. Han og Albert går godt overens. Hashan har dessuten slått fra seg planen om å dra tilbake til forskergruppen han har et samarbeid med i Hatton. Han har ettermiddagen til disposisjon.

 - Egentlig var jeg på nippet til å kansellere omvisningen på te-plantasjen, innrømmer han. -Jeg hadde glemt at jeg hadde den liggende ute denne uken, dessuten er prosjektet med forskerne i Hatton umåtelig interessant. 

 - Jeg er utrolig glad og takknemlig for at du ikke kansellerte. Dette har vært en begivenhet for meg, sier jeg. 

 - Jeg må innrømme at de fleste turister gjør meg litt demotivert. Du er oppriktig interessert, lytter og spør spørsmål. Mange er egentlig ikke interessert i annet enn å ta bilder av seg selv, ikke lære om te, historie eller kultur. 

Jeg tar det som et stort kompliment.

Rundturen vi legger ut på er totalt på nesten 7 kilometer. Vi er begge skodd etter forholdene der vi tar oss gjennom det lokale markedet og inn på en skogssti. Følger stien hele veien til broen.  

Når vi får broen i sikte tar Hashan meg med opp til et utsiktspunkt. Her er det fint å ta bilder ned mot broen. Til tross for lavsesong er det plenty av turister der nede. Den er en av verdens mest kjente Insta-motiver. Vi går ned mot broen for det skal komme et tog om en 10-minutters tid. Ingenting er som et bilde av et tog som passerer på denne kjente, vakre og historisk interessante broen. Men det kommer ikke noe tog. Det eneste som kommer er regnet. Vi får imidlertid tatt bilder av broen uten tog men med fuktige meg og Albert. Vi er også innom den korte jernbanetunnelen. Her er en utrolig akustikk. HMS? Hallo! Toget tuter alltid før det ankommer dette strekket.

 

Det blir ingen tut, kun kraftigere regn. Den lille provisoriske kaféen på vår side av broen er stengt så vi krysser like godt broen til neste kafé og ly for regnet. Den er også stengt men her er imidlertid mannen til innehaversken til stede. Om han har te? Nei, eller ja? Hvis vi brygger den selv. Vær-så-god: der er kjøkkenet. Hashan tar oppdraget. Her finnes ikke vannkoker eller induksjons-komfyr på dette planke-kjøkkenet, så jeg er inkompetent. 

Vi sitter under tak, varmer oss på te og ser turister som flykter under vår herres røffe høytrykksspyling av omgivelsene. Fem indiske unge menn på guttetur flykter under samme tak som oss. De er fra samme distrikt som en tilsvarende jentegjeng som Hashan hadde med seg på en plantasjetur i sist uke. 

 - Jeg har aldri tatt flere bilder i hele mitt liv, påstår Hashan. 

De unge mennene ler seg skakke. 

 - Det vil vi tro, flirer en av dem.

 - For hvor interessert var de egentlig i tedyrking, spør en annen lattermildt. 

 - Ikke i det hele tatt, svarer Hashan. - Der var det kun bilder til Insta som gjaldt og jeg fikk kjeft fordi jeg ikke tok gode nok bilder. - Men jeg er tekjenner, ikke fotograf, unnskylder han seg med, smiler under stråhatten og trekker på skuldrene. 

Han har fortalt meg at han drømmer om å etablere en moderne liten tefabrikk hvor de små bøndene er velkomne og hvor HMS vil bli ivaretatt. Han har nettopp fylt 30 så han har ennå litt tid til å gjøre virkelighet av drømmene sine. 

Regnet bare forsetter med samme styrke. Husbonden som har latt oss låne te-kjøkkenet har hørt at toget er minst halvannen time forsinket. Vi gidder ikke vente hverken på tog eller at regnet skal avta. Jeg har en regnponcho i sekken som jeg trer meg inn i, og vi subber av gårde i retning Ella. Det er en annen vei enn den vi kom. For det meste langs en smal asfaltert landevei. 

Når vi nærmer oss Ella dukker det opp noen lokale restaurant-sjapper langs veien. Hashan kjenner eieren av den ene. Den med best mat og hvor han tar med seg individuelle turister som er interessert i ekte lokale retter på menyen. Eieren kommer for å slå av en prat. Så begynner han å peke ned mot skoene mine. Jeg tror han beundrer mine lyserosa Alfa-vandresko som jeg er ytterst fornøyd med. Beina er vel det eneste stedet som kan kalles tørt område på kroppen for øyeblikket. Men nei, det er ikke skoene som opptar han. Så ser jeg det. Det samme gjør Hashan som roper opp. Hele ankelområdet på venstre fot er blodig. Den hvite sokken er totalt gjennomtrukket. Her har det vært en blodigle og forsynt seg og deretter sluppet taket. Enten fordi den var mett eller fordi den hadde dårlig feste gjennom sokken. Jeg hyler ufrivillig til. Forundres over at jeg ikke har kjent noe verdens ting. Eieren tar en svipptur innom krydderhylla på kjøkkenet. Kommer ut med en neve gul gurkemeie som han gnir inn under sokken. Nå er sokken sterkt gulflekket i tillegg til blodig. Pasienten (jeg) står der som et spørsmålstegn over den resolutte handlingen. 

 - Gurkemeie, sier de to mennene i kor.

 - Javel?? Sier jeg. 

 - Ja, du vet vel at gurkemeie både desinfiserer sår og får sår til å gro hurtigere?

 - Javel???? Kommenterer jeg. 

Det er mer enn jeg er blitt informert om på norske apotek. Billigere også. Allerede da vi vandret mellom tebuskene i formiddag ble jeg advart mot å ikke stå stille på grunn av disse ufyselige varmesøkende blodiglene som finner deg om du ikke er i konstant bevegelse. Tropenes bakside.

Når jeg først har fått krydder i form av gurkemeie foreslår jeg at vi like godt kan ta en hel lunsj. Den er billig og ytterst smakfull. Et virkelig hygge-måltid hvor også en annen kompis av Hashan dukker opp. Han skulle hente noen turister fra Singapore på togstasjonen men dette toget er også forsinket. Han slår ihjel tiden med å ta en kopp te mens vi nyter vår rice & curry. Guttene setter meg av i sentrum hvor jeg tar farvel med Hashan etter en ytterst morsom og lærerik dag sammen. 

Jeg trenger kaffe før jeg gjør meg nærmere kjent med sentrum av Ella. Hashan har anbefalt The Barn by Starbeans. Det har de også varm brownies med iskrem. Jeg har ikke før tatt første smakebit før Hashan og kompisen dukker opp ved bordet. Turistene fra Singapore har ankommet med toget men har ikke spist på hele togturen på 7,5 timer. De er nå plassert i et hjørne av the Barn hvor de fråtser i menyen. De unge mennene slår av en prat med meg mens de venter.

Deretter er det min tur til å legge veien oppom den lille jernbanestasjonen. Jeg går for å bytte reservasjonen jeg har for tog til Kandy i en ordentlig billett. Da slipper jeg køståing i morgen. Deretter gjør jeg unna sentrum. Havner innom det lille røde postkontoret hvor de selger flotte postkort. Slår av en prat med de ansatte i skranken. Jeg har da tross alt sittet i tilsvarende skranker selv for et halvt liv siden. Skriver et postkort som jeg deretter putter i en eldgammel, rød, britisk postkassesøyle. Fortsetter min vandring mellom hippe utesteder, barer, kafeer og restauranter. De fleste med innkastere for dette er steder dedikert turister og turister er mangelvare i lavsesongen. Her er likevel langt flere ryggsekkturister enn på den "glemte" østkysten som jeg har lagt bak meg. Jeg er mett og fornøyd så stikker innom noen kule butikker i stedet. Finner ut at jeg har plass nok i ryggsekken til noen nye øreanheng og smykker. Juveler? Slettes ikke. 

Det er på vei til å bli mørkt når jeg leter etter den gjørmete snarveien hjem til Dhanudi Homestay. Så spyles landskapet igjen, nå til kraftig lyn og torden. Da er jeg allerede innomhus. Skifter til varme, tørre klær, henger de våte opp til tørk uten særlig tro på at de vil tørke i den rå luften. Brygger meg et stort krus ekte Ceylon-te. Priser meg lykkelig over alt jeg får oppleve.