Kongeriket Kandy

Våkner med en klar plan for dagen. Jeg gidder ikke å reise ut av Kandy for å se den botaniske hagen om den har vært aldri så mye forbeholdt kongen av Kandy. Den er anbefalt av guidebøker, reisebloggere, tuk tuk-sjåfører og alt som kan krype og gå. Til og med Hashan i Ella anbefalte meg en formiddag dit. Men nei, jeg vil ikke lystre. Gidder ikke dra langt ut av Kandy med en masete tuk tuk-sjåfør når jeg har botanisk hage tvers over gata på Tøyen. Kanskje ikke så eksotisk og royal, med god nok for meg. Mer eksotisk hage enn den jeg opplevde hos Udika i Sigiriya  vil den kongelige hagen neppe være. Nei, jeg vil være i Kandy når jeg først er her. Gå skritt for skritt og se hvor kroppen ender. Skal starte med en runde rundt Kandy Lake. 

Først er det frokost. Den inntas på pizza-restauranten i øverste etasje. Gørr kjedelig internasjonal frokost. Det beste er den bleike omeletten og frukten. Selv kyllingpølsene smaker tørt og søtt. Da er utsikten mer interessant. Ser ikke Kandy herfra heller (til tross for hotellets navn, Kandy View). Ser over til Hotel Radisson Blue. Midt i mellom står det et betongskjelett. Nybygg?Her sveises det uten vernebriller, her labbes det barføtt rundt blant spiler og annet bygningsmateriale, ingen bærer hjelm. Det finnes heller ingen stiger eller seilas. Det er faktisk ganske nervepirrende å se på for ei som nettopp har ferdigstilt HMS-prosedyrer i byggeprosjekter. 

Vel, jeg får ikke sitte i fred lenge med mine tanker og betraktninger. Inn kommer broren til tuk tuk-sjåføren som hentet meg på stasjonen i går. 

 - Er det du som er den norske damen?

 - ?? Jeg er i alle fall fra Norge, svarer jeg undrende. Er jeg kjendis alt?

 - Jeg er her for å ta deg med til Botanisk Hage. Etterpå kjører vi innom treskjærere for du vil sikkert ha en elefant med deg hjem? Så tar jeg deg med på omvisning i 3 templer.

 - Jeg skal ikke i Botanisk Hage. Eller i templer Jeg skal ikke noen av stedene du nevner. 

 - Da viser jeg deg utsiktspunktene over Kandy for deretter å vise deg juvelbutikkene. De er mange men jeg kan tipse deg om hvor du får rabatt og….. 

 - Nei, det skal du ikke. 

 - Men hva vil du gjøre da? Jeg kan kjøre deg akkurat der du vil i min tuk tuk. 

 - Jeg har ikke bestilt deg og jeg skal ikke kjøre tuk tuk med hverken deg eller andre. Dessuten vil jeg ikke informere deg om hva jeg vil bruke dagen min til. Du må ta et nei som et nei. 

Tålmodigheten er slutt, vennligheten min likeså. Synes det er ganske frekt å oppsøke meg inne på hotellet. Ber om å få spise frokosten i fred. 

Det skal bli verre. Mye verre. Det er lavsesong og alle som lever av turisme er desperate etter å selge. Ute på gaten går jeg spissrotgang mellom tuk tuk-sjåfører i halvannen kilometer. De står på rekke og rad og alle angriper meg med samme «gode» tilbud. Ordet nei overhøres. Hvordan avviser man folk i dette hjørnet av verden? Jeg har lært meg å takle kjøpepress i arabisktalende land. Der sier jeg bare at hvis Allah vil så kommer jeg tilbake senere og selgere trekker seg høflig tilbake. Ingen vil utfordre Allah om den saken. På Sri Lanka har jeg hittil stort sett unngått turiststeder. For det er kun på steder det normalt florerer av turister at selgere blir så infernalsk innpåslitne og ufordragelige. Her er de så innpåslitne at jeg et øyeblikk vurdere å gå tilbake på hotellet og låse meg inne på rommet. Jeg er som en aggressiv veps lenge før jeg når innsjøen ved foten av bakken.

Ved innsjøen tar jeg motsatt vei enn sentrum. Runder den avlange sjøens sørøstlige hjørne. Over en liten bro med vakre fargesterke liljer på begge sider. Omsider stilner maset rundt meg. Her er det bare vanlige folk som går fredelig tur. Som smiler til meg. De er ikke interessert i pengene mine. Skuldrene raser nedover i høyde og jeg oppdager at jeg selv plutselig går og smiler. Unge kjærestepar sitter og svermer langs vannet. En gjeng uniformerte skolejenter fra et college like ved, sitter flokkvis med hvite ark og tegnestifter. De fniser og ler, har lagt merke til den rare dama som kommer gående, hilser, fniser enda mer, mens de dristigste spør hvor jeg kommer fra.

Deretter dukker det opp boder på hver side av den smale veien. De fleste selger blomsteroppsatser og avskårne blomster. Offergaver. Det lukter så sterkt blomster at jeg undres om den naturlige duften er blitt forsterket ved hjelp av duft på sprayboks. Så kommer tempelet opp på min høyre side. Temple of the Holy Tooth. Jeg står på utsiden av gjerdet og betrakter. Jeg er blitt fortalt at kvelden er det mest populære og beste tiden å besøke tempelet, men her siver det en jevn strøm av folk inn og ut gjennom porten. Nesten alle er tilsynelatende buddhister fra Sri Lanka eller nærliggende land. Det er kun en gruppe som skiller seg ut. Ca. 25 bleike turister som viser seg å være danske. Noen er ivrige, andre har falt bakpå, gjesper og ser ikke det minste interessert ut. Kanskje det er femte tempelet på gruppereisen? Jeg selv ble allergisk mot templer på en arrangert tur på Bali. 2-3 templer pr dag ble i det meste laget.

Oppfatter plutselig at jeg er under oppsikt. Bak meg står vakter bevæpnet med skarpt i buskene og på en terrasse like ved. Soldater i hærens uniform. Her er strengt bevoktet område som andre steder jeg har vært. Sri Lanka er på alerten. 

Jeg kan ikke stå utenfor gjerdet og glo i evigheter. Bestemmer meg sjokkerende nok for å gå inn tempelets port og betale inngangspenger som ikke-troende. Selv om jeg er aldri så allergisk mot templer. Det er nemlig vakkert her. Fredelig til tross for mange mennesker. Leverer inn skoene for her skal alle, selv turister, gå barføtt. Så blir jeg overfalt. En «guide» har sett meg komme og bedyrer at jeg har ingenting her å gjøre uten han ved min side til å fortelle meg alt om tempelet, buddhismen og dens ritualer. Som tuk tuk-sjåførene ved hotellet forstår han ikke ordet nei. En av de unge uniformerte mennene som står utenfor billettluka oppfatter hva som foregår.

 - Du trenger absolutt ingen guide for å besøke tempelet. Han er ikke ansatt her. Du har billett og kan vandre i fred og ro over alt på området, informerer han meg.

Jeg takker inderlig for hjelpen. «Guiden» har allerede stukket av. Er trolig på jakt etter neste mulige offer. 

Et rituale der munkene messer, blåser i sine særegne blåseinstrumenter og tar frem skrinet med Buddhas tann, har nettopp startet når jeg kommer inn. Skrinet åpnes imidlertid aldri. Jeg er mer opptatt av interiøret. Nydelige utskjæringer i taket og i brune trebjelker. Fargesterke veggmalerier. Gullforgylte dørkarmer. Symbolsk utsmykking over alt. Jeg trenger ikke å forstå symbolikken. Jeg trenger bare se og nyte. I fred i eget tempo. Her er flere bygg. Her er hageanlegg og bakgårder. Offersteder og tenning av oljelamper. Museum. Troende kommer med sine offergaver. Mange kledd i hvitt. En og annen vestlig turist men utrolig få av dem. De kommer vel i lassevis på kvelden - slik som anbefalt. 

Fortsetter vandringen mot Kandy sentrum. Det er ikke langt. Forsøker meg i en minibank som er tom. Vakten i banken sier det er en annen like rundt Queens Hotel. Jeg er vakten evig takknemlig for tipset. Ikke fordi det gir meg rupees men fordi jeg plutselig vet hva jeg absolutt vil gjøre. Spore opp bygninger fra kolonitiden. Ian, den australske arkivaren jeg møtte i Trincomalee, fortalte at Kandy har mange av dem. Queens Hotel er prakteksemplaret. En stor, flott, hvit bygning fra hollendernes tid, senere modifisert av britene. Takket være Dilshans kunnskapsformidling om koloni-arkitektur i Colombo kjenner jeg igjen hollandske svalganger og andre detaljer. Det storslagne men noe shabby hotellet har alt. Jeg vandrer inn og ut av butikker fra svalgangen. Lurer meg også inn i hotellets elegante hvitdukete restaurant som ikke har åpnet, for å se mer av bygget.

Jeg ser noe som ligner er borg på utsiden av tempelet. Det er ikke det. Det er St. Pauls Church fra 1852, anglikansk og bygget i rødlig stein i neo-gotisk stil. Et fascinerende kirkebygg å besøke. På grunn av militær aktivitet på naboeiendommen er det forbudt å fotografere. Det ser jeg først etterpå.

Sri Lanka er kjent for te. I Ella fortalte Hashan at før 1872 handlet alt om kaffe. Te fantes knapt. Det var araberne som kom med de første kaffeplantene på 1500-tallet. Siden ble Sri Lanka verdens største kaffeprodusent med kaffeplantasjer over brorparten av øya. Eventyret tok slutt på grunn av en omfattende sykdom på plantene i 1872.  Alle kaffebusker måtte rives opp fra jorden og brennes. I stedet ble markene beplantet med tebusker. Like utenfor St. Pauls Church står en eventyrlig vakker fontene skjenket av kaffe-plantasjeeierne i anledning Prinsen av Wales’ besøk til Kandy i 1875, kun 3 år etter at de hadde mistet sine dyrebare kaffeplanter. Fontenen har form som blomsten på en kaffeplante. I dag ligger Sri Lanka på trettifemte-plass av verdens kaffeproduserende land, målt i mengde.

I samme område, omtrent i samme kvartal som fontene, kirke og hotell finnes en annen heritage-bygning. Lang og forfallen, men den ene enden er pusser opp. Et skilt lokker med kaffe. Det er det jeg trenger akkurat nå så har dermed en god unnskyldning for å gå innom. Stilige lokaler med en liten bakgård. Gammel stil er ivaretatt. Treffer en av betjeningen i bakgården som viser meg rundt. Sier de også har rom for overnattingsgjester. Jeg avslutter besøket med den deiligste (og dyreste) cappuccinoen på hele Sri Lanka.

Kandys gater angripes deretter tilsynelatende på måfå. Jeg velger hele tiden å gå gaten som ser mest interessant ut. Det er vanskelige valg for det er et vell av farger og kolonibygg i hver en gate. Smetter innom en juicebar med krakker omtrent på fortauet, ved siden av Scots Kirk. Skottene har tydeligvis tatt med seg det norrøne språket helt hit. Den presbyterianske kirken er fra 1845. Mens jeg slurper deilig juice sammen med tilfeldige fastboende, betraktes gatelivet. Ser et aldeles nydelig bygg tvers over gaten. Undersøker nærmere. Det er restaurant i underetasjen. Café Nuwara. Kolonistilen er beholdt. Det ligger et sus av en gammel verden her. Maten er særdeles asiatisk, fargerik og smaksrik. 

Det begynner å hølje ned mens jeg nyter lunsj og hyggelig samtale med servitøren. Drar ut måltidet, men været viser ingen tegn til bedring. Det er bare å slå opp paraplyen og begi seg ut i den yrende, nå plaskvåte, gaten og labbe videre. Jeg er på langt nær ferdig med Kandy. Flere bygninger skal beundres, togbillett skal hentes og markeder besøkes.

 

Det surkler i sandalene lenge før jeg når street food-markedet. Kandys svar på Vippa. Et marked anbefalt av Hashan. Det blir drevet kun av kvinner. Det er tid for kaffe og sunt godteri hvor pengene går til et godt formål. Mange har søkt tilflukt fra regnet under halvtaket, men der det er hjerterom er det husrom. Det er store hjerter på Sri Lanka. 

Videre er jeg innom Kandys store markedshall. Her er det salg av alt mulig. Hallen er omkranset av fruktmarkeder. Her går jeg på de samme danskene som var ved tempelet. De klager på været. Et vær de tydeligvis ikke var forberedt på. Kun de færreste har paraply eller regnponcho. De er et bedrøvelig syn, våte til skinnet i fargerike omgivelser. Faktum er at oktober er regntid i høylandet. Sri Lanka er aldri kun bare sol.

Fra det lokale markedet er det kort vei til jernbanestasjonen. Reservasjon byttes mot togbillett. I morgen er det dags for siste togtur med Sri Lanka Railway. 

Jeg står på samme trapp som ved ankomst for vel et døgn siden. Regnet plasker om mulig enda hardere mot asfalten og det er blitt nesten mørkt. Latskapen tar overhånd. Har akkurat tenkt tanken tuk tuk da en mann spør om jeg trenger en. På et blunk har han praiet en til meg. For noen tiere er jeg tilbake oppi hotellåsen for en avslappende kveld med street food kjøpt på markedet, av kvinner som forsørger seg selv. Såre fornøyd med dagen i Kandy til tross for startvansker.