Guide til besvær

Det er fascinerende mye tropisk lyd her ute i bushen hvor jeg har bosatt meg for 2 netter. Jeg må opp og ut og se. Vandrer rundt i Udikas lille verden av en eiendom. Han bor her med sine foreldre, sin unge kone og 1 år gamle sønn. Har satt opp et gjestehus med to rom til utleie. Han er i ferd med å bygge et til. 

Like utenfor eiendommen skjønner jeg navnet han har valgt. Nice View Lodge. Herfra ses en av Sri Lankas største turistattraksjoner i klar og tydelig morgensol. Lion Rock. Eller skal vi si formiddagssol? Derfra følger jeg stien på baksiden tilbake til huset. Treffer Udikas pappa på min vei tilbake til verandaen min.

Tyske Marta og Henrik kommer luskende mellom buskene etter å ha spist sin siste frokost her på Lodge’en. De er på bryllupsreise uten bestemt sluttdato. De har bodd på det andre rommet i fem døgn. Det er deres fjerde uke på Sri Lanka. Nå har de tenkt seg videre til Thailand. Marta er ikke i tvil når hun svarer på spørsmålet mitt om hva jeg best kan ta meg til her i Sigiriya.

 - Bare være her! Nyte hvert øyeblikk på balkongen. Se alle dyrene og fuglene som tusler eller flyr forbi. 

Hun ramser opp grønne papegøyer, metallblå honningfugler, kameleoner, slanger, iguaner og dyr jeg aldri har hørt navnet på. Marta er mer enn entusiastisk når hun forteller. 

 - En gåtur ned til sentrum av Sigiriya er også å anbefale. 

 - Men turistene kommer jo hit for å se Lion Rock og Pidurangala, bemerker jeg. 

De har vært der. Severdighetene er imponerende nok men hagen til Udika er best.

Udika selv kommer plystrende. Annonserer at frokosten min er servert i paviljongen. Hjemmelaget, singalesisk mat som smaker fantastisk godt. Alt er nytt for meg så han må forklare hvordan jeg skal spise det. Først prøve en og en ting, så mikse alt sammen. Etterpå er det fersk frukt. 

Jeg blir sittende på verandaen i flere timer. Tenker å lese litt, men det blir vanskelig å konsentrere seg. Det er noen lyder eller kryp som «forstyrrer» hele tiden, akkurat som Marta fortalte. Det er bare deilig å sitte der å glo. Udika overrasker meg med en oransje kokosnøtt som han har hugget toppen av og plassert et sugerør i. 

Omsider bestemmer jeg meg for å klare én severdighet. Tar på vandreskoene og labber ned til sentrum og videre mot Lion Rock uten at det er der jeg har tenkt meg. Jeg vil til den mindre kjente Pidurangala. En lignende vulkanplugg som Lion Rock men mindre. Stående rett opp fra det flate landskapet. Tidligere et hellig sted, nå kjent for sin liggende buddha. 

Veien Google viser meg går dessverre via inngangen til Lion Rock. Der er det, dessverre igjen, en bu med iherdige guider. En av dem henger seg på meg som en klegg. Han vil guide meg, gratis liksom, til den berømte løven. 

Dit skal ikke jeg, svarer jeg.

Han kan bare gå tilbake til bua si men det gjør han ikke. Han har tippet at jeg skal til Pidurangala. 

 - Dit kan du ikke gå, sier han.

 - ?? Halloen! Jeg har nettopp snakket med folk som har gått dit. 

 - Men du er alene. Det er farlig å gå langs denne veien alene. Det er ville dyr der ute, sier han og vifter den ene armen i retning ugjennomtrengelig grønt villniss.

Jeg rister tvilende på hodet. Jeg har gått langs en vei med advarselsskilt mot ville dyr etter mørkets frembrudd. I tillegg forhørte jeg meg om hvor trygg veien var hos to vakter som jobber i nasjonalparken. Kun etter skumring, var svaret deres. Nå står altså den fordømte guiden og sier det er livsfarlig likevel. 

 - Men jeg kan følge deg så er det ikke farlig, legger han til.

Dumme meg gir etter og labber av gårde. Finner fort ut at jeg har et helt annet tempo enn han. Raskere. Han roper etter meg at det vil ta flere timer å gå dit så vi må ta tuk tuk. Google sier det er kun tyve minutter unna. Han sier at med stien opp til buddhaen vil det ta flere timer. Jeg blir lei av maset og kjøper i stedet billett til Lion Rock. Det koster skjorta men jeg regner med jeg er kvitt min innpåslitne guide. Her er det i alle fall hverken mannevonde elefanter eller andre ville dyr bortsett fra kanskje en og annen kobra. Det er i alle fall nok av kobrahull å se.  Jeg sier til han at her er det ikke behov for hverken guide eller heroiske redningsmenn.

Guiden fortsetter etter meg. Begynner å peke ut ting. Forteller historier om det gamle kongedømmet. Viser meg vannhagen og det kongelige spa-anlegget med basseng på basseng. Varme bad, dampbad, kjølende bad… dette begynner jo å høres ut som romerske bad. Han peker ut kongetroner og vinterpalass. Det begynner faktisk å bli ganske interessant. Mannen kan sine ting. Men han går sakte og peser mer enn meg i trappetrinnene. Må ha pauser titt og ofte. Jeg hiver også etter pusten. Merkelig hvor tunge beina blir i 33 grader, men fremdeles er jeg kjappere enn han. Så er vi ved løveføttene. Det er noen trapper igjen til topps. men det er blitt for sent. 

 - Vi må snu her. Ellers rekker du ikke ut av parken før stengetid og mørkets frembrudd, bedyrer han. 

Jeg har allerede tenkt tanken. Å ha med seg en guide har sinket meg såpass at jeg ikke får sett selve kongeriket på toppen av vulkanpluggen. Jeg gremmes. Gremmes enda mer da han lager svært oppstyr over at jeg først ikke vil betale han, så et like stort oppstyr for å kun gi han en 5000-lapp. Jeg ender opp med å måtte gi han hele 10000 rupi for å delvis ha ødelagt dagen min. 

Aldri mer en «gratis» guide i Sri Lanka, tenker jeg mens jeg strener ut av parken og gjennom Sigiriya sentrum. Blidgjøres litt av rolige gressende kyr på min vei, og litt mer av det koselige lille sentrumet. Jeg går feil og ler høyt når en tuk tuk-sjåfør gjør meg oppmerksom på det.

 - Hei du! Hvor skal du? Spør han.

 - Hjem, sier jeg.

 - Men du bor jo den veien, opplyser han og peker oppover en vei jeg drar kjensel på. 

Hvordan i huleste vet han hvor jeg bor?

Uansett er jeg sulten og like oppi hugget ligger Liya, det hyggelige stedet hvor jeg spiste i går kveld. Det er ingen der bortsett fra guttungen på 6. Han roper på mammaen sin som smilende kommer og kokkelerer for meg. Rice & curry i dag. Maten her smaker sykt godt også i dag. Hennes eldste sønn kommer med blomster til bordet mitt og siden dukker broren opp. Alberts redningsmann. 

 - Hvor har du gjort av Albert nå da? Spør han.

 - Husarrest, svarer jeg. 

Det blir kaffe og prat. Jeg underholder med historien om min uønskede guide. Så ser jeg plutselig at det har begynt å skumre.

 - Oj, det mørkner. Jeg må gå nå, sier jeg og blar opp penger for maten. 

 - Ja det må du, ellers kommer de farlige ville dyrene og tar deg, ler han. Mannen har en befriende humor.

Møter Udika på tuk tuk’en sin rundt neste sving. Han tuter og roper. Setter pris på at jeg er på vei hjem. Den unge blide mannen har tross alt ansvar for meg.

Kvelden nytes delvis på verandaen. Udika kommer syngende etter en stund. Venter to nye gjester, også disse et ungt par fra Tyskland. Belysningen langs stien har svikter. Mens han reparerer underholder han meg i med historier om dyrelivet. Vi avtaler at han skal kjøre meg til bussen i Habarana i morgen. Derfra har broderen på Liya sagt at det går plenty med busser til Trincomalee. Udika nikker bekreftende og påstår de går hver halvtime. 

Det nye paret fra Tyskland dukker opp. De kommer fra….  Trincomalee.