Ambassade attachéer og juveler

Jeg har et tog kl. 15:05 fra Colombo Fort til Habarana, men det er lenge til. Innen den tid skal jeg skaffe penger og plaster, gå innom et par kunstgallerier i nabolaget og henge på kafé. Jeg starter sent for det er så heftig deilig å nyte frokost og miljø på Café Kumbuk i første etasje. 

Utførelsen av planen starter godt når det gjelder penger og plaster. Jeg visste at sandalene kom til å gnikke litt (har liksom ikke fått bruk for dem i sommer) så tok med rikelig plaster hjemmefra. Tror du plaster kjøpt på apotek i Norge (3 forskjellige typer!) virker i fuktigheten og varmen på Sri Lanka? Nix. Vanlig plaster sitter på i høyden 15 minutter, gnagsårplaster i beste fall 7 timer. Her må det sterkere lim til. Det har de på singalesiske apotek. Det er andre ting som heller ikke «limer» her nede. Truseinnlegg for eksempel. 

Sasko Fernando Gallery på Horton Place er raskt unnagjort. Galleriet er lite. Utstillingen jeg vil se skulle ha startet 1. oktober men av en eller annen grunn har den ikke det. Den gamle som skulle vært avsluttet, fenger på ingen måte. Da er det rosa murmaleriet på ytterveggen mer min smak. Jeg går raskt videre til bombastiske National Art Gallery men stoppes av vakten. Det er stengt. Da er det bare kaffe som gjenstår. 

Det er nå det går skikkelig skeis. Jeg går på en malaysisk ambassade-attaché. Pen kar, pen i tøyet, dyre solbriller, spisse sko til å speile seg i. Han er sprudlende blid og snakkesalig. Hans tre-års periode i Sri Lanka er over neste uke. Nå venter to måneder fri hjemme hos familien i Malaysia. Deretter skal han til den malaysiske ambassaden på New Zealand. Nå er han ute på shopping for listen han har fått fra konen er lang. Men først skal han ha kaffe på byens beste kaffebar. Med meg. 

Vel. Det blir ingen kaffe. Ambassadøren ringer og han må skynde seg tilbake. Han har i grunnen ikke lov til å vandre rundt uten sikkerhetsvakt, men det driter han i. Siden sjefen kaller skaffer han to tuk tuk’er. En til seg selv og en til meg. Jeg tror han sender meg av gårde til Colombos beste kaffebar slik planen var. Jeg aner uråd når tuk tuk-sjåføren ikke stopper på den andre siden av parken men turer i vei retning Slave Island. Når jeg ber han stoppe nekter han og gjentar Seal, Seal, Seal. Det viser seg å være sjappa hvor attachéen kjøpte særdeles billige juveler til sin kone. Han hadde anbefalt stedet for meg men mitt svar var at jeg foretrekker juveler til 19,50 på H&M. Han hadde ledd seg skakk av meg og tydelig trodd jeg fleipet. Når han skjønte jeg mente alvor sa han:

 - Men alle andre liker juveler. Du kan tjene rik ved å kjøpe rasende billig her og selge i Norge. Egentlig ulovlig å utføre fra Sri Lanka men det er en smal sak. 

Filmen der Bridget Jones ble tatt for å smugle narkotika ut av Thailand spilles av på netthinnen min. 

Jeg blir rasende når jeg finner ut hvor jeg har havnet. Er usikker på om det er på ambassade-attachén eller meg selv. Simpelthen elsker menn som forteller meg hva jeg skal være interessert i.

Jeg er plutselig på en helt annen kant av byen enn tenkt. Innehaveren av diamantsjappa har rullet ut rød løper. Jeg er tydelig ventet med en feit neve sedler. Jeg vegrer meg og stikker av til både hans og tuk tuk-sjåførens store forbauselse eller fortvilelse. Strener tilbake til utgangspunktet og videre hjem til Srilax. Der rekker jeg å kjøpe take away-mat til togturen. Rekker til og med kaffe på Café Kumbuk mens en av de hyggelige guttene bestiller en Uber tuk tuk til meg. 

Uber tuk tuk’en tar meg til jernbanestasjonen og jeg er ute i god tid. Ingen problemer å finne rett perrong. Spiser medbrakt på et ødelagt blått plastsete på perrong 4. Det er mer å se på en singalesisk jernbanestasjon enn på Jernbanetorget. Nesten ingen turister pussig nok. Bortsett fra meg ser jeg kun en person med samme hudfarge som meg selv. En kvinne i 30-40 årene med ryggsekk på perrong 5. Jeg kjører 1. klasse med fast plass til rundt 100-lappen. En Krishna-hippie med malt blomst i pannen plasserer meg i riktig sete. 

 - Men hva med F’en? Undres jeg.

 - F???

 - Det står F bak setenummeret på billetten.

 - F for «female», flirer han.

 - Så bra. Da vet jeg at jeg ikke er en mann, svarer jeg såre fornøyd.

Mannen på setet foran kikker gjenkjennende på meg. 

 - Men, er det deg? Så jeg ikke deg i dag tidlig? På Café Kumbuk?

Jeg måper. Spoler tilbake. Husker en mann med rundt ansikt og skjeve øyner som satt ved et hjørnebord. Johnny fra Vietnam. Ryggsekkturist som meg. Han skal pussig nok akkurat samme vei som meg. Da er vi to tullinger på tur.

Toget til Habarana i nordøstlig retning tar 4,5 timer. Tid nok til å bli kjent med flere enn Johnny. I setet ved siden av meg sitter en pur ung, slank og fremadstormende mann fra Colombo på jobbreise til Kantalle. Med Apple Watch., siste utgave av iPhone og ear phones, og hvit nystrøket skjorte. Han er først opptatt i den ene lavmælte telefonsamtalen etter den andre, men deretter kommer vi på talefot. Vis a vis sitter en familie på 3. Guttungen er cirka året. Hyggelige folk. Senere kommer det på en eldre singalesisk herre. Han kan ikke et kløyve ord engelsk men passer høylydt på at jeg og Johnny kommer oss av i Habarana.

Lenge før Habarana har Johnny hvisket engstelig til meg.

 - Har du sett at toget har skiftet retning? Det går plutselig nord-vest! 

Han holder opp mobilen med Google Maps. Jeg sjekker MapsMe som er helt enig med Google. Vi drar i helt feil retning. Min venn ved siden av meg på siden rister på hodet. 

 - Glem kart når dere reiser med Sri Lankan Railways. Vi gjør bare en liten ekstratur til Maho Junction.

 - Er det normalt?

 - Det er helt normalt, flirer både han og pappa’en med ungen på fanget.

Etter Mahu blir vi sittende baklengs i toget. Ankommer Habarana kun 8 minutter forsinket. 

En smilende Udika og venter på meg med sin svarte tuk tuk. Han er min neste vert og er eier av Nice View Lodge i Sigiriya, ca. 40 minutter sør for Habarana. Vi er ikke kommet skikkelig ut av Habarana før vi treffer en mannevond gammel elefant. Heldigvis har elefanten nettopp svinget av hovedveien så vi ser kun den store rynkete grå rumpa. 

Er sulten som en skrubb ved ankomst ute i bushen. Vil på restaurant og jeg minnes vi passerte en av sorten ikke langt unna. 

 - No, no, no. You go no where. Det er mørkt, det kan begynne å regne og det er ville dyr der ute. Jeg kjører deg for jeg er ansvarlig for din sikkerhet, bedyrer unge Udika mens han vifter med pekefingeren.

Jeg føler meg som en teit turist som har tenkt seg til Preikestolen i høyhælte gullsandaler eller på vei til Trolltunga uten klær, mat og drikke. Får vel høre på de innfødte da. 

Maten på Liya er singalesisk og himmelsk. Familiedrevet av et søskenpar. Han far hjelper også til. Særdeles hyggelige folk. Det er som å komme til et eksotisk hjem. Blir sittende å prate lenge for etter måltidet blir det gratis frukt å få. On the House. 

Udika står plutselig der med tuk tuk’en sin og venter så jeg løper av gårde. Rekker så vidt å savne Albert ved hjemkomst før jeg hører stemmer utenfor verandaen min. Det banker på døra. Den hyggelige mannen på Liya står utenfor med Albert i hendene. Han har lagt seg på hjul etter oss. Med glimt i øyet sier han at jeg må passe bedre på en så artig fyr. 

Det er ikke slutt på moroa. Når jeg er på vei inn i drømmeland begynner det å rasle ved vinduet. Eller døra. «Noe» rusler rundt på verandaen. Deretter er dette «noe» på taket. Det blir sent før jeg sovner for å si det slik. Senere høres en sirene. Og ved soloppgang bobler det over med tropiske lyder. Så kommer isbilen med sin syntetiske plinge-sang. Det er i alle fall ikke Norges-is. Senere fant jeg ut at det var brødbilen.