Erik Solheim ved frokostbordet

Er tidlig oppe. Har en sjåfør som skal plukke meg opp ved Pizza Hut kl. 09:30. Det er svogeren til min neste vert som har fikset turen for meg. Det er ikke mye å pakke etter kun en natt her i Batticaloa, men det er alltid deilig å nyte frokosten i langdrag. Alle steder men ikke her. Det viser seg at her serveres «international breakfast». Den må inntas på et lukket rom i 1. etasje. Ligner mer et undervisningsrom og lager enn et spiserom. Den brennheite solen har allerede varmet opp rommet og jeg søker desperat etter bryteren til takvifta. Her er millioner av brytere og like mange skjøteledninger. Jeg får satt på vannkokeren men takvifta? Not. Meldingen som tikker inn på mobilen hjelper ikke på humøret. Sjåføren blir en halvtime forsinket. 

Passe svett og varm i toppen tumler jeg ut på gårdsplassen. Spør den eldre, ferme kvinnen som serverte meg frokost. Hvordan starter jeg vifta? Hun skjønner ikke hva jeg spør om til tross for at jeg peker på vifta og rotering med pekefingeren. Hun roper på Nava. Han fikser vifta. I tillegg holder han meg med selskap under den tørre frokosten bestående av seige, bleke, søte toast, et bleikt speilegg og «syltetøy» hvor jeg tipper innholdet kun er vann, sukker, stivelse og rød konditorfarge. 

Den eldre kvinnen som jeg trodde var moren til Nava, er hans svigermor. Dette er barndomshjemmet til hennes. Tradisjonen i hans kultur er at ektemannen flytter inn til konas familie. Selv har de to sønner, en på 10 som jeg møtte i går og en på 18 som akkurat nå spyler gårdsplassen med en vannslange. 

Jeg får meg ikke til å spørre om Navas etnisitet. Han er mer opptatt av meg som nordmann. Og nordmenns tendens til å blande seg inn i krig og ufred rundt om i verden. Som i borgerkrigen på Sri Lanka som varte mellom 1983 og 2009. En borgerkrig jeg ikke vet særlig annet om enn at det var en kamp mellom regjeringshæren og noen «terrorister» i nord. Jeg velger å holde kjeft og heller lytte til Navas betraktninger om min landsmann, Erik Solheim. 

Solheim var utnevnt av FN som fredsmegler fra år 2000. I følge Nava kan Sri Lanka takke Solheim for at det nå er fred i landet. Det kan jeg også, ellers ville jeg ikke ha kunnet sitte i Batticaloa og hatt en fredelig morgen ved frokostbordet. Det var nemlig ikke bare nord på Sri Lanka at borgerkrigen raste. Hele den østlige delen av landet var også rammet. Solheim har et godt forhold til styresmaktene i landet. Solheim returnerte til Sri Lanka i 2022 som klimarådgiver for selveste presidenten. 

Jeg overraskes over Navas positive syn på saken. Noe skurrer, tenker jeg når jeg går for å hente sekk og penger for overnattingen. Går det lille stykket opp til Pizza Hut for å vente på bilen til Ella. Stiller meg i skyggen og jeg får god tid til å tenke. Det kommer nemlig ingen bil. Til tross for at jeg står i skyggen siler svetten. En av de ansatte på Pizza Hut er i full sving med vannslangen for å vanne buskene i bedet rundt bygget. 

 - Du kan ikke stå her og vente. Kom heller inn hvor det er air conditon, oppmodar han. 

Jeg er ikke sen i vendingen. Kjøper en Cola for her har de hverken kaffe eller te. Det kommer fremdeles ingen bil. Indika som skulle skaffe transporten, ringer og sier han forsøker å skaffe meg ny bil. Det tar halvannen time så jeg får god tid til å bli kjent med betjeningen på Pizza Hut samt lese meg opp på Erik Solheims bragder på Sri Lanka. 

Fredsprosessen ble dømt nedenom og hjem i internasjonal, norsk og Sri Lankisk presse. Relevante parter ble ikke invitert til forhandlingsbordet. Fredsforhandlingene gikk over styr og endte i et gigantisk blodbad. Til tross for trygling om nåde fra minoriteten som var på vikende front, Tamiltigrene, ble de trengt opp i et hjørne og slaktet ned for fote. Det var egentlig India som var innom en tur og reddet det som reddes kunne. Absolutt ikke et inkompetent fredskorps fra Norge.

Så hvorfor snakker Nava positivt om Solheim? Og hvilken «fred» finnes på øya i dag? En fred hvor tamiler og andre minioritetsgrupper holdes nede av buddhistiske singalesiske organisasjoner. Hvor til og med fremstående buddhist-munker roper «drep tamilene» på You Tube og andre medier. Hvor regjeringshæren har 1 soldat pr. 2 innbyggere i nord, og også et høyt antall utplassert her i øst. Alle jeg har møtt så langt, med unntak av Nava, snakker åpent om korrupte politikere i regjeringsapparatet. Alle i makteliten kjenner hverandre og de fleste er fra samme familie. Solskinnslandet Sri Lanka er et land med undertrykkelse, forskjellsbehandling, hurtigvoksende arbeidsledighet og en vanvittig inflasjon på grunn av korrupsjonen. Halleluja. Dette er Solheims oppdragsgivere per i dag. 

Det svinger en svart Toyota opp foran inngangen til Pizza Hut i halv-tolv-tiden. Jeg vet det er min mann for Indika har sendt meg bilde av både bil og sjåfør. På vei ut forsøker jeg å gi en 1000-lapp til de kjekke guttene bak disken for å ha reddet et medmenneske i nød. De nekter plent å ta imot. 

Udara har steppet inn som sjåfør på uhyre kort varsel. Han beklager at den opprinnelige sjåføren aldri dukket opp. Han beklager også ekstra venting fordi han befant seg i Passikuda lenger nord på kysten da Indika ringte han. Den blide 35-åringen med det runde ansiktet og viltre krøllene har altså kastet seg i bilen for å kjøre meg den lange veien til Ella. Han er hardt arbeidende, driver sitt eget firma som heter South Lanka Tours, og har en sønn på 10 som han forsøker å se i helgene. Kone? Nei, hun stakk av med en annen og har giftet seg på nytt. Det er festlig å dra på tur med Udara. På vel 5 timer blir vi godt kjent. 

Vi forlater østkysten og kjører rundt den store lagunen. Innover i et fredelig landskap. Passerer mange små gårdsbruk. Jorden er rødbrun og det er relativt tørt og varmt til å starte med. Jo lenger sørvest og innover i landet vi kommer, jo grønnere og frodigere. 

 - Det har ikke vært like fredelig her vi kjører nå, skyter Udara inn. - Her var det store kamper i årevis under borgerkrigen. 

Det er ikke å fatte 14 år etterpå. Ikke for meg, men han husker det godt. Det var krig under hele oppveksten hans. 

Nå er det flere blokader og sjekkpunkt langs veien. Bevæpnet personell i uniformer som har samme farge som jorden. Rødbrun. Udara må stoppe og sveive ned vinduet flere ganger. Vise frem legitimasjon, førerkort, vognkort og noen ganger også flere andre offentlige papirer med stempler. Han sukker oppgitt. Jeg spør om det er noe spesielt men han sier det er vanlig prosedyre for å holde regionen under oppsikt etter borgerkrigens slutt. Noen ganger er det også teknisk kontroll. Narkotikakontrollene begynner også å bli mer hyppige. 

 - Narkotika? Jeg trodde alkohol var den store sosiale utfordringen i landet?

 - Alkoholkonsumet er ingenting i forhold til omsetning og bruk av narkotika, svarer Udara. 

 - Importen og omsetningen av narkotika styrers av regjeringen. De sitter og hover inn penger som puttes inn på private kontoer i Sveits. Ungdom lokkes inn i rusavhengighet og det er helt umulig å få bukt med ondet. Politiet og alle andre er maktesløse. Om det avdekkes innførsel og salg av narkotika er det de som melder i fra som blir fengslet. 

 - Jeg skjønner det ikke er stor tiltro til politikerne her i landet, skyter jeg inn. 

Han snøfter. Det er kommet en oppgitthet i stemmen hans. 

 - Her finnes det ikke håp for fremtiden. Jeg vil mye heller ha bodd i iskalde Norge, proklamerer han og rister på de viltre krøllene før smilet er tilbake.

 - Vi har heldigvis fått valgt inn et godt politisk styre her i den østlige regionen av landet, sier han så. 

Landskapet endrer seg stadig underveis. Vi tar av fra hovedveien og følger en gammel britisk-bygget kanal i evigheter før elven Bedulu Oya overtar på vår venstre side. Det er mye liv langs kanalsiden. På asfalten langs veien soltørkes ris som så pakkes i jutesekker. Folk vasker klær og bader i elven. Skolebarn er på vandring hjem fra skolen i sine nette uniformer. Jentene i kritthvitt. Noen er så heldige at de har sykkel og kan sykle hjem. 

Etter hvert blir det større fjell å se. Små innsjøer og fosser. Teplantasjer begynner å dukke opp i de høye åsene. Været er blitt grått og temperaturen har falt nærmere 10 grader siden vi forlot Batticaloa. 

Det blir noen stopp langs veien utenom kontrollpunktene. Første stopp er ved en av de mange fruktbodene langs veien. Det blir forfriskende vannmelon på deling og en beinstrekk. En do-stopp må til. Det er på et ufyselig hotell hvor vi blir geleidet inn på et guffent værelsene m/ bad. Her hadde det gjort seg med en skikkelig rørlegger for ingenting fungerer. Det stinker død og pine. 

Lunsjtid er passert for lengst da vi gjør vårt tredje stopp ved en landsens veikro for å ta en matbit. Om vi da kan kalle det lille, fargerike bølgeblikk-skuret for en veikro. Til tross for provisorisk kjøkken og delvis jord- og plankegulv påstår Udara at her er det rent og trygt. Jeg stoler på han mens jeg kikker på innehaveren som finner frem ferdig roti-deig. Han har plasthansker på, sliter av et par deigbiter, former dem flate og steiker den på gassbluss. Videre lager han en mørk brun, sterkt krydret saus med forskjellige grønnsaker i. Blant annet sopp og kokos. Det blir en smakfull, god lunsj. Innehaveren ser jeg blir litt svett i pannen av styrken på maten. Han kommer meg til unnsetning med noen søte lysebrune biter i en skål. Ligner og smaker litt som fudge. Det demper noe av den sterke smaken.

Like før Ella begynner det å plaskregne. Det skikkelig slår i mark på tropisk vis. Selv om klokken bare er 16:30 er det halvmørkt når vi kjører gjennom lille Ella sentrum. Et populært sted blant turister og vestlige hippier. GPS’en vil ha oss inn på en særdeles smal vei hvor Dhanudi Homestay ligger som det nest siste huset. Vindusviskerne på Udaras Toyota har sett sine beste dager så det er så vidt vi skimter noe som helst. 

Frem kommer vi. Norosha kommer løpende ut med en stor paraply for å ta meg imot. Det regner så intenst at jeg blir ganske våt på de to meterne fra bilen og til den overbygde lille terrassen som viser seg å tilhøre rommet mitt. Bytter til varm tørr genser og så kommer Norosha med en stor kanne deilig kaffe til meg. Svogeren hennes, Indika, slenger innom meg på balkongen og beklager trøbbelet med transporten. Vel, jeg mistet noen timer i Ella men fikk opplevelser med Udara langs veien i stedet. Sier meg fornøyd. Det er godt å være til, mitt nye bosted er hyggelig og det finnes ingen grunn til å gå ut i mørket og plaskregnet denne kvelden.