Skye trill rundt

Det regner bøtter og spann der jeg snirkler meg mellom søppelspann og containere, parkerte biler til Caledonian Hotel og varetransporter til Coop. De to har nemlig delt uvakker bakgård. Med hetta på regnjakken langt nedi øynene strener jeg bortover Wentworth Street, som helt sikkert heter noe helt annet på skotsk /gælisk. Er på vei til bussholdeplassen der Jim skal plukke oss opp. Ser nesten ingenting under høytrykksspylingen til vår herre, men andre ser meg. 

- Go morgon. Mi e på jakt itte go kaffi. Veit du om ein plass? 

Det er Miranda, datteren i den norsk /færøyske familien. Sunnmøringen som har fått fjonge kaffevaner etter tre år på skole i Stavanger. Bak henne står far og bror. Samtlige ser ut til å trenge kaffe. Jeg hugger inn bremsene. Tenker at en latte hadde jaggu vært godt og om jeg ikke så en kaffebar nede i sidegaten som jeg nettopp passerte? Vi finner gata og Cafè Birch, Der er det stinn brakke denne særdeles mørke morgenen. Alle gjestene er passelig halvblaute. Våt dogg renner nedover vinduene. Det er umulig å se ut. Det er kun Miranda og jeg handler kaffe. De to andre venter utenfor.

Vi treffer våre amerikanske venner ved bussholdeplassen. De er om mulig enda mer sosiale i dag enn tidligere. Det er første gang på turen at de har turt å sove. 

- Har dere vært uheldige med rommene? Dårlige senger? Bråk? Spør jeg. 

- Nei, det er fordi vi har følt oss utrygge, sier Elisabeth.

- ???

- Ja, for ingen låser dørene. Her kan jo voldtektsmenn, kidnappere og mordere spasere rett inn i husene.  

Simun klør seg stille i skjegget. Vi andre er for paffe til å svare. Og der kommer Jim i vår hvite lille buss. En buss han aldri gidder låse på Hebridene.

Brudesløret på Isle of Skye

Jim er som vanlig i strålende humør. Surt vær biter ikke på han. Antrekket er som hver eneste dag ellers. Kortermet pikètrøye og shorts. Han går trolig slik 365 dager i året. Han proklamerer at vi skal ut og se på en foss. Halve gruppen jubler entusiastisk. Den andre halvdelen tenker som så: har vi virkelig betalt for å se en foss? Det er en liten sildrebekk som renner ut i Loch Leathan som gjør noen små saltoer før den rolig fortsetter sin ferd. Saltoene kalles Brudeslørfossen. Jeg har sett større og flottere brudeslør, men det er fint her. Landskapet begynner nesten å bli høstlig. Når vi retter blikket nordover, ser vi the Old Man of Storr. En snodig oppreist steinformasjon av basalt. Det er mange lignende basaltsteiner som danner et pussig fjellandskap. Navnet på fjellkjeden er Trotternish. Landskapet på Isle of Skye minner meg mer om Færøyene enn det Lewis og Harris gjorde. Her er det grønt og disse snodige steinstøttene hvor all opprinnelig omkringliggende sandstein er erodert bort av tidens tann, har de også på Færøyene. 

The Old Man of Storr ses som en spiss til høyre

Vi fortsetter ferden nordover langs østkysten av Skye, men har hyppige stopp. Først for å beundre Old Man of Storr fra motsatt side. Fra Rigg View Point. På det tidspunktet har vi passert en megafull parkeringsplass i enden av stien opp til den gamle mannen Storr. Selvfølgelig er det bygget et Visitor Center der slik at du slipper å gå gratis på stien. Det er flere folk og mer trengsel enn på Preikestolen en vakker søndag i juli. Fra Rigg beundres utsikten utover den bratte klippen. Her ligger det et fiskeoppdrettsanlegg, uvisst hvilken nasjonalitet. Trolig norskeid. Herfra er veien kort til neste utsiktspunkt som kalles Kilt Rock and Mealt Falls, like ved Loch Mealt. Jeg ser ingenting som ligner hverken kilt eller foss, men herfra er det enda brattere ned til havet. Røsslyngen står i blomst her sør, solen har vunnet kampen mot skydekket en stakket stund og alt er bare nydelig. 

Kilt Rock

Jim tar av hovedveien og svinger innover på øya. Veien smalner til dårlig Vestlands-standard som inkluderer hull og svinger hit og dit, samt bobiler som sperrer ferdsel for andre. Ikke det at hovedveiene på Isle of Skye er noe å skryte av. Vi kan si de har en bedre Vestlands-standard: fremdeles smal og alt for mange bobiler, men rettere og heilere så det går an å komme forbi på møteplassene. Når jeg sier Vestlandet er ikke veiene på Jæren regnet med. Det har blitt kommentert at veiene på Lewis og Harries er bedre enn på Sky. Jim sier at bevilgning av penger til utbedring av veier bestemmes på nasjonalt nivå i London og at ingen helt skjønner hva som ligger til grunn for fordelingen. Vi putler oss oppover i det grønne landskapet til vi når en stor parkeringsplass med utsikt til en annen berømt fjellformasjon i Trotternish-kjeden. The Quiraing. Her blir vi gitt en hel time til å spasere rundt og ta bilder. 

Utsikt fra toppturen min

Jeg begynner å få nok av både "view points" og "photo shoots". Etter flere dager på minibussen uten de korte vandringene jeg trodde fulgte med, dør jeg etter å lange ut og bli litt svett. Få rørt på meg. Mens de andre i gruppen er opptatt med å ta bilder i retning Quiraing'en googler jeg avstanden. Ser at det vil ta meg 1 time lenger enn det jeg har fått til rådighet. I stikk motsatt retning ser jeg fortsettelsen på fjellkjeden med topp på topp bortetter. Kanskje ikke så spektakulære, men utsikt er utsikt. Beregner at jeg i alle fall vil nå to, kanskje tre av de nærliggende toppene innen jeg må returnere. Kaster meg rundt og legger om giret. Andy roper etter meg at jeg går feil vei fordi det der er ikke the Quiraing. Jeg later som jeg ikke hører for jeg har ikke tid til å svare. Puster og peser i oppoverbakke. Treffer noen få sjeler og et par sauer opp til den første toppen. Veien til topp nummer to er lenger unna enn det så ut til. Jeg må nemlig ned et stykke og passere noen flate, til dels fuktige myrer før jeg kan ta fatt på oppstigningen til neste. Her treffer jeg ingen folk på vei opp, men desto mer sau og fugl. Det blir knapt tid til å feire topp 2 med champagne (som er skotsk plastflaskevann) før jeg må returnere i full speed. Har imidlertid tid til å veilede fem skotske ungdommer på skoletur, angående veivalg til topp 2. Toppene er så uvesentlige at jeg ikke finner navn på dem, men utsikten er jeg himla fornøyd med. Kommer svett og glad tilbake til bussen hvor jeg blir tatt imot med et lettet sukk. 

Med luft under vingene

- Hvor i all verden ble du av? Vi ble virkelig bekymret. Du kunne jo ha gått deg bort eller falt og slått deg, sier Californiske Jessica. 

- Vi ble gitt en time fritid, parerer jeg, Peker på mobilen hvor uret viser at jeg er tilbake hele 4 1/2 minutt før tiden. 

- Stemmer det, humrer Jim. - Det er en ting du skal vite om nordmenn, Jessica. De er noen jævler til å gå.  

Jim slår virkelig til i dag, på mer enn en måte. Han har booket bord for lunsj på the Ferry Inn i Uig. Riktig gjettet. Det er i samme bygda som ferja la inntil i går. Her er det noe så uvant som stil og veldig god mat av alle slag. Det er tydeligvis ingen hemmelighet for det blir stinn brakke etter hvert som vi gomler oss gjennom hovedrett etterfulgt av noen aldeles nydelig desserter. Hele Jims gruppe, uansett nasjonalitet, er enstemmig fornøyde. 

Amerikanerne blir om mulig enda mer fornøyd med neste stopp. De har gledet seg i lengre tid til å gjøre det som er et "must" for alle turister som ramler innom Skottland. Whisky-smaking. Ved Loch Harport på vestsiden av Skye ligger den lille grenda Carbost med det store whisky-destilleriet Talisker. Det er det eneste whisky-destilleriet på øya. Det ble startet i 1830. Det sies å ikke være whisky for nybegynnere på grunn av sin distinkte smak. Nybegynnerne bør holde seg til for eksempel Drambuie (likør) som har en liten bestanddel Talisker i seg. De tre ivrige jentene benker seg rundt baren for smaking. Resten av oss liker absolutt ikke whisky. I stedet tråles suvenirbutikken rundt x antall ganger, vi går en tur ut i høljeregnet, går inn igjen, tørker oss rundt peisen, kjøper kaffe på Black Sheep utenfor porten, og synes tiden går veeeeldig saaaakte. 

Det fortsetter å regne heftig hele veien tilbake til Portree. Det er som dagslyset har forsvunnet helt. Heldigvis svinner regnet hen og det lysner så vidt i det vi går ut av bussen. Jeg er absolutt ikke klar for å sette meg på det slitne hotellrommet. Jim har sagt det går en sti utover halvøya overfor havnen. Portree Walkway. Stien fortsetter deretter langs kysten sørover. Planen er rask gange så langt sørover jeg gidder, som en kveldstrim. Men så skjer det som ofte skjer på gruppeturer. Noen er sosiale og slår følge. Felicity vil også ha en kveldstrim. Det viser seg at hun er født med hjertefeil og har gjennomgått flere hjerteoperasjoner. Det kan være farlig for henne å anstrenge seg, forteller hun. Hun hiver etter pusten bare ved å sette det ene benet foran det andre på flat mark, noe som gjør at jeg blir gående med eget hjerte i halsen i redsel for at noe skal skje henne. Vi bruker hele kvelden på å dra oss rundt den bitte lille halvøya. Har et vanvittig høyt antall stopp for å studere blomster, strå, trær, bark, fugler, insekter, bier, mose, stein og jordsmonn. På tysk, engelsk og latinsk. På midten av halvøya får vi også studert Apothecary's Tower. Tårnet ble satt opp i 1829 da halvøya ble regulert til fritidspark a la Ekeberg og Bygdøy i Oslo.

Det er lørdag og Portree er om mulig enda mer stinn av folk enn dagen før. Heldigvis har Coop'en fått ny forsyning av trekantede sandwhich - så jeg berger livet også i kveld.