Sørover Harris og kyster uten lakseskatt

Jeg sjekker ut hos Margot på Twenty Seven etter en mega-søt vaffelfrokost. Første stopp etter oppsamling av gjengen er på Tesco'en i Stornoway. Jim gjør det klinkende klart at i dag er det ikke store utsikter for å få tak i mat i dette øyriket bestående av stein, myr, torv og strender. Her får alle ansvar for å kjøpe mat til eget forbruk så det rekker en stund.

Flere av oss har hatt en forventning om at her ute i havgapet ville det være enkelt å få kjøpt seg gode fiskemåltider. Det vi opplever er at det ikke finnes fersk fisk å få tak i. I alle fall ikke på vår ferd. I følge Jim er fisket blitt forringet av spanske fabrikktrålere gjennom tiår, noe som også ødela annet liv på havbunnen. Det er stoppet, men havbunnen trenger tid til å heles. 

- Nå er det norske fiskeoppdrettere som ødelegger bestanden, er Jims mening.  

- Norske selskaper anlegger store oppdragsanlegg utenfor hele kysten av Hebridene og kommer med lasteskip for å tømme mærene og bringer fisken til Norge. Oppdrettsfisk rømmer i store mengder og forkvakler villaksbestanden. Graden av forurensning i fjordene (loch'ene) har økt i takt med antall oppdrettsanlegg. Avfall som død fisk, fiskefor og kjemikalier som brukes til rengjøring, havner rett i sjøen, fortsetter han. 

Kinesiske og amerikanske øyner stirrer anklagende på oss nordmenn i bussen. Vi blir sittende som tause syndebukker uten å ta til motmæle. Dette er langt fra mitt fagområde. Tyske Felicity som sitter overfor meg i bussen, gjør en håndbevegelse som tyder på at hun tar alt som kommer fra Jim med en klype salt. Ikke alt er like pedagogisk riktig. Nærmere undersøkelser viser at Jim har rett. I Skottland finnes det ikke konsesjoner for å opprette fiskeoppdrettsanlegg. Den skotske kysten er omtrent "fritt vilt". Den med mest penger går av med seieren. I dette tilfellet store norske oppdrettsfirma som har kjøpt opp alle lakseoppdrett unntatt et på Hebridene (artikkel fra 2019 så forholdet kan ha endret seg). I tillegg har de anlagt nye større anlegg, uten at det betyr særlig skotske arbeidsplasser. Laksen blir foredlet et annet sted i verden. I de siste 8 årene har det vært høylytte protester både på Hebridene og i Skottland for øvrig, uten at det er blitt formidlet i særlig grad i norske nyheter. Dette er ikke noe som bare skjer i Skottland, men også på Færøyene og Irland, og så langt unna norskekysten som Canada og Chile. Her er det trolig ingen lakseskatt heller, tipper jeg? "Hurra for 17. mai og Norge" sang Prima Vera på 70-tallet en gang.

Ferden går strake veien sørøstover. Harris er mer kupert (skottene kaller det fjell) enn på Lewis i nord. Vi skal ikke opp på noen fjell, men forbi Luskentyre kirkegård og ut på Luskentyre Sands. Det er en nydelig, stor, hvit sandstrand som runder en hel odde. Vi blir sluppet fri for å løpe rundt, men dessverre strekker ikke tiden vi er gitt til annet enn en kort tur. Jeg kunne fint ha satt opp telt og blitt noen dager, men da måtte jeg hatt egen bil og ikke dratt med Rabbie's. Som plaster på såret, stopper Jim på et utsiktspunkt ved Seilebost på den andre siden av sundet. Her har vi utsikt over både Luskentyre og Horgabost Beach. Lys, lys sand. Tindrende klar sjø i alle sjatteringer av blått og grønt. Solen har tittet frem. Sammen med skyene som farer over himmelen dannes et fargeflimmer over landskapet. Jeg har skrellet av meg et lag klær og står i min tynneste ullundertrøye. 

Nesten helt på sør/øst-spissen av Harris ligger den bitte lille bygden Rodel og kirken St. Clement's Church fra 1500-tallet. Den ble bygget av den ene rivaliserende klanen på Hebridene, MacLeods of Harris, for å tekkes paven, Clement den 1. Klansjefen hadde ikke bare paven i tankene da han bygde kirken. Han bygde kirken som sitt permanente hvilested. Et sted der etterkommerne kunne komme og minnes sin store stamfar herfra til evigheten. Akkurat som faraoene tenkte i Egypt da de bygget pyramidene. MacLeods hadde trolig ikke tilgang på like mye gratis arbeidskraft som faraoene, derfor kun en liten kirke. Kirken har brent og rast sammen siden den gang. MacLeods likte nok ikke at ruinene ble brukt som fjøs på 1800-tallet, frem til den ble restaurert i 1873.  

Etter å ha rundet sørlige Harris er det tid for lunsj ute i det fri. Niste fra Tesco pakkes opp ved 3 værbitte piknik-bord på et høydedrag. Herfra har vi god utsikt over Minch som er havstykket som skiller Ytre Hebridene fra Indre Hebridene. Vi er på vei til Tarbert for å ta ferja over til Uig på Isle of Skye. 

I lille Tarbert blir vi gående å trø i nesten to timer. Her er det en stor ferjekai og ellers kun to små gatestubber som går i ring. Iskremkiosken som Jim har skrytt seg halvt ihjel av har gått tom for is. Harris Tweed som de fleste av oss har forstått er produksjonslokale og utsalg for det verdenskjente vevde ullstoffet, er ikke annet enn et suvenirutsalg. Finner ut at Harris Tweed blir produsert hjemme hos veverne. Mor og datter i den norsk /færøyske familien finner i det minste hver sin fjonge veske. De kommer vandrende mot meg etter at jeg har satt meg ned med en coffee-to-go på en av parkbenkene i den bitte lille parken. Sitter med utsikt til oppstillingsplassen for ferjebilene, men sola varmer i ansiktet. Den har tittet frem igjen etter den heller rufsete lunsjpausen. 

- De ser ut til å selge god lunsj på hotellet her, sier Kari.

- Yup. Jeg gikk også på en veldig koselig kafé med både varme retter, salater og deilige kaker, tilføyer jeg.

- Og Jim som sa det bare var iskrem og Harris Tweed å få kjøpt her, sukker datteren. - Tror ikke han er helt oppdatert. Her kunne vi jo hatt en mye hyggeligere og lengre lunsj enn i blåsten hvor vi satt. 

- Yup, svarer jeg og tømmer ut siste rest av kaffen. 

Kaffen er sur, men mannen i campingvogna på kaien som solgte den var ytterst blid og hyggelig. Han ble ekstra pratsom og interessert da han hørte jeg er fra Norge. I motsetning til Jim bedyret han at her ute på øyene er det mye norsk blod i årene på folk. Han forteller meg at de blondeste kvinnene på øya blir kalt selkvinner i gamle dager. Legenden sier at de var havmennesker. Jeg minnes en lignende legende hørt i Narsaq på Grønland. 

Overfarten til Uig tar vel halvannen time. Også her er det et soldekk som solen stundevis titter innom. Noen står og speider etter hval mens jeg sitter med nesen i en bok. Det blir hoiing når noen tror de har sett en delfin. Andre påstår det ikke kan være riktig for delfiner opptrer vel i flokk, eller? Jeg blar over til neste side. 

Fra Uig på Isle of Skye skrår vi over til øyas østkant. Her ligger Portree, øyas maleriske hovedstad med sine 2300 innbyggere. Vi skal overnatte i to netter for å gjøre oss kjent med Skye. For første gang får jeg et hotellrom midt i sentrum, ikke noe utkant B&B. Hotellrom er absolutt ingen oppgradering. Caledonian Hotel er gammelt og slitt. Det brune vegg-til-vegg-teppene vil jeg ikke trø på uten sko. Inn gjennom vinduet siver en eim av gammel frityrolje. Men betjeningen er hyggelig og frokosten grei. På min kveldstur gjennom et regnfullt Portree observerer jeg lange køer utenfor hvert eneste spisested. Her er like mange turister som på Karl Johan. Kommer meg innenfor døren i en pizza-restaurant men der deler de ikke ut bord til single personer. Svipper innom Coop på hjørnet til hotellet. Der er det så godt som tomme hyller. Finner en enslig wraps lengst inne i kjøledisken. La gå at den gikk ut på dato i går. Mat må man ha. De har dessuten halvflasker vin til å skylle ned gamle. klissete wraps med. Det går utrolig bra. Desserten blir kaffe og shortbread, spandert av hotellet.