Vind i håret og ferje uten svele

Presis klokken 8 banker vertinnen på døren. Inn kommer en liten, nett bar-tralle med frokost. Her er en liten gammeldags flaske med appelsinjuice, syltetøy, toast, pain au chocolat, yoghurt, m.m. Og en stor tekanne engelsk te med en bitte liten melkemugge. Riktig sjarmerende og søtt. Når frokosten er unnagjort snører jeg på sko, hiver bagen over skulderen og kommer ut på trappa akkurat i det Jim runder hekken. Han og jeg tar runden rundt Ullapool for å plukke opp resten av gjengen, men også en ny passasjer som skal følge oss på resten av turen. Tyske Felicity. Hun har hatt en dags pause i Ullapool etter å ha fulgt en av Rabbie's andre turer i øyriket. Felicity er soloreisende og ytterst sosial. Vi oppdager raskt at hun er en pedagog, botaniker og hobbyfotograf med øye for detaljer. Vi vil komme til å få detaljert kunnskap om både det ene og det andre som vi ikke visste vi trengte igjennom hele fortsettelsen av turen. Hun og jeg starter med en tur langs kaisiden mens vi venter på Caledonian MacBrayne som ferja over til Stornoway på Lewis heter. Jeg får vite navnene på alle sjøfuglene som hagler innom. Ikke bare på engelsk, men også tysk og latinsk. Det er så langt utenfor mitt kompetanseområde det er mulig å komme så jeg blir svar skyldig når hun spør hva de heter på norsk. Jeg klarer en: måke!

Vel ombord finner de fleste av oss soldekket som vi vandrer litt til og fra. La gå at det er 85% overskyet. Vi blir sittende i le for vinden og temperaturen er mild. De 15%'ene sol som treffer meg midt i ansiktet gjør underverker. Jeg nyter varmen, fin musikk på øret, utsikt over forbausede rolig sjø og kaffe i pappbeger. Svele har de skuffende nok ikke på denne ferja. Det tar nærmere tre timer før vi øyner land på den andre siden. Alle løper til rekka for å ta Stornoway i øyensyn der den lille byen med ca. 7000 innbyggere bretter seg ut innenfor og på begge sider av den store havna. Hovedstaden på Ytre Hebridene. 

Stornoway ble grunnlagt av norske vikinger på 800-tallet. Nordmenn og færøyinger i gruppen har lest seg noenlunde opp før turen. Det har ikke vår guide, Jim. Alt på denne vår andre dag får jeg mistanke om at hans mangfoldige historiekunnskap starter etter at vikingene dro hjem. Han kan alle feider mellom skotter og den engelske kolonimakten på rams men det var fra midten av 1300-tallet. Etter at Danmark hadde lagt under seg et Norge som var så mye større enn det Norge vi har i dag. Kong Christian den 1. orket ikke krangling med skottene. Han hadde sikkert andre ting å prioritere. Enden på norske Hebridene ble at danskekongen proklamerte noe sånt som:

- Skottland, jeg forærer dere herved heile skiten. Gratis. Slutt å plag meg.

Så enkelt er det å gi fra seg andres eiendom. Ærlig talt så hadde nordmennene også gått litt trette av disse masete skottene nesten 100 år tidligere. Rett skal være rett. De hadde måttet føre det som i dag kalles en "særdeles aggresiv utenrikspolitikk" i flere århundrer, men i år 1255 kom Magnus Lagabøte på noe lurt. Han fikk i stand en leieavtale av øyene. Vikingene trakk seg ut, men skottene måtte betale en klekkelig årlig sum for å benytte annen manns eiendom. Den pengestrømmen gjorde altså kong Christian slutt på, Norge gikk inn i 400-års natten og kom seg ikke ovenpå før oljepengene begynte å strømme inn. 

Jim forklarer betydningen av stedsnavnet Stornoway mens han kjører oss i land. En vei der det stormer mye. Nordmenn og færøying utveksler blikk. Færøyingen mumler lavmælt i skjegget at det der er jo bare tull, men ingen av oss sier noe høyt. Vi er jo tross alt tagale vestlendinger, det er kun dag nr. 2 på turen. Vi vil ikke risikere å bli hivd av bussen. Alle andre nikker forståelsesfullt til Jims forklarig men han parkerer ved busstasjonen. Vi er innvilget en time fritid til lunsj i storbyen med 4800 innbyggere. Han ramser opp gode spisesteder og de vi absolutt må unngå hvis vi har livet kjært. Alle er sultne og løper hver sin vei mens Felicity og jeg blir liggende litt bakpå. Hun vedgår at hun er drittlei skotsk mat etter halvannen uke i landet. Jeg innrømmer at jeg er drittlei etter kun to og et halvt døgn. Vi skravler og ler, går fra sted til sted og leser menyer. Stopper ikke før vi når The Golden Dragon. Kina-restaurant. Enes om at kinamat smaker vel likt verden over og minner ikke det spor om skotsk mat. Valget er tatt. Mat og service er over all forventning. Når vi møtes på på busstasjonen etterpå diskuteres det dårlig mat. Kun jeg og Felicity stråler fornøyd. 

- The Golden Dragon? ler Andy fra Hong Kong. Hva spiste dere der? 

- Jeg spiste Singapore Rice. Sykt godt, svarer jeg

- Men det er ingenting som heter Singapore Rice, informerer Andy og himler med sine skeive, unge, mørke øyner. - Dessuten var det et av stedene vi ikke burde gå.

Felicity og jeg bryter ut i latter. Hvem kan huske på sånt? Vi er begge enige om at det er det beste og billigste måltidet vi har hatt i Skottland. Syke blir vi heller ikke. 

Vi drar på road trip til nordre Lewis denne ettermiddagen. Fiskerlandsbyen Port of Ness nordøst på vår øy, Lewis & Harris, blir første stopp. Vi stormer ut av bussen med vind i håret og legger ut på fotosafari. Mørke klipper som gjemmer på små strender hvor båter er dratt opp i ly for bølgene. Blomster i hager og veikanter. Derfra går turen det lille stykket til øyas nordligste punkt. Butt of Lewis og det store fyrtårnet som ligger der. Ut fra programmet trodde jeg at vi skulle vandre det lille stykket. Det går en fin og godt merket sti dit fra Port of Ness. Det er kortere å gå dit enn å kjøre, observerer jeg på kartet. Nevner det for Jim som førstemann tilbake til bussen. 

- Oftest gjør vi det, svarer han mens han legger til et diskre nikk mot bakre del av bussen. 

Plassene til de amerikanske jentene. Den ene er fyldig, de to andre særdeles overvektige. Jeg skjønner. Det tar vinter og votter for dem bare å komme seg inn og ut av bussen. Å gå til Butt of Lewis ville nok tatt resten av turen. 

- To av dem klarte ikke den lille biten ned til lakseelven i går, legger han til. 

På Butt of Lewis får vi enda mer vind i håret. De hvite bølgene slår hardt mot de gamle vulkanske klippene under oss. Fyrtårnet er høyt og utmerker seg ved å være det eneste i rød murstein. Alle andre fyrtårn i Skottland er pirende hvite. 

Herfra drar vi innom den lille steinkirken Teampall Mholouaidh i Eoropie. Eller overstatt til engelsk fra skotsk-gælisk: St. Moluag's Church. I det samme jeg ser kirken ute på et jorde går tankene tilbake til Hvalseyjarfjardar Kirkja ved Qaqortup-fjorden på Sør-Grønland. De ligner på hverandre. Bortsett fra at St. Moluag's har fått nytt tak og fremdeles er i bruk. Innlagt strøm har den imidlertid ikke. Kirken på Grønland ble bygget tidlig på 1300-tallet. St. Moluag's har de ikke klart å tidfeste nøyaktig. Den ble bygget en gang mellom 1100 og 1500, et sprang på hele 400 år. Jeg tenker i mitt stille sinn at her er det noen religiøse vikinger som har vært på ferde. Det som vites om St. Moluag's Church er at den var pilgrimskirke som syke eller uføre valfartet til for å få helbredelse. Fra et lite påbygg kunne spedalske ha fritt innsyn til alteret og delta på gudstjenester uten å være i nærheten av andre kirkegjengere.

Religiøse vikinger er et ukjent begrep for mine medreisene amerikanere, kinesere og skotter. De forholder seg til TV-serien "Vikings" som om serien forteller den fulle og hele sannhet om vikingene. Vikingene var kun terrorister, plyndrere og voldtektsmenn. Basta. Jeg blir betraktet med stor skepsis når jeg påstår at vikingene var ytterst troende og på jakt etter land for å kunne bosette seg. Nevner  Grønland og Vinland som eksempler. 

Siste stopp på den nordlige rundturen er Baile an Truiseil. En massiv bauta som markerer striden mellom de skotske klanhødvdingene, Macaulays og Morrison, som kivet om den største makten på Lewis. 

Vi skal bo på denne såkalte "stormende veien" Stornoway i to netter. Som i Ullapool kjører Jim oss til de forskjellige innkvarteringsstedene. Denne gangen er det den norsk /færøyiske familien som havner langt utenfor sentrum, men de sier de har bestilt overnattingsstedene selv. Siden i går har vi avdekket flere ulikheter i bestillingene. Andy har bestilt fullt opplegg i websiden til Rabbie's. Det har også den norsk /færøyske familien men de bestilte kun tur uten overnatting. Jeg hadde aldri hørt om Rabbie's men bestilte samme "pakke" som Andy gjennom Get Your Guide. Felicity hadde gjort det samme men ringt dem for å kutte 1. dag i programmet siden hun allerede befant seg i Ullapool. De tre amerikanske jentene ser på oss med trillrunde øyner. 

- Bestilt på websider? Men der er jo kjempe-risikabelt! Hvordan har dere fått til det? spør Joyce.

- Ja, og hva med betalingen? Undres Jessica.

Samtlige bosatt i Europa + Hong Kong stirrer like forundret tilbake.

- Men hvordan bestilte dere turen da? spør Andy.

- Gjennom reisebyrå, selvfølgelig, sukker det tre i kor. - Hvordan ellers?

Akkurat som det er vi andre som ikke er helt up to date. Vi er imidlertid ytterst høflige og samtalen ebber ut. Noen dager senere blir imidlertid Jim vennskapelig konfrontert med at turen ikke stemmer med oppsettet amerikanerne har bestilt. Det viser seg at turen som amerikanerne bestilte gjennom sitt reisebyrå er en tur Rabbie’es endret på i 2019.

Jeg får tildelt hyggelige B&B Twenty Seven for de to neste nettene. Margot tar imot meg i døren og viser meg rom med stort bad i 2. etasje. Hun bor i samme huset og leer ut flere rom. Her i storbyen får jeg også kun nøkkel til egen dør. Alle andre dører står åpne døgnet rundt. Her på Hebridene låses hverken hus eller biler og kan sammenlignes med Oman i så måte. På rommet er det slått whisky i to små glass. Vertinnen trodde jeg var to. Selv om jeg ikke er begeistret for whisky så er det absolutt en  fordel å være soloreisende. 

Twenty Steven ligger like ved sjøen. Ut på kvelden tar jeg en tur langs sjøen og inn til sentrumskjernen som ligger kun 10 minutter unna. Vandrer langs fiskebåthavnen, opp og ned gater, studerer kirker og religiøse samfunn i hopetall, arkitektur, folk og sauer, før jeg vender nesen hjemover igjen. På veien er jeg innom Tesco og kjøper litt kveldsmat.