Colombo til fots

Det lysner tidlig på denne kanten av verden og jeg våknet til allsang av tropiske fugler. Deilig morgen med god tid til å nyte deilig frokost i kaféen nedenunder. Sitter der til det tikker inn en melding fra Dilshan. Han har kommet for å ta meg med på en lokal, privat byvandring i tjukkeste sentrum. 

Jeg fant Dilshan på Airbnb. Etter å ha jobbet 10 år hos et reiseselskap tok han skjeen i egen hånd og startet for seg selv da pandemien var parkert. Hvorfor? 

 - Fordi alle gruppereiser følger omtrent den samme reiseruta. Det er ikke bærekraftig grunnet slitasje og dessuten har landet så fantastisk mye mer å by på.

 - - Fordi programmet på en gruppetur er laget for en hel flokk mennesker, ikke bare deg. Det er alltid er punkt i programmet som ikke interesserer deg eller steder hvor du absolutt ville brukt mer enn de 30 tilmålte minuttene.  Hvorfor skal du betale for det som ikke interesserer? Eller bruke tid på slikt? 

- - - Og hvorfor i huleste skal man ha så mange mellomledd? Hvert ledd koster og mindre penger går til vertslandet. 

Nå syr han sammen reiseruter basert på kundenes interesser. De kan få så mange templer eller elefanter de vil, eller ingen i det hele tatt om det er ønsket. Han kan også være din guide og sjåfør på turen. I tillegg kan han ta deg med på bar-runde i Colombo eller vise deg hovedstadens bortgjemte hemmeligheter m.m. Det er sistnevnte tur jeg har bestilt. Han er en ung, åpen, tiltalende og kunnskapsrik fyr. Kan sin historie godt. 

Jeg jumper inn i hans hvite Jeep og vi legger avgående ut mot kysten og videre nord. Har første stopp ved Galle Face Green som er et populært utfartssted.  Like ved vårt stoppested ligger Galle Face Hotel. Bygningen er staselig. Ble bygget av hollenderne i 1864 som en klubb for koloniherrene. Deretter overtok England og bygget ble ambassadørbolig for noen år. Status som hotell fikk det i 1894. De reklamerer fremdeles med «Best Hotel East of Suez».

Vi er nedom havneområdet hvor han viser meg en høy staupa (buddhist-tempel) på stylter. Det er helt unormalt. Hvorfor vil han fortelle meg senere, sier han og blunker hemmelighetsfullt. Vi parkerer deretter Jeepen og fortsetter til fots. Svinger innom hovedkvarteret til politiet. Vi labber inn på parkeringsplassen deres. Her finnes en bitte liten, gammel fengselscelle. Da britene invaderte Sri Lanka tok de kongeparet til fanger og buret dem inn her før utskiping til et liv i eksil.

Det finnes et stort gammelt hus i nærheten. Det gamle nederlandske hospitalet. Han viser meg vakre svalganger rundt bygget og gammelt nederlandsk smijernsbeslag på gamle tredører. Han tar meg med i byggets atrium. Før i tiden huset sentrumssiden av hospitalet apotek for folk flest som hadde råd til medisin. Nå er det dyre nisjebutikker og elegante barere og restauranter som holder til her. Utenfor hospitalet bygges det i høyden. Nye moderne kontorbygg, hotell og banker peker inn i himmelen. 

Vi svinger innom et bevoktet sted. Får beskjed om å ikke ta bilder. Her står en bit av bymuren igjen med en av sine porter. Hollandsk våpenskjold. Dette er en av få plasser hvor den gamle bymuren står igjen. Colombo var en gang en sterkt befestet by. 

Dilshan drar meg inn på myntmuseet. Hvorfor? Jeg er ikke interessert i mynter og det sier jeg høyt. Han ler og peker opp i taket i inngangshallen. I en seks etasjes trappesjakt henger en seks etasjes lang lysekrone og dingler. En annen mindre lysekrone har det opprinnelige navnet på bygget stensilert ut. 

Det er mye gammel koloni-arkitektur å se. Colombo er en by i stadig endring. Ung og vibrerende, men likevel gammel. Det er en god dose hollandsk og britisk historie, men portugiserne har også vært her. Alle bygg over 150 år overtas av staten. De averteres til leie men ikke alt er like lett å leie ut når fasaden begynner å smuldre hen og det vokser trær ut av vinduene. Det er en selsom opplevelse å se bygg på rekke og rad, opp og ned langs gatene. Noen i totalt forfall, andre står og brisker seg, pusset opp etter alle lovpålagte regler for historiske bygg. Noen i rød murstein, andre lyser hvitmalte. Vi er innom et av dem. Et markedsbygg. Her pleide det å være masse små butikker men nå er det kun et fåtall igjen. Et av dem er «vinmonopolet». Dilshan forteller at monopolet skyldes Sri Lankas høye antall alkoholikere. 

Går et lite stykke videre og det begynner å syde og koke rundt oss. Vi har ankommet Colombos harde kjerne, den travle bydelen Pettah. Shoppingstrøket med alle de tusener småbutikker som selger absolutt alt og ingenting du trenger. Det oser bensin og trafikk, det er særdeles trangt på fortauene (der der finnes noen), markedene strekker seg innover alle sidegater. Folk over alt. Og midt i 2nd Cross Street ligger den vakreste moskéen jeg noen gang har sett. Jami Ul-Alfar. Den er rød og hvit. Det er mange år siden jeg så et Google-bilde av den uten å vite hva det var eller hvor i all verden dette nydelige befant seg hen. Jeg fant det altså ut til slutt. Det er moskéens skyld at jeg tilbringer 2,5 døgn i en by de fleste reisebloggere sier ikke er verd å besøke. Lonely Planet nevner ikke moskéen med et ord. Jeg undres virkelig på om de i det hele tatt har vært innom denne livsbejaende, fargerike byen?  

Dilshan drar meg videre innover i det systematiske kaoset. Et annet gammelt bygg dukker opp. Det minner om portugisisk arkitektur men er også hollandsk. Det står en brannbil av nyere dato under det fremskutte taket. Brannvesenet har kontor og noe beredskap herfra. I sidebygget er det en ansamling gamle kjøretøyer av ymse slag samt andre mekaniske remedier. Det aller meste britisk. En klumpete lastebil drevet av damp. En av dronning Victorias bokbusser. Bøkene ble kun kjørt ut til en eneste kunde: dronningen. Resten av befolkningen fikk fint gå på biblioteket selv om de hadde lært å lese. Videre dras jeg opp i andre etasje. Gamle ærverdige rom. Dobbeltsidige vindu fra kolonitiden demonstreres av Dilshans venn som er ansatt her. Vakkert buede glassruter på den ene siden, noen ruter med farget glass. Bak kunne innebygde tre-skodder heises opp. Her er gamle kart over Colombo. Her et et vokskabinett med dukker rundt et bord som skal forestille makteliten som forhandlet frem frigjøringen fra britene. Jeg, som eneste kvinne, får i oppdrag å signere møteprotokollen. 

Vi tar en tuk tuk et stykke tilbake. Til gamle ærverdige Grand Oriental Hotel, også kjent som GOH. Reist som hollandsk guvernørbolig men omgjort til et hostel for den britiske hæren da de slengte hollenderne ut av landet. Ble pusset opp og åpnet som et luksushotell i 1875 med følgende reklameutsagn for å tiltrekke seg anstendige nok gjester: «The only fully European owned and well equipped hotel in the East”. For europeere er kun europeisk godt nok. Dilshan drar meg med inn i resepsjonen, peker ut eldgamle detaljer, og vi tar en delvis gammel heis (skallet er det samme gamle men innmaten er oppgradert til dagens standard) opp til toppetasjen. Der er de i ferd med å dekke lunsjbuffé men ikke til oss.

Vi tar et glass forfriskende juice på Grand Oriental med utsikt over havna. Det vil si det som har vært utsikt over havna. Nå skygger et kinesisk gigant-prosjekt for all utsikt: det bygges en ny innfartsåre for lastebiler og annen tungtrafikk for å få den slags trafikanter bort fra sentrumsgatene. Den historiske utsikten fra Grand Oriental er ødelagt for all fremtid. Dilshan forteller at alt av større byggeprosjekter i landet er kinesiske. Han virker ikke helt komfortabel med det. Konsekvensen er at alle andre prosjekter eid av andre enn kinesere, det være seg myndighetene eller store hotellkjeder, stopper helt opp av mangel på faglært arbeidskraft. De har kineserne rappet.

Men hva bar det med staupaen som står på stylter? Det hadde seg slik at den røde moskéen var høyere og ble sett av alle sjøfarere. Ergo trodde sjøfareren at de var kommet til et muslimsk land. Ved å plassere stylter under staupaen ble den høyere enn moskéen. Ergo fikk sjøfolkene en buddhistisk velkomst. Luringene. 

Runden vår er over men jeg sitter på med Dilshan til jernbanestasjonen Colombo Fort. Jeg har reservert togbillett for i morgen men vil få den ut i vanlig billettform i dag mens jeg er i nærheten. Det tar tid å finne riktig kø for riktig togstrekning og riktig klasse. 

Kjenner deretter behov for ro, fred og litt å spise. Gleden er stor for på kartet oppdager jeg at Dilmahs t-lounge er like i nærheten. Jeg er jo tross alt på gamle Ceylon så skikkelig te må til. Det blir pai i luksuriøse omgivelser, servert med teen «Italias Almond». I stedet for vinanbefaling har de her te-anbefaling til de ulike rettene på menyen. Det smaker aldeles henrivende og det er godt å hvile føtter og hode. Blir sittende å prate med en av servitørene. Han har mange tips å komme med om mye her på øya. Er oppvokst i en landsby nær Ella. Dit skal jeg. 

Før jeg går fra Dilmah tar jeg en ny sprut fra apparatet med håndsprit. Jeg får ikke bare sprit. Apparatet gauler «Your temperature is normal» etter meg. Høyt så alle i lokalet får det med seg. Jeg skvetter til og lurer på hva beskjeden hadde vært om temperaturen ikke var normal. You are hereby declared dead? Eller enda verre: Du har Corona og er i ferd med å smitte alle i mils avstand?

Jeg har funnet en innsjø med et tempel på kartet over Slave Island som bydelen sør for Fort heter. Det var der kolonimaktene holdt sine slaver fanget for utskipning gamledager. Nå oser visst bydelen av kule nybygg og litt templer her og der. Jeg bestemmer meg for å gå hjem via dette strøket men blir stoppet av en mann på gaten. 

- You tourist? From where?

Det er ikke første gang jeg er blitt spurt om akkurat det. Han her fortsetter før jeg rekker å svare. 

- Nothing interesting for tourists where you go. You are inrterested in elephants. You go that direction instead to see elephant show, sier han og peker i motsatt retning. 

Elsker menn som forteller meg hva jeg er interessert i. Jeg nekter å la meg rettlede. Følger mitt eget hode. Går gjennom et utrolig variert område med stilige jagerpiloter i uniform fra det Sri Lankiske flyvåpenet. Finner flere kolonibygg med lange svalganger, artige nabolag, et utrolig rikt dekorert hindu tempel, et buddhist-tempel, en hvit staupa like ved en lokal skitten jernbanestasjon, ferdige og uferdige skyskrapere (antar de uferdige ikke er kinesiske prosjekter) - alt innen jeg når Beira-sjøen. Jeg har latt meg imponere av så mye underveis at når jeg kommer til lille Gangarama Sima Laka-templet gidder jeg ikke en gang betale inngangspenger for å sevden lille øya som tempelet ligger på.

Jeg drasser på en gammel Lonely Planet guide. Den må tas med en klype salt. Jeg trenger kaffepause og legger i vei mot en kaffebar funnet anbefalt i boken. Kaffebaren er der ikke lenger men på veien har jeg passert enda en av de helligste buddhist-templene på Sri Lanka. Gangamaramaya. Så går jeg ned Park Street som er et uhyre raffinert, eksklusivt område. Vet ikke om det skyldes det svenske konsulatet ligger der. Jeg innser at jeg har ankommet et kult party-område (kanskje for party-svensker?). Barer ligger på rad og rekke, men det er fremdeles bare ettermiddag og det er få som har åpnet. Jeg får blikkontakt med en av servitørene på Café Francais by Poursel. Han frister med en barkrakk like utenfor og et nyvasket toalett like innenfor. Espresso og detox-juice sammen med god bok gir meg krefter til å gå videre hjem. 

Dagens opplevelser vil ingen ende ta. Jeg går rett på et langt fortau som fungerer som et utendørs kunstgalleri. De har så vidt begynt å pakke kunsten inn i containere for kvelden men jeg rekker å se det aller meste. Mye bra. To bilder er så bra at jeg blir lei meg for å være ryggsekkturist med 0 shopping-muligheter. Inge av de to har elefanter som motiv.

Jeg rekker hjem innen det begynner å regne. Det slår i mark og vil ingen ende ta. Jeg er sulten så bestemmer meg for å gå på nærmeste åpne kafé. Kun seks minutter til fots påstår Google. Tror jeg brukte mer. En mor og en ung datter jobber der. Den ene kan engelsk, den andre kan lage mat. Jeg skremmer vettet av begge to når jeg kommer brasende opp trappen og inn fra mørket. De hadde ikke regnet med gjester i dette ufyselige været. Restauranten har åpne vegger men regnet høljer heldigvis loddrett ned. Jeg får servert deilig stekt og krydret ris. Og en deilig grønn limejuice. Innen jeg går hjem har det begynt å lyne og tordne i tillegg til høljregnet.