Colombo: Cinnamon Garden

Det er langt til Sri Lanka. Først 7,5 timer med Qatar Airlines til Doha. Så 2,5 timer venting midt på natta før Oman Airlines i samarbeid med Qatar tar meg de siste 5 timene videre: tvers over India og til vi lander like nord for Colombo. Der er det smack - smack gjennom immigrasjonen med stempel i passet etter å ha levert fra meg innreisetillatelsen. I ankomsthallen står Anju med navnet mitt på et ark. 

Jeg er glad jeg har forhåndsbestilt transport. Som antatt ble det lite søvn i natt. Faktisk enda mindre enn først trodd. Jeg sovnet like etter avgang fra Doha men ble ristet ubehagelig våken av en flyvertinne som insisterte på at jeg skulle spise middag midt på natten. Faktisk samme rett som ble servert på vei til Doha. Jeg nekter tvert. Hvem er det som spiser midt på natten? Med mindre det er kebab på vei hjem fra byen? Det er det mange år siden. Vel. På flyet til Colombo så det ut til at alle rundt meg spiste med god appetitt unntatt meg. Var i ferd med å sovne igjen, men så var det tid for kaffe og te mente samme elskelige flyvertinne. Etterpå startet snorkekoret rundt meg.

Sjåføren slipper meg av i et smau. Han påstår sågar at jeg ikke skal betale fordi jeg har forhåndsbetalt. Jeg kan ikke se jeg er trukket for noe som helst men lar være å krangle. Gir heller mannen litt driks. 

I smauet ligger hjemmet mitt for de 2 dagene i Sri Lankas største by. Det er et bitte lite gjestehus med kun 3 rom over en cool kafé med hage. Ordentlig hipster-koselig. Dessverre, men heller ikke uventet, er rommet ikke klart så tidlig på dagen. Jeg får stue store ryggsekk og boblejakke inn i et skap på butikken. Ja, det er en liten, artig butikk i tilknytning til kaféen. Spiser frokost før jeg begir meg ut i nabolaget. 

Cinnamon Garden heter bydelen. Den ligger litt sør for sentrum. Før i tiden var det plantasjer her, så ble det et prominent strøk for britenes herskapshus. Fremdeles godt utpå landet på den tiden. Det er det ikke nå lenger, men bydelen har brede avenyer, palmealléer langs de smalere gatene og noen parker. Her finnes et utall ambassader i området. Men rolig? Det er det ikke noe sted bortsett fra i mitt trange smau. Og kanskje i Viharamahadevi Park? 

Luftfuktigheten er uvant høy. Jeg drømmer om å slumre på en benk i skyggen i nevnte park. Jeg er svett, klam og trøtt, men avslapning kan jeg glemme. Selveste sjefsgartneren griper fatt i meg så snart jeg er innenfor porten. Han vil gjerne vise meg et tre. Og så et tre til. Og noen snylteplanter og et insektsbol oppe i en gren. Sånt noe har vi vel ikke i Norge? Han viser meg også Det hvite hus. Liksom. Byens rådhus er bygget med Det hvite hus i Washington DC som forbilde. 

Sjefsgartneren er vennligheten selv men jeg antar han forventer noen rupees for "omvisningen". I flere reiseblogger om Sri Lanka har jeg lest at her er alle «snille» og ingen forventer å få noe som helst for det de gjør. Det viser seg ikke å stemme når det gjelder sjefsgartnere. Han forlanger sinnsykt mye. Er slett ikke fornøyd med de 2000 rupees som jeg gir han. Han vil ha 5000 til. Jeg har ikke vent meg til verdien av pengene her men faktum er at han ikke har fortjent en skitt. Han blir drittsur. 

Parken forlates og jeg finner Nasjonalmuseet tvers over Green Path. Det er slettes ikke en grønn sti men en hyper-traffikert gate som oser gamle bensinbiler. Muséet er i en gigantisk hvit og staselig bygning i italiensk stil fra 1877. Daværende britiske guvernør Sir William Henry Gregory mente det var så mange historiske og religiøse skatter på øya at kolonien trengte et eget museum. Her er ingen gartner, i alle fall ikke innendørs. Jeg får gå i fred og og ro for å studere skattene for kun 1200 LKR. Det står ikke helt i stil med hva gartneren ville ha. Her fås mye for pengene, som en utrolig ansamling buddhaer og hinduguder, gamle klesdrakter, vimpler, steingods og masker. Dessuten er bygningen omtrent like interessant som utstillingene. Jeg går og går. Er omtrent dehydrert når jeg omsider forlater museet. 

Får tildelt verdens koseligste rom når jeg er tilbake på Srilax. Så koselig at jeg hviler meg litt. Bestemmer meg deretter for å gå ut til kysten. Antar det er en strandpromenade langs havet. Det er det ikke. I alle fall finner ikke jeg den. Finner bare den ene parallelle trafikkerte gaten etter den andre. Innimellom går jeg smale gater med palmer men uten fortau. Planen er å finne et sted å spise men det er ikke særlig av hyggelige sted å finne. Ikke før jeg starter på returen. I 5th Line tråkler jeg meg gjennom en anselig samling bevæpnede soldater. De holder tydeligvis vakt ved et større bygg på gatehjørnet. På den andre siden ligger Café on the 5th. De har noe så britisk som Fish & Chips. Fisken er adskillig ferskere enn det som var å oppdrive i Skottland i sommer. Aner jeg et hint av karri i garnityret? 

Det er nesten helt mørkt når fisken er fortært. Jeg frykter ikke mørket for her er gatebelysning. Lyset slås bare aldri på. De sparer trolig strøm i Sri Lanka. Problemet er vel at de ikke har særlig energi her i landet. Det føles litt som Libanon anno 2019 med strømkutt flere timer til dagen. Det er bare billyktene som lyser opp mørket. De er det derimot mange av. Noe behagelig lys er det ikke. Igjen tar jeg opp jakten på matvarebutikk og vann men slikt finnes visst heller ikke. Snubler i stedet over en bensinstasjon som selger litt av hvert. Kvelden er reddet.