Blodig togreise

Dagen er kommet for en av verdens mest omtalte togreiser. Reisebloggerne bruker store ord som "verdens vakreste". Når jeg først befinner meg på Sri Lanka er jeg nødt for å teste ut turen. Gjøre min egen vurdering. Uten at jeg er noen togekspert. Strekningen bør være eksepsjonell for faktum er at det er den lengste togstrekningen på Sri Lanka i tid på kortest distanse i luftlinje mellom start og slutt på linja. Estimert 6,5 time fra Ella til Kandy. Over halvtimen lenger i motsatt retning. Veldig lite effektiv bruk av tid med mindre du er insta-reiseblogger eller togentusiast. 

Britene bygget ikke jernbane på Sri Lanka med tanke på persontrafikk. Som i andre britiske kolonier bygget de jernbane for kontroll og profitt. Frakt av bygningsmateriell for å etablere boliger for embedsmenn og fabrikker. Frakt av varer. Så også her. Jernbanestrekningen som egentlig starter i Badulla mindre enn 11 km øst for Ella, til Kandy ble bygget for å frakte te. Linjen bukter og snor seg innom hver eneste minste fordums melkerampe, rettere sagt te-leveransepunkt, på strekningen. Det var ikke få i dette eviggrønne landskapet. 

Toget mitt skal gå kl. 09:23. Avtalen med Norosha er derfor frokost klokken 8, i dag som i går. Sekken er pakket. Jernbanestasjonen ligger på den andre siden av sentrum med oppoverbakke nesten hele veien. Planen er å praie en tuk tuk nede fra hovedveien. Indika, Noroshas svoger, svinger liksom tilfeldig innom verandaen min og sier han kan kjøre meg i sin tuk tuk. Avtaler standard pris 500 LKR = 16 kroner. Gidder absolutt ikke prute.

Som Ella er også jernbanestasjonen liten. De fleste som står på perrongen er vestlige sånn som meg. Nesten alle er i små grupper med egen guide. De får alt servert på et sølvfat og slipper å undre seg over noen ting som helst. Skulle bare mangle for prisen på slike guider er adskillig høyere enn den selvguidingen og egenbestillingene som jeg driver med. Jeg ser først kun en individuell ryggsekkturist utenom meg selv. Claus kikker opp på meg fra benken jeg står ved siden av. Solbrun, solbleket, viltert gyllent hår. Blå øyne. Han peker mot en singalesisk familie som kommer gående mot stasjonen, midt i jernbanesporet. 

 - Ikke mye HMS her, kommenterer han. 

 - Toget fløyter sikkert når det kommer, flirer jeg. 

Det er kun et lite døgn siden jeg selv gikk og valset i jernbanesporet mellom Ella og Badulla. Han ser nøyere på meg. 

 - Du reiser vel ikke alene? spør han undrende. 

 - Neida, jeg har Albert med meg, sier jeg og viser han Albert som sitter i en lomme på ryggsekken. - Men du reiser tydeligvis helt alene?

Det gjør han. Delvis. Han har vært og surfet på sørkysten en uke sammen med kompiser. I motsetning til dem ville han se litt mer av Sti Lanka enn kun strender, barer og bølger. Han har busset seg nordover til Horton Planes og Ella. 

 - Har truffet noen backpackere på veien, men ingen på din alder. Det er virkelig beundringsverdig og oppmuntrende å se, kommenterer han. 

Jeg brisker meg. Sier at alder er kun et tall. 

Nå må han komme seg på flyet hjem til Bern i Sveits. Skal møte kompisene på flyplassen. 

 - Skal du helt til Colombo? Undres jeg. I ett jafs? Hvor lang tid tar det?

 - Vel 10 timer, gliser han. - Håper toget er i rute. 

Toget til Kandy er foreløpig kun minutter over tiden når vi skysses ut i sporet og over til perrongen på motsatt side. Det penses inn på motsatt spor enn tiltenkt. 

På 1. klasse havner jeg sammen med en tamilsk /australsk familie på besøk i foreldrenes fedreland. Av de 3 mer eller mindre voksne barna, født i Sidney, er det yngste sønn som havner i setet ved siden av meg. Tommy. Bortenfor sitter et eldre ektepar. Tynne, skjøre og fine. Det er besteforeldrene til Tommy og de bor her på Sri Lanka. De er alle på vei til Kandy etter en rundreise for å besøke det Tommy kaller fjern slekt. Han har helt tydelig distansert seg fra egne forfedrer. Han skulle egentlig vært hjemme down-under og jobbe med studiene. Går på universitetet og har innlevering av en bachelor-oppgave snart. Han tar opp en laptop, setter på øreklokker og fjerner seg fra verden rundt seg. Han er ikke her for å glo ut vinduet på «en av verdens vakreste togstrekninger».

Toget har ikke vært i bevegelse lenge før jeg setter i et hyl. Selv Tommy hopper høyt i setet. Midt på tjukkeste leggen min sitter en stor, glinsende feit blodigle. Jeg dasker til den så den slipper taket i forfjamselsen. Begynner å bukte seg rundt på gulvet på jakt etter neste offer. Jeg trakker på den for å ta livet av den. Det blir et blodig søl på gulvet for iglen er ikke lett å ta livet av. Den har delt seg i 3 og bukter seg videre. Nå i 3 forskjellige retninger. Jeg reiser meg og bruker hele kroppsvekten for å ta livet av alle 3. Tommy stirrer fascinert på men har trukket til seg sine egne bein. Omsider er det ingen deler som rører på seg.

Det er et blodig svineri. I tillegg til blodpølen på gulvet slutter ikke blodet å sive fra bittet på leggen. Kjenner likevel ingen verdens ting. Når iglene biter seg fast tilfører de et sekret som både bedøver og er blodfortynnende. Jeg har to rene servietter til å tørke med, men det holder ikke. Tenker tilbake til rådet jeg fikk i går. Ha på gurkemeie og ikke rør.

 - Du skulle ikke tilfeldigvis ha gurkemeie? Spøker jeg med Tommy. 

Han skjønner ikke spøken for i Sidney er gurkemeie som i Norge: et krydder og ikke et legemiddel. Nå som showet er over forsvinner han inn i bachelor-oppgaven sin igjen. Jeg selv forsøker å overse min blodige legg, konsentrerer meg om utsikten over te-markene, mens jeg funderer over hvor iglen fikk tak på på meg. Jeg har vært på asfalt i hele dag. Men kanskje den kom kravlende inn fra buskvekstene rundt verandaen, på jakt etter frokost da jeg selv spiste frokost? 

Etter litt begynner det å bli uro blant Tommys familie-medlemmer. Mor og søstrer henger stadig over det gamle paret. Besteforeldrene. Så fatter mor en avgjørelse. De skal av på neste stasjon, Nanu Oya, selv om de har billetter helt til Kandy. Jeg oppfatter ikke hvorfor reiseplanen brått endres, og spør heller ikke. Tommy inviterer ikke akkurat til samtale der han synlig irritert over egen familie pakker sammen sitt elektroniske utstyr. 

Avgjørelsen fører til at jeg plutselig har bakerste del av togvognen helt for meg selv. Kjedelig å ikke ha noen å prate med men jeg kan bevege meg mye friere. Kan pakke opp ryggsekken for å grave frem bandasje-plaster som jeg setter på leggen. Såret har omsider fått en skjør skorpe. Jeg tar meg også flere beinstrekker ut i gangen. Der står dørene åpne mens landskapet og tåkedottene flagrer forbi. Milevis med teplantasjer. En og annen landsby nede i dalbunnen, stopp på hundrevis jernbanestasjoner. Alle gamle arkitektoniske klenodier. Turister ses kun på noen få av dem. Teplukkere er det også få av i de fuktige åsene, men de finnes. 

På vandringene frem og tilbake får jeg så vidt kontakt med et par britiske backpackere. To kompiser i 30-årene som jeg døper Helan og Halvan. Ikke fordi de er morsomme men på grunn av størrelse og fasong. Det veksles kun enstavelsesord, ikke navn. De har fokus innad i sin lille gruppe som nære venner ofte har på tur. Går ellers rundt med svære headset. Utilnærmelige. Så jeg har for det meste kun utsikten å konsentrere meg om. Har forstått det er alle linjens kurver som gjør strekningen så yndet blant Insta-bloggere. I kurvene kan man fotografere seg selv hengende ut av de åpne dørene med både landskap og togvogner som bakteppe. Fascinerende å se i starten, kjedelig etter 2 timer. Da er det fremdeles 4,5 timer igjen. Den siste tredjedelen av turen er ikke en gang landskapet særlig å se på. Det er for lengst slutt på fotograferingen. Nista mi er også spist opp. Norosha sendte med meg nistepakke bestående av kritthvite loff-skiver med singalesisk grønt fyll, to deilige dessertpannekakeruller med kokosfyll og noen bananer. 

Omsider ruller toget inn på Kandy stasjon. Merkelig nok helt i rute. Jeg har for lengst studert kartet og funnet ut at distansen til mitt lille hotell ikke er overkommelig til fots med tung ryggsekk. Verten har meldt at han skal sende en tuk tuk etter meg - helt gratis. Det er kaos av folk og tuk tuk’er ved stasjonstrappa. Regnet bokstavelig talt slår i mark og skumringstimen har satt inn. Til slutt er vi kun to igjen på trappa som står og myser ut i regnet. Begge soloreisende europeiske kvinner med ryggsekk. 

 - Venter på tuk tuk du også? spør jeg.

Hun andre, som presenterer seg som Heike fra i nærheten av Düsseldorf, rister på hodet så den skittenblonde hestehalen hopper. 

 - Nei, jeg står her og håper at regnet skal avta, smiler hun. - Homestay’en min er like i nærheten så jeg tenker å gå. Har likevel ikke lyst til å drukne i regnet på veien. 

Som Claus har Heike vært i sør og surfet. Hun reiser imidlertid rundt på egenhånd fra dag 1 og har veldig god tid til å se resten av øya. Totalt 5 uker. Jeg som har en ferie som allerede er i ferd med å ebbe ut, sukker drømmende.

Jeg må ringefr verten min som blir umåtelig overrasket over at toget var i rute og at jeg allerede står og venter. Tuk tuk-sjåføren her heter også Indika. I motsetning til Indika i Ella er han ekstremt pågående. Det er ikke en ting han ikke vil selge meg av turer og turistopplegg på det halvannet døgnet jeg skal være her i Kandy. Dessverre er det et kaotisk ettermiddag-rush på veien rundt innsjøen. Det blir en krevende tur med tusen nei-er og motargumentasjoner. Tålmodigheten min er tynnslitt og irritasjonen høy innen vi ankommer Kandy City View oppi den grønne åsen over byen. Et høydedrag som for det meste består av små og store hotell. 

City View? Det er en tanke overdrevent navn. Fra balkongen min ser jeg motsatt vei en mot Kandy. Utsikt over en uryddig, igjen-grodd bakhage og opp mot en skole. Det lille hotellet er noe slitt men er fargerikt, sjarmerende og velfungerende. Best av alt finnes det en pizza-restaurant i toppetasjen som reklamerer med ekte vedfyrt pizzaovn. Passer perfekt for ei som er lei av å skrangle på et tog en hel dag.