Sommerregn i Varberg

Varbergs "Rum vid Havet". Fengselet er bygget bakerst 

Hav og strender roper ofte på meg. Årsaken kan være flere tiår med adresse i Sandnes og Stavanger-traktene med de ville, fagre Jærstrendene lett tilgjengelig. Det blir liksom ikke samme susen over Oslofjorden. Etter å ha brukt dager av ferien hjemme til må-ting som det ikke blir tid til i en travel arbeids-hverdag, bestemmer jeg at Sluttinnspurten av ferien skal være nettopp hav og strender. Siden jeg også er besatt av å oppleve fremmede steder men i overkommelig avstand fra Oslo, lander valget på Varberg i Sverige. Den lille byen ligger på Hallandskysten som reklamerer flittig for sitt sydlandske sommermiljø med mulighet for å dyppe tærne i Kattegat. Ikke verdens største hav. Pytten med vann går nok neppe under betegnelsen "hav". La gå. Varberg påstås å være badeby nr. 1 på hele den svenske vestkysten og har vært offisiell badeby og kursted siden starten av 1800-tallet. Mens det striregner i Oslo-gatene femte uken på rad, pakker jeg optimistisk en bag med badetøy, badehåndkle, t-skjorter og en nesten ubrukt sommerkjole. Sjekker Yr igjen neste morgen. Slenger oppi ulltrøye, Bestos hjemmestrikkede ullsokker i optimistiske farger, fleece, regntøy og allværsjakke. Ankommer toget på Oslo S med tung bag. 

Halve vitsen med denne reisen er å reise grønt. Bokstavelig talt står et grønt Vy-tog på spor 16 og venter med "Gøteborg" i pannen. Det blir tumulter ombord når personalet bestemmer seg å lage moro. Numrene på vognene byttes kun minutter før avgang. Samtlige med fast plass må bytte vogn. Setet mitt er opptatt når jeg kommer. 

- Men det var vogn nr. 5 da jeg gikk på, sier dama som sitter der plugger i ørene. Hoderystende og uforstående.

- Men nå er det nummer 9, informerer jeg. 

Jeg rikker meg ikke fra plassen før toget ankommer Göteborg Centralstation 3 1/5 time senere. Her skulle jeg bytte tog til Varberg men også i Sverige brukes sommeren på vedlikehold av jernbanenettet. Det blir buss for tog til Mölndal og så tog derfra. Det er ikke bare jernbanenettet som trenger vedlikehold. Klokka tikker og går. Öresundståg'et rikker seg ikke av flekken. Dørene nekter å lukke seg. Lenge etter tiden for avgang og etter mange lukkeforsøk spraker det i høyttaleranlegget. Vi blir bedt om å ta neste tog. Det går fra spor 3. Ved spor 3 blir halvparten av passasjerene avvist fordi de har tenkt seg mye lenger sør enn det dette toget går. Forvirringen er til å ta og føle på. Heldige meg får bekreftet at toget går til Varberg. Det er bare å putte musikk i ørene og slappe av etter å ha kapret et klapp-sete i vognen for sykler og barnevogner. 

Det er langt på ettermiddagen når Varberg popper opp i displayet som neste stasjon. Fra stasjonen setter jeg kompasset på Varberg Festning. Nei, jeg har ikke tenkt meg på sightseeing riktig ennå. Mitt valg av hjem for de 3 neste døgnene er en smule sært. Fästningens Rum ved Havet ligger trygt innenfor festningsmurene. Jeg får tildelt celle nummer 11 i det gamle Kronohäktet. Jeg blir sågar tildelt egen nøkkel til min enecelle. Akkurat det tror jeg ikke var vanlig før i tiden. Tusler deretter mot det gule murbygget nedenfor selve festningen. Finner mitt isolat. Et lite, spartansk rom med et smalt vindu langt oppe på veggen. Med gitter som seg hør og bør i et fengsel. Sengen er smal men med rene friskduftende sengklær. Jeg har det jeg trenger for her er ladepunkt for mobilen, wifi og bøttedo i hjørnet. Do? Ved nærmere undersøkelse er det visst bare en søppelbøtte med lokk. 

Festningen ble ferdigstilt i år 1300 og nøyaktig like lenge har eksistert fangehull innenfor murene. Dette var dansk område på den tiden, ergo var festningens formål å forsvare dansker mot svensker. Som vi vet overtok svenskene Halland på et eller annet tidspunkt. På midten av 1800-tallet var det ikke behov for festningens egentlige funksjon lenger, og svenskene endret bruken til kun fengselsdrift. Bygget jeg bor i ble satt opp omtrent samtidig for å kunne isolere de verste fangene. Som meg. Bare i løpet av siste halvdel av 1800-tallet var det ca. 500 fanger innom Kronohäktet i Varberg. Her er det mye elendig historie i veggene. Sikkert også på celle nummer 11. 

Jeg sitter ikke inne lenge. Her er nemlig hverken vått eller tørt, vann eller brød. Rusler ut festningens ytterste port, labber over en liten sandstrand og stopper opp for å beundre det eventyrlig vakre Kallbadhuset. Bygget i tre med mauriske tårnkupler, stående på et fundament av stolper uti sjøen. Der har der stått siden 1903, som en erstatning for et svært likt badehus som ble til pinneved under en kraftig storm julen året før. Det forrige var også en kopi. Av Varbergs første badehus som eksisterte mellom 1866 - 1884 og som også endte som opptenningsved. 

Kallbadhuset

På landsiden ligger koselige Rolands Kök & Bar. De har akkurat det jeg er på jakt etter. Mat. Får servert en tallerken deilig fish & chips og et glass hvitvin. Fisken er så fersk og saftig at den deler seg opp i skiver helt av seg selv. Tusen ganger bedre enn hva jeg klarte å oppspore i Skottland der jeg trodde de hadde god greie på fish & chips. Til tross for godt overskyet himmel er det fullt mulig å sitte utendørs i le for vinden. Etter deilig mat stikker jeg opp i Varberg sentrum for å se meg om. Må også handle litt mat til fengselskjøkkenet i andre etasje. Senere tar jeg en sving via den lange moloen før det er sengetid. Slukker lyset men blir svært utrygg. Utenfor mitt lille vindu er det rødgule flammer som slikker opp over veggene. Flammer som hopper opp og ned. Jeg har ikke nerver til å ligge å se på flammesirkuset utenfor. Hiver på meg en genser, trakker oppi skoene og låser meg ut for å ta en risikovurdering. Utelysene på de gamle murbyggene er tent etter mørkets frembrudd. De har form som fakler og lyset fra de elektriske pærene "blafrer". Det er grunnen til hvorfor brannalarmen ikke har gått. Sovner som en stein og sover trolig bedre enn straffangene før meg.

Luksus-backpacker som jeg er, har jeg bestilt frokost i langhuset ved siden av for de tre morgenene jeg er her. Ikke så stort utvalg men langt mer enn vann og brød. Alt er ferskt og deilig. Hjemmebakte varme rundstykker, god skinke, hardkokte egg med dill og aioli. God kaffe. En frisk blomsterkvast på bordet. Her er godt å sitte alene i fellesskap med andre. Gjennom klissvåte vindusruter skimter jeg festningen. 

Våtere badeby enn forventet

Yup. Det høljeregner og de som spår været har lover høljeregn absolutt hele dagen. Allerede da jeg åpnet fengselets ytterdør bestemte jeg meg for å utsette kystvandringen jeg hadde planlagt for dagen. Den med badetøy og kaffe i sekken. Så hva gjør man egentlig i en svensk badeby når været er som en dårlig oktoberdag?  Google responderer dårlig på søk som museum og kunst i Varberg. I stedet får jeg opp tips om at det finnes en UNESCO-bevaringsverdig, gammel radiostasjon på Grimeton øst for Varberg. Bestemmer meg for å dra dit uten noen som helst interesse i retning radio. Interessen går mer i retning trådløs kommunikasjon for ei som jobber i datasenterindustrien. Radiobølger var forløperen til det vi holder på med i dag. Yup. Jeg er allerede i jobbmodus selv om ferien ikke er over. Den som laster ned Hallandstrafikens app og sikter seg inn på Varberg busstasjon er meg.

Langbølgeantennene

Inkludert i bussbilletten er en sprudlende kvinnelig bussjåfør og en tur ut på landet. Busstoppet ligger like ved radiostasjonen og det er ingen tvil om at jeg har kommet riktig. 6 slanke, 127 meter høye langbølgeantenner står på rekke og rad utover irrgrønne, klissvåte jorder. Tankene går straks til kringkastingsanlegget som ble bygget på Kvitsøy i 1981 /82. Det var mellom- og kortbølgesendere for kommunikasjon med /mellom skip og for å kringkaste NRK's utenrikssendinger. Langbølgesenderne på Grimeton ble bygget i 1920 som en av totalt ni globale radiostasjoner for å opprette trådløs kontakt verden over. Trådløse telegram var en revolusjon. Grimeton Radiostasjon er den eneste gjenværende av de ni stasjonene. Den er derfor historisk bevaringsverdig og lokalene blir i dag brukt som museum. I tillegg blir radiostasjonen vedlikeholdt i beredskapsøyemed om dagens kommunikasjonsteknologi skulle svikte. 

Radiostasjonens vakre hovedbygg

Museet er lite men tankevekkende. Jeg har kun en time til rådighet før bussen kommer tilbake i motsatt retning. Det holder akkurat til å få studert gamle utgaver av mobiltelefoner, aggregat og reléer, sikringer, sendere, tavler og annet utstyr. Det rekker til at jeg får tyvlånt historisk info fra en guide som har omvisning med en pensjonistgruppe som har tatt lørdagen her. Det er også tid nok til å bli fornærmet av en eldre herre som insinuerer at dette her er for komplekst for meg (og trolig andre av samme kjønn) til å skjønne noe av. Han rister på hodet og lunter tilbake til pensjonistgruppen når jeg begynner å legge ut om generatorer, UPS'er, fiber, cooling, kabling, reléer og annet småsnacks på min jobb. Jeg blir rent imponert selv av alt jeg kan. 

Det er samme sprudlende bussjåfør som plukker meg opp på tilbakeveien. Hun vil vite hvordan jeg har hatt det. Det vil også et vått backpacker-par fra Østerrike. Bussjåføren har trolig plukket dem opp for å redde dem fra den sikre drukningsdød under vår Herres høytrykksspyling av Halland.  

Kunst i Engelska Parken. "Stilla rörelse" av Maria Miesenberger (2012)

Jeg subber meg gjennom trehusbebyggelsen i Varberg sentrum. Det er et stort marked på torget denne lørdagen. Bestemmer meg for lunsj på Kassett. Originalt navn, tenker jeg, men møtes av stabler av musikkkassetter i inngangspartiet. Deilig å få vrengt av seg regntøy og spise i koselige lokaler. 

Lavt skydekke og dårlig sikt fra festningsvollene

Hva annet er det å finne på? Jeg tusler tilbake til havet. Inspiserer vollene rundt festningen, tar en vaffel over en god bok på sommerkaféen, og går deretter inn og ut av smågater i havneområdet. Det har sluttet å regne. Temperaturen har en antydning av sommer. Når jeg treffer på nyåpnede Bar Glou Glou setter jeg meg ned på en fargerik fillerye på en benk utenfor. Bestiller en cocktail basert på naturlige råstoff - noe som servitøren sier er deres varemerke. Er spent på om jeg rekker å helle den i meg før neste regnskyll. Regnet kommer ikke. Så keg bestiller mat i stedet for å gå. Maten er selvfølgelig også basert på naturlige råvarer. 

Gode skuespillere skaper action på festningen

Søndag er tid for indrefileten av festningen. Jeg tar en runde på Hallands Kulturhistorika Museum og deretter en dramatisert rundtur over det meste av festningen, i hælene på skuespillere. Rekker det så vidt før jeg får besøk på cele nummer 11. Datteren min og hennes samboer er på vei hjem fra sin europeiske road trip, og nå passer det med lunsj med mamma i Varberg. Etter en kort guidet rundtur med meg som guide) ender vi opp ved en foodtruck overfor havna. Ekte libanesisk mat, laget og servert av far og sønn fra Sidon i Sør-Libanon. I Sidon ligger det en sjøfestning grunnlagt av Sigurd Jorsalfar. Sønnen i foodtruck'en er imidlertid på vei et helt annet sted. Han skal til Harstad og utføre sin legegjerning på nordmenn. I sommerferien hjelper han far. 

Vakkert langs kyststien

Etter lunsjbesøk koker jeg kaffe på fengselskjøkkenet og pakker dagstursekk med termos og godteri. Legger i vei sørover langs Kattegat-kysten. Underveis forsvinner skyene. Solen blir varm. Klesplagg kastes og jeg går i t-skjorte og svetter. Angrer at jeg ikke tok med badetøy. Det ligger på bunnen av bagen på celle nummer 11. Turen er fin, og jeg legger inn ekstra krumspring rundt Subbe fyr og Albert og Frida. Albert og Frida? Det er to artige røde vanntårn. Minner om røde mummihus. 

Subbe fyr

Lilla Apelviken med Varbergs Kusthotell

Tilbake i Varberg trekkes jeg mot et glass hvitvin i kveldssol. På hooken der ferjeterminalen lå den gang det gikk ferje til Danmark fra Varberg. Da terminalbygget ble revet dukket det opp et nydelig bygg fra 1920 som hadde ligget gjemt i terminalbygget. Det gamle lille bygget er det eneste som er beholdt. Inneholder en artig butikk i den ene enden og kafé /bar i den andre. Hooken er et kult område med beplantning i kasser, sittegrupper, grillplasser, gatesjakk og annet, til allmenn benyttelse. Dette i påvente av at kommunen bestemmer seg for hva det unike området egentlig skal bestå av og brukes til i fremtiden. 

På "hooken"

Tilbake i fengselet finner jeg frem libanesisk brød og hummus til kveldsmat. Det er slikt man får gratis når man har vært i Sidon. Natten er rolig uten vandring ut for å slukke imaginære branner. Neste dag er det lang, deilig frokost før jeg sjekker ut fra cella, finner mitt Öresundståg og tar fatt på turen hjem. Denne gang med grønn, illeluktende Vy-buss fra Gøteborg.